«Nesten alt liv der nede [i havet] har forbløffende egenskaper, som om de hører hjemme på en annen planet eller er skapt i en fjern fortid der andre regler gjaldt og enhver fantasi kunne virkeliggjøres.» – Morten A. Strøksnes
Kurs i artskartlegging
I helgen har jeg vært med på å holde kurs i artskartlegging på Universitetet i Bergens Marinbiologisk stasjon «Espegrend». Som praksisstudent skulle jeg hjelpe kursdeltagere lære å identifisere arter på feltstasjonens laboratorium, og registrere funnene etterpå. Min hemmelige plan var å bruke turen til å søke etter et underlig lite grønt vesen. Grønn silkesnegl (Elysia viridis) er en liten nakennegl som lever i havet. De er dyr, men de kan drive fotosyntese og «spise sollys,» slik som planter gjør.
Lørdag morgen låser vi oss inn på den tomme feltstasjonen. Jeg gnir meg i øyne og setter ryggsekken ned på kjøkkengulvet. I den har jeg pakket sovepose, lupe, kikkert og fagbøker. I øverste lomme i sekken stikker frem Morten A. Strøksnes' roman «Havboka, eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider». Den skulle jeg jo levere til biblioteket på vei til Bergen! Jeg setter i gang to kaffetraktere i det jeg hører det knase i grusen utenfor. Jeg går ut i solskinnet for å ønske første deltager velkommen og vise vei til foredragssalen. Jeg går tilbake over gressplenen for å fylle på kaffekannene. Det drypper nedover kolben, og små perler av brun væske renner nedover sekken frem til gulvet. Jeg redder ut Strøksnes’ «Havboka» og tørker det plastbunnede omslaget helt rent – det blir ikke noe bibliotekbot på meg! Sekken kan lempes i vaskemaskinen hjemme i Oslo.
Alle stolene er fylt og vi er klare til å lytte, over dagens første kaffekopp. Marinbiologen Gaute står fremst i foredragssalen. Dykkedrakten ligger klar – han skal bare holde foredrag før han kommer ut i vannet. Han nevner så vidt doktorgraden i evolusjonær økologi som han skriver om gener hos sild. Forskningslitteratur er hverdagskost for ham, men ugjennomtrengelig for de fleste. Han forteller om en forfatter som har fanget essensen av det marine biomangfoldet: «nesten alt liv der nede har forbløffende egenskaper,» siterer Gaute begeistret, «som om de ... er skapt i en fjern fortid der andre regler gjaldt og enhver fantasi kunne virkeliggjøres.» Alt liv begynte jo i havet, i en veldig fjern fortid. Det første livet på planeten vår oppsto, i vann, for over 3,7 milliarder år siden. De første milliarder årene - mesteparten av livets utviklingshistorie - har foregått utelukkende i havet, ikke på landejorda. Jeg ser for meg Gaute som protagonisten i «Havboka», i en gummibåt på leten etter kjempehai og forbløffende havdyr.
En nydelig sommerdag for mange år siden satt jeg inne foran PC-en på universitetet. Korrekturlesingen ble avbrutt av en ivrig telefon fra marinbiolog Pia Ve Dalen. «Lily! Det er masse Elysia i Oslofjorden nå! Den som kan fotosyntesere, den som du har så lyst å se! Kom!» Jeg telte dager til jeg skulle levere avhandling jeg skrev til en psykologigrad. Jeg skrev om hvalhjerner. Jeg ville bli biolog, ikke psykolog. Jeg så for meg fjorden med et tykt grønt løvteppe av bevegende blader på bunn. «De er overalt her! Kom! Jeg må dra snart!» Jeg skyndet meg ut dørene på Psykologisk institutt til bukten Pia hadde svømt i. Jeg tok noen lange kalde snorkelturer men jeg så aldri noe nakensnegl.
Stolene i salen tømmes. Kaffekannene er tomme. Nå skal alle ut i fjæra. Foredragsholder Gaute har dratt på seg dykkerdrakta og finner frem masken. Jeg stopper ham og spør ivrig om han kan se etter Elysia viridis og plukke med noen for meg mens han er ute. «Det er en liten grønn nakennegl. De kalles visst grønn silkesnegl på norsk. Jeg har ønsket å se den siden jeg flyttet til Norge og de skal visst kunne finnes her i Raunefjorden!» legger jeg til. Han ser bare dumt på meg noen sekunder, før han lemper vektbeltet over skulderen og går ned mot fjorden. Så rart. Jeg myser mot brygga i fjæra. Jeg skal nok finne noen alene jeg.
Hvordan kan et dyr fotosyntesere?
Hvordan kan et dyr klare å drive med fotosyntese? Svaret er tyveri! Planter og alger skaper sin egen næring direkte fra sollys i de grønne organellene i cellene sine som heter kloroplaster. Nakensneglene i Elysia slekten suger celleinneholdet ut av algene de beiter på. Forskere er fortsatt ikke sikre på hvordan sneglene klarer det, men de skiller algecellenes kloroplast-organellene ut av maten og setter de inn i sitt eget kroppsvev. Kloroplastene blir vedlikeholdt i dyrets kropp og fortsetter å fungere i mange måneder. Kloroplastene vedvarer i nakensneglene i lang tid og fortsetter å produsere energi inne i sneglenes vev. Sneglenes evne til å vedlikeholde kloroplastene inne i sin egen kropp kalles kleptoplasti, fra gresk klepto – å stjele.
Jeg klatrer nedover bryggekanten på en tynn rusten stige og kommer til vannoverflaten. Det er noe mykt som møter foten min på nederste rang i stigen. Innenfor et tjukt lag med svamp, alger, og blåskjell er det et tau. Jeg tar tak og trekker det begrodde tauet fra dypet opp i lyset. Noe beveger seg inne i håndflata mi og jeg slipper tauet. En trollkreps spreller bortover treverket. Jeg finner underlige skapninger. Tauet er besatt med store røde sekkedyr, som rubiner på et halskjede. Det er vanskelig å tro at sekkedyrene er ryggstrengdyr, akkurat som oss mennesker. I lyset glimter skjellene på en liten fisk underlig nok ligger stille, rett ut, oppå tauet. Og plutselig får jeg øye på en liten bløt prikk. Jeg tar den opp på fingertuppen. Den beveger seg. Hjertet banker i halsen. I sollyset ser jeg så vidt to små hodetentakler reise seg ut av en grønn kropp. Kan det være en Elysia? Jeg må sette den under lupe på laboratoriet for å se sikkert hva det er. Med en utstrakt hånd klatrer jeg oppover stigen og løper bortover brygga mot laboratoriet med et lite vesen på fingertuppen.
Under laboratorielupa sklir nakensneglen bortover. Ryggen til silkesneglen skinner grønt med kloroplaster, og de prikkene nedover ryggen virker å gi fra seg sitt eget fluorescerende blått lys. En grønn silkesnegl, i virkeligheten. Mye mye mindre enn jeg noensinne hadde sett for meg. Nå forstår jeg hvorfor det var en helt umulig ting å spørre Gaute om å lete etter Elysia og ta med tilbake i nettet sitt. For finne en Elysia så stor som 4,5 cm må man nok til Middelhavet hører jeg når Gaute kommer i laben med sjøpølser og slangestjerner fra dypet.
Hvorfor driver Elysia med kleptoplasti? Det virker så opplagt – nakensneglene får næring av kloroplastene den har stjålet. Det er faktisk er det slik at om en Elysiasnegl får spise alger i sine første tre måneder så klarer den tilsynelatende å overleve resten av livet på laboratoriet på bare sollys, uten mat. Men dette må forskes videre på. Mysteriet er at kontrollgruppen av Elysiasnegler i noen av disse eksperimentene som holdes avsultet i akvarier uten noe lys virker til å overleve like lenge, uten noe betydelig forskjell i vekttap fra den første gruppen, som fikk lys.
Havet er hjemsted til skapninger som kan virke merkelig og forbløffende, utenomjordiske til og med. Men livet begynte i havet og holdt ene og alene til der i noen milliarder år. Bare «nylig» - for rundt 450 millioner år siden - begynte flercellede organismer å virkelig kolonisere landjorda på planeten. Evolusjonært sett er det kanskje heller vi landtilpassede artene som er underlige og rare.
Utvalgte kilder
Pierce, SK & Curtis, Nicholas & Hanten, Jeffery & Boerner, Susan & Schwartz, Julie. (2007). Transfer, integration and expression of functional nuclear genes between multicellular species. Symbiosis. 43. 57-64.
