English version of this page

Jordens dynamikk

Opp gjennom Jordens historie har de kontinentale platene som danner jordens overflate - lithosfæren endret seg, plater har kollidert og dannet fjellkjedesoner.  I enkelte perioder har alle eller de fleste kontinentene vært samlet i superkontinenter. 

Jordens dynamikk. Global fordeling av land, kontinenthyller, grunnhav og dyphav ved Perm-Trias-grensen (for 250 minllioner år siden).  Den geografiske plasseringen av kontinentene bakover i tid kan rekonstrueres ved hjelp av det innfrosne magnetfeltet i bergarter av ulik alder. Alderen av og formen til eldre havbassenger kan utledes av slike paleomagnesiske data der havbunnskorpen fremdeles er intakt, ellers også fra andre geologiske og geofysiske data.  Kontinentalhyller og grunnhav er rekonstruert fra paleontologiske data. Illustrasjon: CEED

Jordens dynamikk. Global fordeling av land, kontinenthyller, grunnhav og dyphav ved Perm-Trias-grensen (for 250 minllioner år siden).  Geografisk plassering av kontinentene bakover i tid kan rekonstrueres ved hjelp av det innfrosne magnetfeltet i bergarter av ulik alder. Alderen av og formen til eldre havbassenger kan utledes av slike paleomagnesiske data der havbunnskorpen fremdeles er intakt, ellers også fra andre geologiske og geofysiske data.  Kontinentalhyller og grunnhav er rekonstruert fra paleontologiske data. Illustrasjon: CEED (større versjon)

De ytterste 80-200 km av den faste Jorden omfatter relativt stive lithosfæreplater som består av jordskorpe og den øverste delen av mantelen.  Både skorpe og mantel-lithosfære er tynnere (80-100 km) under dyphavene enn under kontinentene (100-200 km). 

Platene glir sidelengs over lettere deformerbar asthenosfære, og havbunnsplatene dannes kontinuerlig langs midthavsryggene og synker ned i mantelen i subduksjonssoner. De kontinentale plateområdene er så lette og tykke at de må forbli på overflaten. 

I løpet av Jordens historie har de kontinentale platene kollidert og dannet fjellkjedesoner.  I enkelte perioder, etter flere slike kontinentale kollisjoner, har alle eller de fleste kontinentene vært samlet i superkontinenter.  Etter en tid fører mantelstrømningene til at superkontinentene bryter opp og at mindre kontinenter driver fra hverandre.  Oppløsningen av superkontinentene er ofte knyttet til store oppdriftsstrømmer i mantelen og dannelse av store basaltprovinser på overflaten.  Slike vulkanske provinser samt kontinentenes plassering i forhold til Jordens rotasjonsakse og fordelingen av fjellkjeder påvirker klimaet (nedisninger og varmeperioder), havstrømmer og liv.  

En hovedmålsetning for CEED er å rekonstruere bevegelsene av de kontinentale lithosfæreplatene så langt bakover i tid som mulig og forsøke å koble dette til Jordens indre strukturer og strømningsmønster.  Slike rekonstruksjoner vil gi viktige holdepunkter for utviklingen av Jordens klima og liv og for dannelsen av mineralressurser.

Publisert 19. feb. 2013 14:45 - Sist endret 11. sep. 2018 12:03