Hva er denne ukjente skapningen – og hvordan skader den biene?
Når vi snakker om midd, kan det være lurt å ha litt grunnkunnskap i bakhodet. Midd er leddyr som tilhører edderkoppdyrene og har som leddyrene er kjent for, ikke et indre, men et ytre skjelett. Middene ligner ofte på små edderkopper, men kan ofte være mer runde i kroppen. De varierer i størrelse fra 0,1-30 mm lange og kan ha forskjellig antall ben. Varroa Destructor som er midden i denne artikkelens rampelys, er rundt 2 mm og har en farge som varierer avhengig av livsstadiet.
Modermidden vil ha en dyp brunfarge og være stor i forhold til sine barn, som er hvit/gjennomsiktige ved tidlige stadier. Hunn-midden vil utvikle seg videre til å bli mer lik moren, mens hann-midden vil være mer rund og vil beholde sin hvit-gule farge (med mørkere ben). En befruktet hunn-midd vil legge sine egg inne i ”soverommet” til bielarvene. Disse eggene vil utvikle seg til både hann- og hunn-midd som videre formerer seg med hverandre. Midden har da mulighet til å spre seg videre når larven har blitt en fult utviklet bie, som kryper ut av ”soverommet” sitt. Varroa middene lever på bielarvens fettlagre (organ med lignende funksjoner som våres nyrer og lever) og er ofte bærere av sykdomsfremkallende virus. Dette svekker biene og kan i verste fall føre til død av kolonien.
Et lys i enden av tunellen; Varroa prosjekt
Norges Birøkterlag, samt flere andre bie-tilhengere søker stadig etter den beste løsningen på dette problemet. Gjennom forskningsprosjektet «Varroa skadeterskel» blir det undersøkt hvordan noen bifolk (dronning og hennes arbeidere) er mer motstandsdyktige mot midden enn andre. Prosjekter som dette, samt behandling med ulike former av syre, kan føre til at en fremtid der Varroa ikke er en bekymring, kan bli til virkelighet. Jeg er så heldig som får være med på noe av denne samfunnsrelevante forskningen.
På labben hos Norges Birøkterlag finner vi nedfryste bikaker i fryserne stilt opp langs veggen. Her driver en av våre veiledere forskning på denne kjente midden. Mine oppgaver på labben har vært å undersøke disse yngelprøvene for Varroa. I hvert ”soverom” finner vi bilarver i ulike livsstadier. Vi fastslår stadiet og teller antall midd hvis tilstede. I tillegg ser vi etter noe som kalles ”recapping”, som er en atferd hvor biene åpner og igjen forsegler celleåpningen, slik som vi åpner og lukker en dør. Her sjekker de tilstanden til bielarvene og lukker åpningen om disse er friske. Det undres på om dette er en av grunnene til motstandsdyktigheten i noen kolonier. Ved å undersøke disse ankomstene kan vi forhåpentligvis være med på minke Varroa-frykten for både oss og biene. Og takk og lov for at vi har flinke forskere som jobber med dette.
Jeg håper at en frisk vårdag, en gang i fremtiden, kan biene krype trygt ut av sine egne soverom. At de kan nyte solens varme, være bekymringsfri for Varroa, og kunne jobbe målrettet med deres arbeid i kuben. Vi jobber oss fremover mot dette målet, og kan håpe at vi vil komme en god fremtid i møte. En uten Varroa.
