Moderne detektorer består av mange forskjellige deler som måler forskjellige størrelser som beskriver en hendelse. De mange detektordelene er stilt opp på en slik måte at fysikerne kan finne ut mest mulig om hva som skjedde i hendelsen.
Dette er en skjematisk tegning av en typisk partikkelfysikk-detektor.
Mer informasjon:
Spordetektor:
Den innerste delen av en partikkelfysikk-detektor er fylt med fin-inndelte sensorer av forskjellige typer slik at sporene etter ladde partikler kan bestemmes nøyaktig.
Elektromagnetisk kalorimeter:
Her måles den totale energien til e+, e- og fotoner. Disse partiklene lager skurer av e+/e- -par i kalorimeter-materialet. e- og e+ -partikler blir avbøyd av det elektriske feltet fra atomene. Dette får dem til å stråle ut fotoner. Deretter skaper fotonene nye e-/e+ -par, som så stråler ut nye fotoner igjen, og så videre. Det totale antallet e+/e- -par er proporsjonalt med energien til den opprinnelige innkommende partikkelen.
Hadronkalorimeter:
Et hadronkalorimeter måler den totale energien til hadroner. Hadronene vekselvirker med det tunge kalorimetermaterialet og produserer skurer av ladde partikler. Deretter måles energien disse ladde partiklene avsetter.
Myonkamre:
Det er bare myoner og nøytrinoer som kommer så langt ut i detektoren. Myonene blir detektert, mens nøytrinoene, som bare har svak vekselvirkning, unnslipper. Man kan slutte seg til tilstedeværelsen av nøytrinoer fra hendelsens "manglende" (ikke observerte) energi.
Magnet:
Sporet etter en ladd partikkel som har beveget seg i et magnetfelt, er krumt. Retningen av krumningen og krumningsradiusen forteller fysikerne hvilken ladning og bevegelsesmengde partikkelen hadde.