Hvalstranding
Store morsøyne søker sorgtungt under salte bølger som kræsjer i land. Hennes dype rop vibrerer opp fra vannet gjennom småsteinene der kalven ligger inntullet i plastrester, mellom tang og pilende krabber. Ingen svar kommer fra babyen, som nå er et 6 meter langt lik. En gråmåke lander på den rur-belagte huden og vurderer knølhvalspekk som morgenmat. Skygger av vinger danner sirkler rundt på den kalde stranden. Et leven av måkeskrik avløser vekkeklokkene i fiskeværet Ure. De første solglimtene treffer røde malingsflak på husveggene. På morgenvakt hos Lofotposten kommer den første telefonen inn om hvalstrandingen. På stranden er mannskapet til kystvaktskipet KV Heimdal alt fremme og i gang med å feste et trekktau rundt halefinnen. For at det lille tettstedet skal slippe lukten av nedbrytningsprosessen sleper mannskapet kalven ut til havs. 920 kilometer sørover, på Sabimas kontor i Oslo, logger jeg inn på Artsobservasjoner.no. Jeg taster inn dato, koordinater for funnsted, og det latinske artsnavnet – Megaptera novaeangilae. Jeg legger ved skjermbilde fra Lofotposten. Jeg er med i et spesialprosjekt der jeg publiserer inn i databasen uten selv å ha sett dyret. Det er uvant å dokumentere gjennom mediaklipp i stedet for egne fotografier.
Den store artsjakten (DSA)
Hvem som helst kan bidra til kartlegging av naturen og artene i Norge. Datainnsamling og registrering skjer gjennom portalen Artsobservasjoner.no der hvalkalven fra Ure er dokumentert. Høydepunktet i kartleggingsarbeid kommer den første lørdagen i juni hvert år. På Den store artsjakten (DSA) samles frivillige for å skape et verdifullt øyeblikksbilde av Norges biomangfold, til nytte for forskere og forvaltning. Folk over hele landet jobber for å identifisere og dokumentere så mange arter som mulig i løpet av 24 timer. Slike bioblitz holdes rundt om hele verden. Jeg har arbeidspraksis i Sabimas kartleggingsavdeling, og skal bistå i arbeidet med å arrangere kartleggingsturer og Den store artsjakten.
På vei til forelesning etter oppstartsmøte for Den store artsjakten 2025 ringer telefonen. Jeg tar av vottene, åpner glidelåslomma i boblejakka og låser opp skjermen. Nummeret begynte på +612. Sydney, Australia. Jeg trykker på svar med frosne fingre. På den andre enden hører jeg bestemors skjelvne stemme. Jeg må komme. Det haster.
Brushtail possum
Noen døgn senere bråvåkner jeg forvirret på madrass i stua. Et skrik river seg gjennom nattemørket. Jeg sparker tærne bort i bordbeinet i det jeg stuper inn til soverommet der bestemor ligger. Øynene er igjen. Hun puster. Jeg trykker inn sideknappen på pulsklokka på armen min. Det lyser 17.00 – det er ettermiddag i Norge. I mørket skimter jeg vekkerklokken på nattbordet. Timearmen peker på kl. 03.00. Bestemor snur seg i søvne og jeg hører gneldring. Det kommer fra taket. Grusen presser inn i de nakne føttene mine i det jeg stiger ut den milde natteluften. Det høres ut som grevling, men lyden stiger ned fra tregreinene. Et pattedyr med lang hale springer fra treet og piler bortover taket. Igjen mellom bladene lyser to store øyne ned mot meg. Et lite hode stikker seg ut av en pung på magen. Et pungdyr. En brushtail possum. Jeg løper inn og henter opp mobilen. Jeg tar dokumentasjonsbilde. Jeg åpner Artsobservasjoner av vane. Trykker inn på kartet. Feilmelding – området er utenfor Norge. Jeg søker opp Australias tilsvar og lager brukerkonto. Jeg taster inn common brushtail possum (Trichosurus vulpecula), finner frem bestemors adresse på kartet og sender inn mitt bidrag til "Australia's expert verified citizen science platform". På skjermen dukker det opp en melding fra Outlook calendar. Jeg svarer "skal" på neste møte for Den store artsjakten hos Sabima på tirsdag. Jeg rekker den i tide om jeg reiser rett fra Gardemoen flyplass.
