I likhet med mange andre her i verden, er jeg ikke særlig begeistret for edderkoppdyr. Men, i motsetning til andre, er det ikke de største edderkoppdyrene jeg frykter mest. Hadde hagen min på hytta vært full av edderkopper med størrelse på de i Harry Potter hadde jeg selvfølgelig blitt litt nervøs, men de er, så vidt jeg vet, kun fantasi. Det som faktisk finnes i hagen min på hytta derimot, er flått. Flått tilhører klassen midder, en type edderkoppdyr hvor de fleste ikke blir større enn en millimeter. Midder er kanskje små, men de kan gjøre stor skade. Om du er like uheldig som hyttenaboen min, kan kun et enkelt flåttbitt resultere i et langt og utrivelig opphold på sykehus.
Varroamidd – den største enkelttrusselen mot honningbier
Det er ikke bare meg og mine naboer som disse små djevelske skapningene terger. Er det noen som har grunn til å hate midden, så er det honningbiene. Midden med det passende navnet Varroa destructur, også kjent som varroamidd, er nemlig den største enkelttrusselen mot honningbier. De er utvendige parasitter som livnærer seg av hemolymfe, som hos bier og andre leddyr er en væske som tilsvarer blodet hos mennesker. Midden har form som en slags rødbrun krabbe og har en størrelse på 1-2 mm. For oss er de kanskje små og vanskelig å få øye på, men en vanlig arbeiderbie blir ikke lengre enn 12–13 mm, så du kan jo se for deg flere middels store krabber klamre seg fast i deg og suge til seg blodet ditt. Ikke noe jeg ville satt pris på i hvert fall.
Ikke bare svekker varroamidd enkeltbier ved å suge til seg hemolymfe, den truer også hele bisamfunn ved å overføre virus mellom biene. Bisamfunn som ikke får behandling mot varroa, dør som regel innen tre år etter at midden har etablert seg. En vanlig type behandling er bruk av organiske syrer, som for eksempel maursyre eller oksalsyre, som viser seg å være effektive til middreping. Det er likevel vanskelig å hindre tap og svekkelse av bisamfunn selv med behandling, og det er også et problem at midden utvikler resistens mot flere medikamenter. Det kan derfor være lønnsomt å avle frem varroaresistente bier. Dette gjør man ved å dokumentere hvilke bier som klarer seg best, og avle fra de i håp om at neste generasjon bier arver gunstige trekk. Dette arbeidet har allerede kommet godt i gang, og i Norge har vi nå et stort antall resistente bipopulasjoner. Disse biene er i stand til å holde varroapopulasjonen nede og kan dermed klare seg i større grad uten bruk av medikamenter, noe som både er bra for biene og for oss som kjøper biprodukter.
Tanker om praksis i birøkt
Når jeg nå senere på våren skal ha arbeidspraksis hos Norges birøkterlag, kommer jeg garantert til å lære enda mer om varroamidd og jeg ser frem til å bidra til arbeidet med å bekjempe denne parasitten. Biene og jeg, vi er en «match made in heaven»: De er glade i honning, og jeg er glad i honning. De hater midd, og jeg hater også midd. Jeg ser her muligheten til å dyrke et vakkert vennskap mellom oss, bare ikke si til dem at jeg er pollenallergiker.
Lyst til å lære enda mer om bier? Sjekk ut hjemmesiden til Norges birøkterlag.
