Sabima
Snøen faller ned fra himmelen, trærne glinser i solskinnet og lukten av barnåler fyller nesa. Vi går rundt og snakker om og ta bilder av naturen vi ser. Det kan høres ut som at jeg forteller om en tilfeldig vintertur i skogen, men dette var faktisk en av arbeidsdagene jeg har hatt så langt i praksisperioden min hos Sabima.
Sabima er en miljøorganisasjon som også er paraplyorganisasjon for de biologiske foreningene i Norge, for eksempel BirdLife og Sopp- og Nyttevekstforbundet. De jobber for å stanse tapet av naturmangfold gjennom (blant annet) politikk, kartlegging, frivillighet og deltagelse i forskning. Minn praksis er en del av prosjektet Skogen – mer enn bare trær, som er et samarbeid mellom Sabima, Naturvernforbundet, WWF og Natur og ungdom. Der hjelper jeg med å formidle om skog og forskningsnyheter om skog, men jeg deltar også på mye annet som skjer hos Sabima.
En spennende praksisperiode
I Norge er 91% av all hogsten flatehogst, hvor nesten alle trærne i en flate hogges. Dette har store konsekvenser for natur og klima, og er en stor grunn til hvorfor mange skogsarter er på rødlista. I motsetning til flatehogst er denne nye hogsten en form for plukkhogst, der bare noen trær tas ut og mange står igjen. Befaringa var ledet av Gjermund Andersen fra Naturvernforbundet, som har skrevet en hel bok om denne metoden.
Ut på befaring, aldri sur
Målet med befaringa var å se hogsten i praksis og resultatet av den. På forhånd hadde de merka hvilke trær som skulle hogges, hvilke som skulle stå igjen for å vokse videre, og hvilke som skulle bli livsløpstrær, altså trær som skal leve få leve hele livet sitt og bli brutt ned naturlig uten å forstyrres. Da vi kom frem var hogsten allerede ferdig, men vi gikk enda rundt i hogstfeltet for å se på resultatet. Gjermund ledet oss og forklarte om hele prosessen og hvordan han synes det hadde gått. En av oppgavene mine var å ta bilder og klipp med et kamera, så jeg var til tider mer fokusert på det enn det faglige. Det var en helt fantastisk dag – kaldt, men med sol og masse snø på bakken og i trærne. Det var altså ikke noen mangel på fine ting å ta bilde av.
Gjermund syntes at hogsten stort sett hadde gått bra, men maskinførerne hadde noen steder avviket fra merkinga som hadde blitt gjort på forhånd av praktiske årsaker. Noen steder var litt for åpne, og noen var litt for tette. Likevel var skogbildet generelt sånn om det burde være etter hogsten, og alle var fornøyde. Jeg er jo glad i naturen, og selvsagt mest glad i den mest uberørte naturen, men syntes det var veldig fint for et hogstfelt å være. Det føltes enda ut som en skog, med trær i forskjellige størrelser – en helt annen verden enn et hogstfelt etter flatehogst.
Som del av praksisen min hos Sabima skriver jeg en kronikk om hvorfor vi burde gå bort fra flatehogst. Denne turen var veldig nyttig for meg å se at det er mulig å drive med skogbruk på en annen måte, og at man kan ta hensyn til både de økonomiske og økologiske interessene, i tillegg til friluftslivet og menneskene som bor i nærheten. Også var det gøy å bruke en hverdag til å gå rundt i skogen.
