Grensesprengende forskning av et arktisk klima- og økosystem i endring
Fridtjof Nansen (1861–1930) var en av Norges mest allsidige og internasjonalt berømte personer. Han var en banebrytende naturforsker, polarekspedisjonsleder, forfatter og kunstner, diplomat og filantrop. (Les om Nansen i snl.no.) Det var ikke tilfeldig at når et banebrytende prosjekt for forskning nord for iskanten startet i 2018, så fikk det navnet "Arven etter Nansen".
Arven etter Nansen er et prosjekt mellom 10 institutt i Norge, som deltar sammen om forsking i Barentshavet. For dagen vi markerer for Kvinner og forsking bidrar institusjonene med å vise frem mangfoldet av kvinnelige forskere som deltar i prosjektet, eller kvinner som har bidratt til at vi har arvet etter Nansen. Se flere eksempler på nettsiden arvenetternansen.com.
Arven etter Nansen-forskning på UiO
Fra Universitetet i Oslo deltar nærmere 30 personer i Arven etter Nansen (se deltakerne). Universitetet deltar i alle deler av prosjektet, og leder arbeidspakken "menneskelig påvirkning".
UiOs forskning inkluderer blant annet genetiske studier på polartorsken, for å besvare spørsmål som: Er polartorsken inndelt i flere bestander med distinkte genetiske forskjeller, og finnes det polartorsk som vil tåle de klimaendringer vi nå står overfor? (Les mer om dette på Facebook, skrevet av Siv N. K. Hoff.) Et annet eksempel er forskning på avrenning av smeltevann fra landbaserte isbreer til Barentshavet (les intervjuet med Louise Steffensen Schmidt). Cristin-databasen gir en oversikt over alle UiOs bidrag til Arven etter Nansen.
Kvinnelige pionerer
I tillegg til de mange kvinner – og menn – som i dag bidrar til at vi kan "arve etter Nansen", er det flere kvinnelige pionerer blant Nansens samtidige som har levert viktige bidrag. Kristine Bonnevie (1872–1948), Norges første kvinnelige professor ved det som nå er Universitetet i Oslo, er et godt eksempel. Bonnevie jobbet i begynnelsen av sin forskningskarriere med materialet samlet inn under Den norske nordhavsekspedisjonen, og hun hadde nær kontakt med Fridtjof Nansen. Inger Nordal, professor em. ved Institutt for biovitenskap, UiO, har sett nærmere på noen av bidragene fra Kristine Bonnevie og andre kvinnelige pionerer.
«Arven etter Nansen: Banebrytende forskning nord for iskanten» – spilte også kvinnelige forskere en rolle fra starten av?
Av Inger Nordal, Professor em. Institutt for biovitenskap, UiO
Starten på Bonnevies forskningskarriere
Norges første kvinnelige professor, Kristine Bonnevie (1872–1948) – utnevnt i 1912 – startet sin forskningskarriere med undersøkelser av arktiske organismer. Da hun, som student, søkte seg til Zoologisk laboratorium ved Kongelig Frederiks Universitetet i Kristiania i 1893, var havforskningen fullstendig dominerende innen norsk biologi. Også Fridtjof Nansen hadde begynt sin vitenskapelige løpebane innen marin zoologi ved dette universitet. Som ung student fikk Bonnevie ansvaret for å beskrive og klassifisere dårlig kjente invertebrater, som hydroider (polyppdyr) og ascidier (sekkedyr/sjøpunger), innsamlet på D/S Vøringen, fartøyet som ble benyttet på Den norske nordhavsekspedisjonen (1876–1878). Skipet gjennomførte omfattende tokt på kryss og tvers, fra Bergen over til Island, innom Jan Mayen, Bjørnøya og vestkysten av Svalbard. Med en stor bevilgning fra Det Norske Storting er dette er sannsynligvis den første virkelige storsatsingen innen norsk naturvitenskap. Disse invertebrat-samlingene, hadde stått vel lagret i mer enn 15 år i Universitetets kjeller, inntil den engasjerte og kraftfulle Bonnevie satte i gang. Hun beskrev flere arter, nye for vitenskapen i sin tidlige karriere, og i 1898 kom hennes første internasjonale artikkel «Zur Systematik der Hydroiden», hovedsakelig basert på det arktiske materialet fra Vøringen.
Samarbeidet mellom Bonnevie og Nansen
I sin mangslungne karriere hadde Bonnevie nær kontakt med Fridtjof Nansen. I 1899 skrev hun brev til Nansen: «Da jeg fra nu af skal opholde meg i Kristiania kan jeg – hvis De da ønsker det – nu for alvor overtage arbeidet med Deres avhandlinger …». Akkurat hva hun mente med dette er ikke helt klart. Men i et brev fra Würtzburg det samme året skrev hun også et brev til Nansen i anledning av bearbeidelsen av det som antakelig er Nansens innsamlinger av arktisk protozoo-plankton, så det er vel dette materialet hun tilbyr seg å hjelpe med. Etter hvert beveger Bonnevie seg fra systematikk og artsbeskrivelse av arktiske sjødyr over til studier av celledeling og genetikk.
Bonnevie og Nansen hadde ellers nær kontakt og åpenbart dyp gjensidig respekt for hverandre. På en annen arena enn den biologiske, internasjonal politikk, hadde de nært samarbeid i en årrekke. Hun var møtende vararepresentant for Nansen i Folkeforbundet i Geneve, og sammen med han opprettet hun «Den norske forening for Nationernes Liga» allerede i 1918: Nansen ble valgt til formann og Bonnevie styremedlem. Bonnevie satt ellers i «Folkeforbundets komite for intellektuelt samarbeid» i nærmere 10 år fra 1922 (blant andre sammen med fysikerne Marie Curie og Albert Einstein).
Kvinnelig forbilde og flere pionerer
Bonnevie har åpenbart spilt en viktig rolle for å motivere unge kvinner til å studere og forske innen biologi. Hun inspirerte noen av dem til å starte – og lykkes – med doktorgrad. Hun var klassekamerat med Thekla Resvoll (1871–1948), de tok artium sammen i 1892 på Ragna Nielsens skole, første norske skole der jenter og gutter kunne gå i samme klasse. Thekla valgte botanikk som fag og disputerte i 1918 på avhandlingen: «Om planter som passer til korte og kolde somre» – om reproduksjon og vekst i alpine områder. Hennes resultater er like relevante for høyalpint som for arktisk planteliv. Theklas lillesøster, Hanna Resvoll-Holmsen (1873–1943), tok skrittet videre fra det alpine til det arktiske. Hun startet sin botaniske forskningskarriere med feltstudier på Svalbard i 1907 og 1908. Som eneste kvinne på oseanografen fyrst Albert den 1. av Monaco, ble hun rodd i land med sitt telt, proviant, fotoutstyr, gevær, og botanisérkasse, etterlatt alene inntil hun ble flyttet og forlatt på ny lokalitet. Hun visiterte en rekke lokaliteter fra sør til nord lang vestkysten av Spitsbergen. Fyrsten ble åpenbart imponert over kvinnen som nysgjerrig og uredd vandret omkring i det øde landskapet, overnattet i et lite telt på øde strender, besteg bratte fjellsider, krysset isbreer og streifet langs kyster med hyppige isbjørnbesøk. I 1927 publiserte hun Svalbards Flora, den første for dette arktiske øyrike. Hanna har ellers vært pioner innen naturvern, ikke minst når det gjaldt Jotunheimen og Svalbard. Hun har blitt kalt «Norges første grønnstrømpe».
Nevnt er tre kvinnelige pionerer innen arktisk-alpin biologisk forskning. Disse har igjen inspirert nye generasjoner av yngre kvinnelige forskere i Arktis og ellers.
Kilder
- Berntsen, Bredo 2006. En grønnstrømpe og hennes samtid – Hanna Resvoll-Holmsen: botaniker, svalbard-forsker, fjellelsker, fotograf og naturnvernpioner. Ossiania Vitenskapsforlag, Oslo.
- Nordal, Inger & Berntsen, Bredo 2009. Hanna Resvoll-Holmsen og Thekla Resvoll. Norsk Biografisk Leksikon.
- Nordal, Inger, Hessen, Dag O. & Lie, Thore 1912. Kristine Bonnevie – Et forskerliv. Cappelen Damm, Oslo.
Inger Nordal er professor emeritus ved Institutt for biovitenskap, UiO. Hennes forskning har siden begynnelsen av 1970-tallet dreid seg om plantenes evolusjon, fylogeni, populasjonsbiologi og taksonomi, både i tropiske (Afrika sør for Sahara) og også i arktisk-alpine strøk. I 2012 utga hun, sammen med Dag O. Hessen og Thore Lie, boken "Kristine Bonnevie: Et forskerliv" (Les mer om boken hos Cappelen Damm).