blogginnlegg-3

Østensjøvannet er Norges mest artsrike innsjø, noe jeg også selv har fått inntrykk av etter mange besøk det siste halvåret. Første gang jeg besøkte vannet, ble jeg veldig overrasket over hvor mange forskjellige fugler som finnes i området. For eksempel så jeg både toppdykker, svartand, sothøne og sivhøne for første gang. Ettersom jeg alltid har hatt en stor interesse for fugler, var dette en veldig kul opplevelse. I tillegg til det flotte og store fuglemangfoldet, er Østensjøvannet et vakkert og spennende turområde i seg selv. Det er mange fine sitteplasser når ben må hvile og mager må mettes. En liten lekeplass finnes også på området, noe som er særlig attraktivt for barnefamilier.

Praksisperioden hos Mycoteam nærmer seg slutten. Etter flere uker i praksis har spørsmålet «kan det vokse muggsopp på betong?» blitt byttet ut med «hvorfor vokser det muggsopp på betong?», gjennom en prosess som har vært både spennende og utfordrende. Mange timer har gått til å lese forskningsartikler og studere betongprøvene våre under lupen, og resterende tid har gått til å gruble over hvorfor vi observerer det vi gjør. Får jeg noen svar snart?

Elvemuslingen er en rødlistet art i Norge. Den har status som sårbar grunnet reduksjon i populasjonsstørrelse. Siden vi i Norge har anslagsvis 40% (Bakken, Olsen & Skahjem, 2021) av de gjenværende bestandene i Europa, er dette også en av våre ansvarsarter og vi har derfor et spesielt embete i å ta vare på arten.

Myra er en viktig naturtype som dekker rundt 10% av Norges areal. Myrer er svært artsrike og fungerer som vannreservoarer og karbonlager og byr i tillegg på historiske skatter. Men lenge har myrene blitt grøftet opp og ikke fått den respekten de fortjener!

Når man tenker på våren er kanskje det første som slår deg varme og lyse dager med is i parken. Som student hører det også med sene kvelder på lesesalen og eksamensstress. Selv om det føles ut som jeg akkurat åpnet de første sidene i nye lærebøker er det faktisk fire måneder siden allerede. Eksamensperioden er her, og enda et semester nærmer seg slutten. Det betyr også at en praksisperiode tar slutt.

Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) er en tverrfaglig og uavhengig komité som vurderer risiko og sammenfatter kunnskap på oppdrag fra miljødirektoratet og mattilsynet. Disse risikovurderingene og forskningsoppsummeringene gir grunnlaget for råd, tiltak og regelverk fra direktoratene og departementene. Med andre ord spiller VKM en nøkkelrolle i å omsette kunnskap til handling i vårt samfunn. Og her har jeg vært så heldig å ha arbeidspraksis.

En forsker sitter på laben med en seriøs mine i ansiktet. Med sine mange høyteknologiske duppedingser utfører hun eksperimenter nesten like stilig som agent 007. Eller? Er det egentlig sånn forskning fungerer?

Er du student på UiO har du kanskje lagt merke til veggene i Kristine Bonnevies hus. Plakater om fuglesang i byen, marine bunndyr og mye, mye mer er å se i det man går til undervisningstimer. Disse plakatene blir brukt for å presentere data fra vitenskapelige rapporter. For i forskning er det nemlig ikke bare viktig å generere data, men også å kunne bearbeide og presentere disse dataene. Og det er akkurat dette jeg driver med nå.

Hva visste jeg om at man kanskje burde velge samfunnsøkonomi når jeg sto å valgte fag til mitt biologistudie. Gjennom mitt arbeid i arbeidspraksis hos Vitenskapskomiteen for mat og miljø blir jeg påminnet fordelen med en flerfaglig kompetanse. Jeg skulle gjerne ønske jeg hadde mer forståelse innen både samfunnsøkonomi og statistikk for å være bedre rustet til å forstå og drøfte faglitteraturen jeg har vært borti. Dette kom av at jeg til tider følte jeg sto på bar bakke til å ta slutninger jeg ikke følte jeg hadde nok faglig kompetanse til å ta. Heldigvis kan jeg lene meg på tanken om at jeg fremdeles er student. Den lenestolen slutter dessverre også å eksistere en dag. Da er det gjerne meg selv jeg må lene meg på.

I mitt forrige blogginnlegg snakket jeg i det lange om arealnøytralitet. Jeg snakket om hvordan tiltakshierarkiet skal sikre at man unngår de viktigste naturområdene, og kompenserer for områder man ikke klarer å styre unna. Dette skulle være et verktøy for å oppnå arealnøytralitet. Men det er et ledd til jeg vil snakke om i prosessen. Et viktig ledd.

Det er tidlig om morgenen på Østenjsøvannet, tåken har lagt seg som et tynt silketeppe over vannet mens vi trasker langs stien. Vi går gjennom det høye, stikkende, gule sivet og ankommer vannkanten. Her drar vi håvene langs den grumsete vannbunden og drar opp flere ulike bunndyr. Vi skraper håvene langs den mørke vannkanten og fisker opp utrolig mange forskjellige arter av bunndyr som vi kan bruke til undervisningsdagen. Ved å vise til bunndyrene fysisk kan vi øke kunnskapen og forståelsen av naturen gjennom opplevelser med elevene.

Etter mange timer med bildesortering og felt er tiden hos NINA snart over! Bilder på minnekort har blitt lastet opp, og beina har fått kjørt seg i bratte, snødype skråninger. Så er spørsmålet; lærte jeg noe av dette, i så fall hva?

Tiden flyr. Plutselig nærmer vi oss slutten av praksisarbeidet. Når jeg tenker tilbake til denne tiden er det mye jeg har lært. Ikke bare har jeg lært mer om det faglige, men også fått gode tips og råd til hva jeg kan gjøre i min videre studie- og arbeidskarriere.

Praksisoppholdet hos Diatec Monoclonals på Fornebu nærmer seg slutten. Det har vært en utrolig spennende opplevelse, som har vært preget av mange inntrykk. Jeg har fått god erfaring, som jeg er utrolig glad for blir en del av min bachelorgrad!