Akkurat som Rutherford brukte sinksulfid for å fastslå tilstedeværelsen av alfapartikler som er usynlige for det blotte øye, må dagens fysikere studere de kortlivede partiklenes 
henfallsprodukter, og fra disse slutte seg til de kortlivede partiklenes eksistens.
For å studere de forskjellige partiklene eller deres henfallsprodukter, har fysikerne bygget opp detektorer som består av mange komponenter (deler). Hver komponent av en moderne partikkeldetektor måler bestemte egenskaper til partiklene, for eksempel energi eller bevegelsesmengde, eller bidrar til å skille mellom forskjellige partikkeltyper. Dette siste kalles partikkelidentifikasjon. Når alle detektor-komponentene virker sammen, kan de individuelle partiklene i hendelsen identifiseres og deres energier og bevegelsesmengder bestemmes.
Regnemaskiner samler og tolker de enorme datamengdene, og presenterer resultatene for fysikerne.