Fra labrapporter til aktivisme
Etter årevis med labrapporter og tunge pensumbøker begynte jeg å lure på hva alt dette egentlig kunne brukes til. Vil jeg tilbringe resten av livet med å skrive forskningsartikler som bare noen få personer kom til å lese? Praksis hos BirdLife har gitt meg en smak på noe helt annet – hvordan man kan bruke biologisk kunnskap til å faktisk skape endringer.
Mitt hovedprosjekt? Å sette opp og drive kampanjen “Stopp jakt i nasjonalparkene” – en kampanje som tar opp noe de færreste er klar over: At jakt er tillatt i norske nasjonalparker.
Jakten på jaktfrie nasjonalparker
I teorien er nasjonalparker vernet natur. I praksis derimot, har jeg nå skjønt at det er langt mer komplisert enn dette. Rypejakta, for eksempel, er et aktivt tema på den politiske agendaen. Mange jegere mener at jakt ikke påvirker bestanden, mens noen forskere peker på at det finnes for lite data til å konkludere noe som helst. Det vi vet derimot, er at rypebestanden har gått kraftig ned de siste 100 årene. Likevel har jakt på ryper alltid vært tillatt, til og med når den har vært på lista over utrydningstruede arter.
Rypa er en nøkkelart – den er en viktig matkilde for mange andre dyr. Dersom den forsvinner vil det ikke ta lang tid før for eksempel snøugla og jaktfalken følger i samme fotspor.
Det har vært en fascinerende opplevelse å sette meg inn i dette landskapet av meninger, forskning og politiske syn. Min rolle i kampanjen har vært variert – alt fra å lese om 150 års forskning på endringer i rypebestander til å lage instagram-innlegg og designe ny hjemmeside.
Når biologi møter politikk
Jo dypere jeg har gravd i denne saken, desto tydeligere har det blitt hvor komplisert naturforvaltning er. Beslutninger tas ikke bare på bakgrunn av forskning, men også politikk, tradisjoner og økonomi. Det er mange sterke følelser og meninger involvert, og jeg har sett hvordan data blir tolket helt forskjellig av ulike aktører.
Det har vært øyeåpnende å se hvordan BirdLife jobber for å gjøre forskning tilgjengelig og forståelig for folk flest – og ikke minst hvordan de prøver å påvirke politikere. Biologi er ikke bare tall, grafer og tung fakta. Det handler også om hvordan du kommuniserer dem.
Webdesign og synlighet
Et annet spennende aspekt av praksisen har vært arbeidet med BirdLife Norges nettside. Vi har diskutert hvordan hjemmesiden kan forbedres for å nå ut til flere mennesker og gjøre informasjon mer tilgjengelig. Jeg har fått prøve meg på webdesign, noe jeg ikke hadde erfaring med fra før, men som har vært lærerikt og gøy. Jeg har blant annet lært at brukervennlighet og estetikk spiller en stor rolle når man vil engasjere folk.
En stor del av arbeidet med kampanjen innebærer synlighet. Vi må få budskapet ut til folk, og da spiller sosiale medier en viktig rolle. Jeg har vært med på møter hvor vi har planlagt strategier for hvordan vi best mulig kan nå ut til ulike målgrupper. Det er mye mer som går inn i dette enn jeg trodde – alt fra valg av bilder til tidspunkt for publisering må være planlagt og gjennomtenkt.
Hva nå?
Praksisen har gitt meg et glimt av hvordan jeg kan kombinere fagkunnskapen min med andre interesser – kommunikasjon, design og politikk. Jeg vet ikke hvor veien videre går, men jeg vet at jeg vil jobbe med biologi på en måte som faktisk når ut til folk.
Jeg er ingen fugleekspert, men det har vært lett å engasjere seg i denne saken. Det føles stort å jobbe med en kampanje som potensielt kan føre til en endring i norsk naturforvaltning.
Kanskje noen måneder i arbeidspraksis ikke er nok til å endre en lov, men er det en ting jeg har lært er det at det er mulig å få ting til å skje om man virkelig vil.
