Skjellrot og andre snyltere

Det som imidlertid har gitt planta navnet skjellrot er de tettsittende, tannformete skjellbladene på jordstengelen, som egentlig ikke er noen rot (ikke grav opp for å se!). Fra denne jordstengelen går det ut virkelige røtter som trenger inn i røttene til hassel, or og andre næringskrevende lauvtrær. Fra disse trærne får skjellrota alt den trenger: vann, fotosynteseprodukter og mineralnæring. Som den helsnylter den er, er det i løpet av evoplusjonen drevet kraftig outsourcing av egenskaper den ikke lenger har bruk for, ja, som i virkeligheten bare er energisløsende. I planteriket synes dette først og fremst å gå ut over klorofyllet, og det er dette som først og fremst gjør skjellrota så eksotisk i våre øyner. Men også bladene er blitt redusert. Siden planta har sitt hovedvirke under jorda, er det egentlig bare den kortlevete blomsterstanden og fruktene vi ser. Blomstringen er unnagjort i løpet av første halvdel av mai, og allerede i slutten av denne måneden er frøene modne og da forsvinner raskt alle synlige deler av veksten.
Utbredelsen i Norge er fra Østlandet opp til Lillehammer og svært spredt langs kysten til Hordaland.

Systematikken har vært omflakkende, noe som gjelder mange parasitter fordi de har drevet outsourcingen av unødvendige egenskaper så langt at det er vanskelig å finne ting å systematisere på. Skjellrot har vært satt i maskeblomstfamilien, men siste Lids flora setter den i snylterotfamilien sammen med slekta snylterot Orobanche, som bare har noen tilfeldig innførte arter i Norge. Men siste ord er ikke sagt i anledning systematikken. Det slås også til orde for å utvide snylterotfamilien med alle de grønne vekstene i maskeblomstfamilien, dvs. marimjelle, øyentrøst, myrklegg, engkall, som oppfører seg som halvparasitter. De driver fotosyntese, men suger vann og mineralnæring fra røttene til andre planter, og de kan gi en pekepinn på evolusjonsvegen fra normale planter til helsnyltere.

Men om skjellrota er rar, ja, da er monsterblomsten fra Sumatra rarere!

I 1818 ble det oppdaget ei forunderlig plante i regnskogen i Sumatra. Det som først tiltrakk seg oppmerksomheten var blomstene: de er én meter i diameter, veier opptil 5 kg, har noen tjukke, nesten kjøttaktige blomsterdekkblad og et hvelvet hulrom i midten hvor de kjønnete organene sitter (det er egne hann- og hunnblomster), og de er mørkt kjøttrøde med lyse flekker. Stanken er avskyelig, som av råttent kjøtt. Pollineringen foregår ved åtselinsekter. Planta ble beskrevet etter oppdagerne, Sir Thomas Stamford Raffles (britisk guvernør og grunnlegger av Singapore) og Dr. Joseph Arnold (lege og botaniker), og gitt navnet Rafflesia arnoldii. Den innehar verdensrekorden i størrelse for en enkeltblomst. Like interessant er levesettet: Bortsett fra selve blomsten, er det lite vi ser av resten av planta. Den er nemlig fullstendig parasittisk og vokser som tynne tråder inni vertsplantene, som tilhører visse arter lianer. Blomstene bryter ut av barken, og knoppene ser nærmest ut som rødkålhoder. Som den spesialiserte parasitt den er, har den drevet spesielt kreativ outsourcing av ting som bare er i vegen: blad, stengel, røtter, klorofyll. Den nærmeste livsformen vi kommer reint økologisk er sopp!

Seinere ble det funnet andre Rafflesia-arter, ikke alle med like store blomster. Videre ble det funnet liknende parasitter med tilsvarende ekstrem livsførsel og blomster som bryter ut av barken til verten. Familien Raffleciaceae kom til å inneholde alle disse parasittene, hvis eneste fellestrekk er sterkt redusert og modifisert, nesten soppaktig livsførsel. Det pussige var da at familien kom til å inneholde slekter med verdens største blomster, og slekter med - om ikke verdens minste - så iallfall veldig små blomster.

Hvor står denne familien systematisk? Her er jo nesten ingen ting å systematisere på annet enn mycelliknende vegetative deler og merkelige blomster. I tidligere systematiske framstillinger ble Rafflesiaceae gjerne parkert "på sidelinja", som ei gammel gruppe med aner i retning av magnoliafamilien, laurbærfamilien, soleiefamilien, holurtfamilien og andre familier som man antar står basalt i de dekkfrøete blomsterplantenes system. Rafflesia-blomstene, med sine mange pollenbærere eller fruktemner, leder lett tankene i retning av disse familiene, uten at vi har så veldig mye annet å slå i bordet med.

De molekylære undersøkelsene brakte imidlertid mer kunnskap omkring systematikken. Det viste seg at Rafflesiaceae i videste forstand består av minst fire uavhengige evolusjonslinjer, som alle har utvikla samme form for ekstrem innvendig parasittisme. De småblomstrende slektene tilhører andre linjer enn Rafflesia. Rafflesiaceae i snever forstand vil nå inneholde slekter med store blomster (11-100 cm): Rafflesia, Rhizanthes og Sapria.
Men historien slutter ikke der. De molekylære studiene viser også at familien Rafflesiaceae (i snever forstand) slett ikke er så gammel og "primitiv", men plasserer seg som ei utviklingslinje midt inne i vortemjølkfamilien (Euphorbiaceae)! Og for å unngå at vortemjølfamilien blir parafyletisk, bør Rafflesiaceae opptas i denne familien, noe jeg ser nye framstillinger på nettet har gjort, for eksempel nettleksikonet Wikipedia. Og det er verdt å merke seg at evolusjonen av disse store blomstene har skjedd utrolig raskt. (Darwin var jo blant annet opptatt av hvor fort evolusjon kan skje). Studier av molekylære avstander, som kan korreleres mot tidsavstander, viser at økningen i blomsterstørrelse fra de millimeterstore blomstene hos normale representanter i vortemjølkfamilien til kjempeblomstene i Rafflesia skjedde med en rate på 10 % per million år - og dette er et konservativt estimat! Utviklinga fra en normal vortemjølk-blomst til Rafflesia er på bakgrunn av denne raten beregnet til 46 millioner år. Og husk at en million år i geologisk tid er ganske lite. Forskjellene i DNA-sekvenser mellom de ulike representantene innen slekt Rafflesia og dens nære slektinger er derfor liten, trass stor ytre ulikhet. Rafflesia pricei med blomster 25-30 cm og R. keithii med blomster 80-94 cm er søsterarter og er estimert å ha utvikla seg fra hverandre i løpet av bare 1,3 millioner år. Og mesteparten av artsdannelsen i slekt Rafflesia har skjedd i løpet av de siste 1-2 millioner år - altså samtidig med at slekta menneske Homo utvikla seg.
Rafflesia er derfor ingen gammel attgløyme i de dekkfrøetes system, men ei høyst moderne og livskraftig evolusjonær linje. Vi får bare håpe på at de regnskogene som huser disse interessante plantene får stå i fred!

Det er morsomt å notere seg at to av våre egne biologer ved Universitetet i Oslo, Mika Bendiksby ved Naturhistorisk museum og Trond Schumacher ved Biologisk institutt, har bidratt aktivt til kunnskapen om monsterblomsten i Sumatras jungel.

Og la meg nå ende mitt innlegg om parasitter med et dyr som har gått samme vegen som Rafflesia - denne gangen fra dyr til "sopp".

Hvis du tror at krepsdyr bare er hummer, krabber, reker, vannlopper og hoppekreps, så tro om igjen. Nettopp blant krepsdyra har evolusjonen gitt noe som vår første kvinnelige professor, Kristine Bonnevie, har skrevet er "det dypeste et snyltedyr kan synke", som et bevis på at "det ynkelige er ynkelig sjøl i sin framgang". Rur kjenner du til, dette er fastsittende krepsdyr som får næring ved å vifte den til seg med beina som stikkes ut av åpningen øverst på kalkskallet. Men rur har nære slektninger i rotkrepsene Sacculina, og de har tatt konseptet å sitte fast så alvorlig at de altså er blitt dyrerikets svar på soppriket! Det er bare den frittsvømmende naupliuslarven som forteller oss at vi har å gjøre med et krepsdyr, noe Darwin brukte som argument for at kassen rankeføttinger (med rur, andeskjell og rotkrepser) virkelig er krepsdyr. Straks den hunnlige larven setter seg fast på en krabbe kaster den hammen og kryper inn som en formløs celleklump. Alt blir nå tilbakedannet: fordøyelsessystem, sanseorganer og lemmer. Det som nå skjer er at celleklumpen vokser ut til hule, rotaktige forgreininger som sendes gjennom krabbens indre organer som en fletning av fine sopptråder. Bare krabbens hjerte, gjeller og nervesystem blir spart. Disse er jo de viktigste organene både for vert og parasitt. Til slutt utvikles en sekk på krabbehalens underside. Denne sekken inneholder millioner av egg som befruktes av en frittlevende hann, som gjerne tar bolig blant eggene..Og ikke nok med det, men den stakkars krabben, som parasitten i mellomtida har gjort steril, oppfatter rotkrepsens egg som sine egne og tar seg av all beskyttelsen. Hvis det er en hannkrabbe rotkrepsen har tatt bolig i, blir den tvunget til å skifte kjønn (men også her sterilisert) slik at også den kan ta seg av "eggene sine". - Flink parasitt!

En parasitts slagord bør være: "Sug næring og bruk all tid på formering, glem resten!"