Biologiens bøller 1: Trofim Lysenko - Stalins yndling, genetikkens despot og botanikkens sjarlatan

En av dem som kvalifiserer seg i toppsjiktet blant bøllene er sovjeteren Trofim Lysenko. Han var født i Ukraina i 1898. Oppveksten var fattig, slett ikke noen ulempe i Sovjetunionens "barndom" i 1920-åra. Lysenkos opprinnelige utdannelse innenfor biologi og agronomi var derfor sparsom eller manglende; men gjennom sitt tidlige medlemskap i den såkalte "Røde Intelligensia" fikk han studere ved et landbruksinstitutt i Kiev. Dette kvalifiserte ham til en stilling på en forsøksgård i Azerbadsjan. Og på en eller annen måte klarte han å vekke oppsikt allerede tidlig i karrieren, og selveste Pravda begynte å skrive positivt om den flinke bondesønnen fra Ukraina. Det som gjorde Lysenko mest kjent var hans rapporter om påståtte planteforedlinger, blant annet at han høstet erter sommer så vel som vinter.

"Fruktdyrkeren" Ivan Mitsjurin

Lysenkos "teoretiske" fundament var landbruksbotanikeren og genetikeren Ivan Vladimirovitsj Mitsjurin (1855-1935), som i sin alderdom hevdet at man kunne få til de herligste sydfrukter bare man "presset" dem litt, for eksempel podet disse på mer hardføre, nordlige sorter. Dette går an med nærstående arter, men Mitsjurin dro det i lengste laget og mente å ha kunnet krysse mange slags eksotiske frukter med mer nøysomme og "kjedeligere" nordlige fruktslag - ved å ha overkommet krysningsbarrierene. Imidlertid, mens Mitsjurin arbeidet etter mer eller mindre vedtatte vitenskapelige metoder, misbrukte og omtolket Lysenko teoriene hans for alt det de var verdt - og mer enn det! Den sovjetiske tanken om "individets ubegrensete tilpasningsevne" ble etter hvert ledestjernen. Møysommelig genetikk var bare i vegen!

Vernalisering

Stalins tvangskollektivisering av jordbruket førte til hungersnød, noe som fikk myndighetene til å vedta at avlingene skulle økes, uten at de seriøse landbruksforskerne kunne komme med noen umiddelbare hasteløsninger. Da var vegen klar for Lysenko! Stalin så opp til denne fattige bondesønnen (Stalin sjøl kom fra fattige kår i Georgia) som var blitt en suksessrik barfot-forsker med kjennskap til plantenes hemmelige liv.

I 1929 publiserte Lysenko sin banebrytende oppdagelse - kanskje den eneste gangen han var i nærheten av noe som kunne kalles vitenskap: ved å nedkjøle vinterhvete, for deretter å plante den seinere enn normalt, kunne han øke avlingene. Han fikk sin far til å fukte og nedkjøle 48 kg vinterhvete og så plante den sammen med vanlig hvete. Og, vips, avlingen ble bedre!

Fenomenet kalles vernalisering. Å nedkjøle for eksempel vinterhvete til 0-8 grader C induserer dannelse av blomsteranlegg. Signalet fra den lave temperaturen mottas av det apikale meristemet i planta som derved induseres til å bli et blomstringsmeristem. Plantes slik hvete ut sammen med ikke-vernalisert hvete, kommer blomstringen raskere i gang og avlingene kan bli større (ikke nødvendigvis alltid). Den kan også plantes ut seinere for å unngå kuldeskade om våren - den er jo allerede blitt vernalisert. Lysenko skal faktisk ha æren for sine mange forsøk omkring fenomenet vernalisering, eller på russisk jarovisering = gjøre klart for våren. Men det Lysenko ikke forsto var at denne forandringen kun var fysiologisk, ikke genetisk. Egenskapen til korn som er vernalisert kan ikke arves videre til såkornet året etter. Vernalisering virker bare én gang. Det var her Lysenko tok fundamentalt feil!

Lysenko framstilte vernaliseringen som sin egen oppfinnelse, tross at dette var noe bøndene lenge hadde visst om, og botanikere allerede kjente til fra begynnelsen av 1800-tallet. Han grunnla sitt eget tidsskrift "Tidsskrift for Vernalisasjon", hvor han hevdet at ikke bare hvete og rug kunne vernaliseres, men også bomull, poteter, erter, agurker osv.

Mot toppen

Stalin og hans røde hoff var overbegeistret. Her kunne Lysenko ikke bare vise at vestlig genetikk ikke holdt mål; men også komme med et alternativ som til de grader passet for Sovjetunionens femårsplaner. "Bravo, kamerat Lysenko!" utbrøt Stalin den gang Lysenko viste fram noen inntørkete poteter og sa: "fra Landbruksakademiet", og etterpå tok opp noen saftige, store poteter fra bukselomma og stolt sa: "mine!". Raskt ble "geniet" forflyttet til Sovjetunionens sentrale planteforedlingsinstitutt i Odessa, som leder for et nytt institutt, "Institutt for vernalisasjon".

Og siden gikk det slag i slag! Riktignok ikke helt uten motstand. Vitenskapsakademiet i Moskva fremmet i 1936 krav om at Lysenko måtte legge fram vitenskapelig bevis for teoriene sine. Lysenko svarte at teorier ikke angikk ham, bare hva praksis fortale. Og HAN hadde rett, motparten tok feil! - Husk også at tida var mildt sagt guffen. Moskvaprosessene var i full gang, samtidig som en ny verdenskrig var i emning, og Lysenko var populær blant makteliten og de fleste agronomene på kollektivbrukene. Klimaet var uværssvangert!

Også ved Lenin-akademiet for landbruksvitenskap møtte Lysenko motstand fra Sovjetunionens da ledende genetiker Nikolaj Vavilov (1887-1943). Vavilov var fullt bevisst at tida var farlig og lå så lavt i terrenget han kunne mens alternative teorier med et "riktigere" marxistisk fundament florerte: for eksempel at kromosomer og gener ikke hadde noe med arvelighet å gjøre og at ervervete egenskaper, som for eksempel frostherdighet, kunne nedarves. Men så ble Vavilovs bok om planteforedling og dens genetiske basis fordømt av Pravda som reaksjonær biologi. Tok man til motmæle ble man raskt arbeidsløs og det som verre var… Det pinligste var at mange av studentene støttet Lysenko og krevde at fientlig innstilte genetikere ved Universitetet i Moskva måtte avsettes. Dette skjedde, noen havnet i Gulag andre ble skutt. I 1940 ble Vavilov arrestert og sendt til Sibir, hvor han siden døde av sult, mens Lysenko overtok jobben hans.

Som leder av Lenin-akademiet fikk Lysenko helt frie hender! Alt som smakte av Mendels og Darwins teorier var vestlig, reaksjonær pseudovitenskap og måtte forbys. De rareste teorier dukket snart opp. Nå var det samarbeid som, i korrekt marxistisk liturgi, var drivkrafta i evolusjonen. (Riktignok er dette i og for seg sant, men på en helt annen måte og etter Darwins teorier, ikke etter Lysenkos ønsketenkning.) Lysenko hevdet - og DA var det "naturlov" - at et egg ikke befruktes av bare én sædcelle, men av mange som samarbeider. Og jo flere sædceller, jo kraftigere blir avkommet. Han fikk de mest bisarre ideer om mange slags biologiske fenomen, enten det var gjøkens unger, celledeling eller hvordan nye arter kan oppstå. Han tok opp den for lengst avgåtte ideen om spontan dannelse av liv, blant annet fra krystaller eller oppmalte dyrerester. (At krystaller kan ha spilt en rolle for livets opprinnelse, er en annen sak, men æren for denne hypotesen er ikke Lysenkos.) Han lanserte også de villeste teorier om kreft og andre sjukdommer. For eksempel kunne celler bli til virus og virus til celler.

En avlingssvikt og hungersnød i 1946 fikk riktignok noen til å spørre seg om hvordan slikt kunne skje med Lysenkos vidunderkorn. Lysenko søkte Stalin og hevdet at reaksjonære krefter truet med å sabotere femårsplanene. "Medisinen" var at Stalin fikk innsatt 35 av Lysenkos tilhengere ved Lenin-akademiet. Genetikk ble forbudt, genetiske institusjoner stengt, og rundt 3000 forskere avsatt, samtidig som det dukket opp komiteer som skulle overvåke at universitetene og forskningsinstituttene prediket den "rette læren". Lysenko var sjefen, guruen og eksperten! Det ble reist statuer av Lysenko, og små Lysenko-byster ble solgt som suvenirer. Men så snart man er på toppen, er det bare en veg videre - nedover!

Fallet

På 1950-tallet ble det mer og mer klart at Lysenkos metoder egentlig bare var triks. At de hadde holdt seg så lenge, skyldes at dersom man gjentar vernaliseringen av korn, virker det jo på et slags vis. Men i det lange løp er det ikke særlig nyttig. Studerte man avlingene nøye, oppdaget man raskt at de ikke hadde levd opp til Lysenkos mirakler, ikke engang hadde ført til moderate forbedringer. Også andre av Lysenkos prosjekt mislykkedes, enten det var skogplanting i marxistisk ånd eller øking av fettinnholdet i melk. Lysenko leverte rett og slett ikke varene!

Stalin døde i 1953, og Khrusjtsjov tok over. Han støttet Lysenko en stund, men overlot til vitenskapen å prøve teoriene hans. Biokjemikeren Engelhardt overok ledelsen av biologiseksjonen av Det sovjetiske vitenskapsakademiet i 1955. Han ville prøve å rehabilitere sovjetisk genetikk. Klimaet under Khrusjtsjov hadde jo også tødd betraktelig opp. Og så, under et møte i vitenskapsakademiet i 1964, var det slutt! Med støtte fra blant annet nobelprisvinner Andrej Sakharov (1921-1989) ble Lysenkos foretrukne mann, en viss Nuzhidin, ikke valgt inn i akademiet. Dermed var Lysenkos hegemoni brutt. Etter hvert ble det påvit juks og forfalskninger i Lysenkos forskning. Til slutt ble han fjernet fra Lenin-akademiet og forflyttet til en liten forsøksgård nær Moskva. I 1976 døde han, uten at noen tok notis av dette.
Lysenkos fall skjedde ikke med et brak, men med et klynk...

Snipp, snapp snute!

Etterord

Lysenko er ofte sett på som en ytterliggående forfekter av teoriene til Lamarck, altså teorien om nedarving av ervervete egenskaper (som også Darwin delvis trodde på). Dette er å tenke for stort om Lysenko og for smått om Lamarck. Det er tvilsomt om Lysenko kjente til Lamarcks teorier da han utførte eksperimentene sine, og det er tvilsomt om han hadde teoretisk nok kunnskap til å forstå dette med nedarving av ervervete egenskaper. Motsatt var Lamarck en meget betydelig biolog, som ikke bør lastes for å ha gitt noe "teoretisk" fundament til sjarlatanen fra Ukraina. Husk på at verken Lamarck eller Darwin kjente til genetikken, men måtte ty til de hypotesene som var mest plausible for sin tid.

Lysenko er også blitt trukket inn som et ekstremt eksempel på politisk styrt forskning og hvordan det kan gå når forskningsprogrammene får bestemme, ikke forskerne. Det er også temmelig tøvete. Dagens forskningsprogrammer er basert på faktisk kunnskap og fri forskning. Lysenko virket i ei tid hvor vitenskap ble motarbeidet, og han sjøl hadde hovedregien. Han var ikke noe offer for Sovjetunionens forskningsideer, han var heller en mann som ved hjelp av snedige triks, smisking oppover og sparking nedover grunnla sin egen kvasivitenskap og tvang denne på samfunnet.

Men tilfellet Lysenko kan være en aldri så liten advarsel til oss alle når vi føler at ønsket vårt settes som mål for de resultatene vi vil komme fram til. Dette er det eneste vi kan lære av kamerat Trofim Lysenko.

Det fins mye litteratur om Lysenko. Min framstilling bygger mest på det Erik Tunstad skriver i boka "Fyrster i Tåkeland", Humanist forlag 2001. Nils Roll-Hansen har skrevet omfattende bøker om emnet: "Ønsketenkning som vitenskap: Lysenkos innmarsj i sovjetisk biologi 1927-37", Universitetsforlaget 1985 og "The Lysenko effect : the politics of science", Humanity Books, Amherst, N.Y., 2005.