Forarbeid og sikkerhetsrutiner i felt
Vi har fått i oppdrag å besøke 20 av NINAs viltkameraer i Oslo og omegn hvor flesteparten er gaupekameraer. Men før vi gjør det trenger vi å planlegge!
Det er mye som skal gås gjennom. Først får vi utdelt sikkerhetsregler for feltarbeid, deriblant fjellvettreglene som de fleste av oss kjenner godt. For det å gå i felt er jo egentlig litt som å gå på tur. Deretter får vi en beskrivelse av hver lokalitet vi skal til med informasjon om terreng og hvor lang tid det tar å gjennomføre feltturen. Etter forarbeidet gjenstår det bare å vente til mars slik at vi kan gjennomføre vår første opplæringsdag.
Gauper holder til på de mest ulente steder
Det stedet vi besøker først ligger litt over Kjelsås. Jeg har gått på tur i området selv, men det hjelper ikke mye. Etter et par minutters gåing langs bilveien skal vi opp en bratt skråning. Her er det ingen blåmerket sti, for å si det slik! For gauper liker seg best akkurat i slikt ulent terreng, og det er hovedsakelig kameraer av denne typen vi skal besøke. På veien får vi en praktisk gjennomgang av hvordan man bruker GPS, tips til å finne kameraet, og hvordan man sjekker at kameraet fungerer som det skal. Her gjelder det å følge med! For etter i dag skal vi klare oss alene. Etter en hyggelig tur i frisk sen-vinters luft sier vi oss ferdige med dagen. Jeg er noe støl, men jeg ser frem til å komme meg ut igjen på fredagen!
Ut på tur ... av og til sur
Vår første lokalitet uten veiledning er Skarvannet i nærheten av Hønefoss. Fredagen er solrik og varm i Oslo, men jo mer vi nærmer oss destinasjonen, jo lavere blir temperaturen. Det er tydelig at dette blir en kjølig tur, men heldigvis er vi godt forberedt og med mange lag turklær. Ikke minst er vi i godt selskap med hverandre! Første hinder er en lang oppoverbakke der vi må bruke truger for å komme oss frem. Etter 2 timer med oppoverbakke i alt for mye snø er vi rimelig slitne, men fortsatt ved godt mot.
Jeg ser på GPSen, og ser at vi er 200 meter fra kameraet.
Endelig, tenker jeg.
Men selvfølgelig er dette et gaupekamera, og vi må opp enda en bratt skråning før vi kan si oss fornøyde med turen. Snøen er helt annerledes i skråningen enn i bakken. Den er vesentlig mykere, og selv med truger tråkker jeg ofte gjennom snøen. Med mindre enn 150 meter fra kameraet tenker jeg at jeg klarer å holde ut. Etter en så lang og slitsom tur er det siste jeg vil å komme tomhendt tilbake! Spesielt når vi er så nære.
Jeg sjekker GPS-en igjen. Nå står vi rett ovenfor kameraet!
Yes! ....Men...
GPS-en peker jo rett ut mot et stup. Dette kan umulig være riktig...
Vi fulgte jo blåmerket sti opp bakken slik bekrivelsen sa, så vi tenker at det må være en vei ned herfra. Vi prøver så godt vi kan å gå nedover der det er minst bratt i håp om å komme nærmere kameraet. Og plutselig er vi utfor enda et stup igjen. Dette går jo ikke! Vi lager en ny plan om å gå tilbake til stien, og forsøke å klatre opp til kameraet fra bunnen av skråningen. I det vi skal klatre tilbake opp, kollapser den myke snøen under trugene. Jeg er helt opp til hoften i snø, som om jeg ikke allerede var bløt og kald nok. Vi klarer heldigvis å dytte hverandre opp til stien, men det så vidt. Hvis dette er hvordan snøen er nederst i skråningen kommer vi ikke til å klare å hente kameraet. Og om det ikke var nok merker jeg at jeg har fullstendig mistet følelsen i føttene mine. Jeg tar av meg skoen, og ser at deler av føttene er blitt helt melkehvite. Selv ikke et sokkeskift hjelper. Jeg begynner å få panikk. Jeg vil jo ikke få frostskade. Og jeg er alt for sliten og kald til å fortsette å prøve og feile slik. Men vi er jo så nære! Skal alt slitet være for ingenting?... Etter mye ettertanke og en forhastet lunsj begir vi oss ned skråningen, ned bakken og omsider inn i den varme bilen. Tomhendt. Jeg tenker at dette er siste gang jeg noen gang går ut i felt.
Ikke så gæli at det ikke er godt for noe
Opplevelsen min i felt var ikke akkurat slik jeg hadde sett for meg at den skulle være. Men dette var en viktig lærdom. Til tross for at vi ble utmattet var det heldigvis ingen av oss som ble skadet. Slik som fjellvettregel nr. 8 sier: Det er ingen skam å snu. Og det stemmer, selv om det ikke føltes slik akkurat der og da. For det er bare en ting som er mer flaut enn å snu, og det er å bli hentet med helikopter. På kontoret blir vi møtt med forståelse, og vi får vite at dette var en lokalitet som flere feltarbeidere har hatt problemer med. Selv de har kommet tomhendt hjem fra samme lokalitet. Det skal visst være mulig å gå opp fra bunnen av skråningen, men den veien er bare synlig når det er mindre snø. Enda godt at det ikke bare var oss! Ikke minst får vi ros får at vi kjenner våre egne grenser.
Mestringsfølelsen er tilbake
Vi får en revidert liste med lokaliteter etter tilbakemeldingene våre fra fredagen, og neste feltdag er som natt og dag til den forrige. De neste feltdagene går like bra, og det blir ingen flere «fredager». Faktisk ble det fint å komme seg ut av lesesalen og inn i naturen i godt selskap. Kanskje feltarbeid ikke er så ille
allikevel?
