De ytterste 80-200 km av den faste Jorden omfatter relativt stive lithosfæreplater som består av jordskorpe og den øverste delen av mantelen. Både skorpe og mantel-lithosfære er tynnere (80-100 km) under dyphavene enn under kontinentene (100-200 km).
Platene glir sidelengs over lettere deformerbar asthenosfære, og havbunnsplatene dannes kontinuerlig langs midthavsryggene og synker ned i mantelen i subduksjonssoner. De kontinentale plateområdene er så lette og tykke at de må forbli på overflaten.
I løpet av Jordens historie har de kontinentale platene kollidert og dannet fjellkjedesoner. I enkelte perioder, etter flere slike kontinentale kollisjoner, har alle eller de fleste kontinentene vært samlet i superkontinenter. Etter en tid fører mantelstrømningene til at superkontinentene bryter opp og at mindre kontinenter driver fra hverandre. Oppløsningen av superkontinentene er ofte knyttet til store oppdriftsstrømmer i mantelen og dannelse av store basaltprovinser på overflaten. Slike vulkanske provinser samt kontinentenes plassering i forhold til Jordens rotasjonsakse og fordelingen av fjellkjeder påvirker klimaet (nedisninger og varmeperioder), havstrømmer og liv.
En hovedmålsetning for CEED er å rekonstruere bevegelsene av de kontinentale lithosfæreplatene så langt bakover i tid som mulig og forsøke å koble dette til Jordens indre strukturer og strømningsmønster. Slike rekonstruksjoner vil gi viktige holdepunkter for utviklingen av Jordens klima og liv og for dannelsen av mineralressurser.
