Prosjektet som kapret hjertet mitt
Gjennom våren har praksisoppholdet vært både skummelt, utfordrende og nytt, men ikke minst lærerikt. Som en biolog med interesse rettet mot havet så var jo NIVA et sted jeg gjerne ville være. En ting visste jeg sikkert: Hvordan dyr og alger interagerer med hverandre og omgivelsene er superinteressant. Veilederen min hadde et sideprosjekt han ville realisere om et undervannskamera til en tareskog. Dette slengte jeg meg med på.
Det litt kjedelige mellomarbeidet
Samtidig som det hørtes spennende ut så skjønte jeg fra start at det kom til å bli krevende. Jeg fikk tilsendt en forskningsartikkel skrevet av marinbiologer i USA om hvordan de satte sammen et slikt kamera, og dermed var prosjektet i gang.
Med ulike rare deler og komponenter som et slikt kamera bestod av, ble første runde med arbeid å shoppe på nettet. Langreiste dingser fra hele Europa endte til slutt opp på bordet mitt og så var legobyggingen i gang. Eller ikke. Å bygge et undervannskamera er visst nok ikke så lett som et Legohus. En smart skrue med fancy utstyr og rett erfaring måtte skru den sammen. Hadde jo et håp om å få prøve meg på det, men man kan ikke få tid til å lære alt. Dermed var alt fysisk på plass, og den ekte jobben stod for tur.
Ett skript frem, to tilbake
Operasjon Programmering var igang. Det fancye operativsystemet «Raspbian Bookworm» ble lastet ned (lurer på hvor det navnet kommer fra?). Som alle som har kodet eller programmert før vet, gjelder det å holde tunga rett i munnen og taste varsomt.
Det føltes jo litt for lett da jeg skrudde kameraet på for første gang og det funket. I ekstase gassa jeg på videre. Kan med trygghet si at når det føltes for enkelt, så var det stillheten før stormen. Med oppstart ble det en eksistensiell krise. Steg etter steg ble fulgt til punkt og prikke, men programvaren funket ikke. Forskningsartikkelen brukte nemlig en utdatert versjon.
Uansett hva jeg gjorde så fikk jeg feilmeldinger da jeg prøvde installere skripts inn på maskinen. Disse skriptene var forhåndsprogrammerte filer som kameraet måtte ha for å utføre video opptak på autopilot. Det betydde at google ble min bestevenn, og jeg klarte til slutt å orientere meg forbi feilmeldinger etter feilmeldinger. Men hver gang noe fungerte som jeg ville, så oppsto det nye feilmeldinger. Fikk en følelse av å gå baklengs i prosjektet, redd for å ende opp på startlinjen.
Å feile er å lære
Dette viste seg å ta lang tid. Etter mye strev, hodepine og litt ufine ord kom jeg krypende til målstreken. Fikk til og med koblet den opp mot telefonen for trådløs styring. Når alt så perfekt ut, var plutselig videoopptakene ingen plass å finne. Mens jeg sitter og skriver bloggen så er de enda ikke funnet. Noe har gått galt. Litt komisk. Litt frustrerende. Men jeg har lært mye om ting jeg aldri hadde trodd jeg ble å holde på med her på NIVA. Den lærdommen skal jeg ta videre. Kameraet skal også jobbes mer på helt til mysteriet om de forsvunnede videoene er løst, uansett hvor lang tid det tar. Håper jeg løser mysteriet før tiden min hos NIVA er omme, men som de sier. Det ordner seg alltid for snille studenter.
