Fyller gap i kunnskapsgrunnlaget
Etter seks år med planlegging og syv år med forskning har Arven etter Nansen nådd sine mål, og siste rapport ble nå godkjent av Norges forskningsråd.
Den illustrerte rapporten gir deg en oversikt og eksempler på de mange resultatene og funnene om hvordan Barentshavet reguleres av prosesser, dynamikken i havisen og de mange organismene som utgjør økosystemet.
Du finner informasjon om artsmangfold, variasjoner gjennom sesongen, hvordan de påvirker hverandre og reagerer på et varmere hav, og hvordan ulike typer menneskelige aktiviteter påvirker livet i Arktis. Rapporten ser også framover og gir prognoser om forholdene i Barentshavet i 2050 og ved slutten av dette århundret.
Få et innblikk i aktivitetene
Sluttrapporten gir deg små glimt av de mange av aktivitetene som er utført i prosjektet, og ny teknologi og verktøy som hjelper fremtidige observasjoner i Arktis.
Den samfunnsmessige relevansen av en slik forskningsinnsats er betydelig, og du kan lese om hvordan resultatene er nyttige for forvaltning, for å forbedre sikkerhet, og for å redusere risiko. Data er delt for ny og bredere bruk.
De mange unge forskerne som har vært involvert, har representert en kjerne og har vært en uvurderlig drivkraft i prosjektet, og det blir spennende å se hvilke veier de vil ta i fremtiden.
Unikt samarbeid - nasjonalt og internasjonalt
Arven etter Nansen har vært et unikt samarbeidsprosjekt som involverer ti norske institusjoner og mer enn 300 forskere. Universitetet i Oslo er en av disse institusjonene. Det har også vært et betydelig internasjonalt samarbeid.
– Arven etter Nansen har vært et landslag, ikke mange småprosjekter, men ett stort, designet prosjekt, der man har samarbeidet i stedet for å konkurrere. Det var en ny måte å organisere forskningen på, som jeg håper blir videreført i nye prosjekter, sier professor Nils Christian Stenseth ved Universitetet i Oslo. Han har sittet i styret i prosjektet hele prosjektperioden og var en av initiativtakerne.
Bruk av komplementær ekspertise, infrastruktur og institusjonelle mandater mot et felles mål har optimalisert bruken av både kompetanse og økonomiske ressurser. Samarbeidet har også gitt økt forståelse av både enkeltdelene og helheten av Barentshavssystemet. Institusjonelle bidrag i form av egeninnsats representerte 50%, og finansiering fra Norges forskningsråd og Kunnskapsdepartementet utgjorde de andre 50%.