Et Norge uten miljøgifter?

Hva er miljøgifter, og hvor er deres kilder?

Rapporten gir denne definisjonen på miljøgifter:

1. Lite nedbrytbare stoffer som hoper seg opp i levende organismer og som (a) har alvorlige langtidsvirkninger for helse, eller (b) er svært giftige i miljøet.
2. Tungt nedbrytbare stoffer som svært lett hoper seg opp i levende organismer, uten krav til kjente giftvirkninger.
3. Stoffer som gjenfinnes i næringskjeden i nivåer som gir tilsvarende grunn til bekymring.
4. Andre stoffer, slik som hormonforstyrrende stoffer og tungmetaller, som gir tilsvarende grunn til bekymring.

Slike miljøgifter har ulike kilder og tilførselsveger. De kan selvsagt danne seg naturlig eller bli frigjort fra løsmasser og berggrunn. Men ser vi bort fra dette kan miljøgifter tilføres norsk miljø ved seks ulike veger.

1. Industriell bearbeiding av naturlige råvarer og avfall fra gjenvinning, for eksempel kvikksølv, arsen, bly og kadmium.
2. Ved kjemisk framstilling (syntese). Dette er nok et problem som er større ellers i Europa, Asia og USA.
3. Ved utilsiktet syntese på grunn av uønskete sidereaksjoner i forbindelse med annen aktivitet. Eksempler er polysykliske aromatiske hydrokarboner og klorerte organiske stoffer (blant annet dioksiner). Disse kan dannes fra forbrenningsanlegg, industri, private ildsteder og som følge av brann.
4. Import av kjemiske stoffer eller stoffblandinger som inneholder forskjellige mengder miljøgifter og som brukes i innenlands produksjon direkte (blant annet tetrakloreten) eller for framstilling av kjemiske stoffblandinger (for eksempel siloksaner og perfluorerte forbindelser i brannskum), faste bearbeidete produkter (blant annet flammehemmere), eller for salg som ferdige produkt (plantevernmidler, impregnering og rengjøringsmidler).
5. Import av faste bearbeidete produkter, slik som elektronikk biler, tekstiler, golvbelegg. Stoffer som kommer denne vegen er ftalater, flammehemmere og perfluorerte forbindelser.
6. Tilførsler via langtransporterte forurensninger i luft og vann.

Bioakkumulering

Tungt nedbrytbare organiske miljøgifter vil kunne akkumuleres i økologiske næringskjeder, et fenomen som kalles biomagnifisering. Dette fører til høye konsentrasjoner av de aktuelle stoffene eller stoffgruppene i organismer på toppen av næringskjeden. Dette gjelder i særdeleshet store rovdyr (for eksempel isbjørn) og rovfugler (for eksempel kongeørn, havørn og jaktfalk) som er økologiske toppredatorer. Mennesker kommer også inn her, sjøl om vi spiser fra ulike nivå i næringskjeden. Miljøgifter som er fettløselige lagres særlig i fettvevet. Gifter som ikke er fettløselige vil lagres i annet vev, oftest spesifikt for det aktuelle giftstoffet. For eksempel vil kadmium hovedsakelig lagres i nyrene og kunne skade disse. Hos pattedyr akkumuleres bly i skjelett og bløtvev. Imidlertid er det bare de fettløselige stoffene som biomagnifiseres, først og fremst fordi opptaket av de toksiske metallene er mindre effektivt i fordøyelseskanalen enn for de organiske miljøgiftene. Et unntak her er de organiske kvikksølvforbindelsene.

I tillegg til at miljøgiftene kan akkumuleres i organismer, kan de overføres fra generasjon til generasjon, for eksempel fra mor til foster eller til spedbarn gjennom morsmelk. Hos fugler, krypdyr og amfibier kan miljøgifter overføres fra mor til eggene. Hvis arvematerialet også ødelegges, kan miljørelaterte skader overføres videre gjennom generasjonene uten at den aktuelle giften lenger er der.

Miljøgift i dag, problem i morgen

Mange miljøgifter er dessverre tungt nedbrytbare. Tidligere produksjon, bruk og utslipp har derfor ført til mange av dagens store miljø- og helseutfordringer. Et godt eksempel på dette er dagens kostholdsråd i mange norske fjord- og havneområder, der myndighetene fraråder å spise sjømat på grunn av høye konsentrasjoner av gifter i sjøbunnen, i stor grad historiske utslipp.

Insektmidlet DDT ble forbudt i Norge i 1972, i USA i 1972 og internasjonalt i 2004. Men stoffet kan fremdeles påvises i miljø og befolkning, ikke minst i arktiske arter som isbjørn og polarmåke.

Polyklorerte bifenyler PCB ble forbudt i Norge og i store deler av verden tidlig på 1980-tallet. Men ennå kan stoffet påvises i miljø og mennesker over hele Jorda. Det antas at norsk bygningsmasse fremdeles inneholder rundt 180 tonn PCB (for eksempel i lyskondensatorer, fugemasse, betong og maling). Så vi må regne med å leve med disse miljøgiftene ei god tid framover.

Miljøgifter i norske økosystem

Miljøgifter i norske økosystem stammer fra kilder hos oss, import og langtransport.
Stikkprøver av enkelte toppredatorer, spesielt rovfugler og enkelte sjøpattedyr, tangerer og overskrider forventete effektgrenser for immunforsvar, nervesystem og reproduksjon. Men få andre miljøgifter utenom PCB, DDT og perfluorerte organiske stoffer er satt i direkte sammenheng med skader øverst i næringskjeden i Norge. Og tendensene for DDT og PCB er nedadgående.

Kilder til miljøgifter i landbaserte økosystem i Norge er mobilisering av metaller i forbindelse med tidligere gruvedrift, industri, avfallsdeponier, lokale og langtransporterte tilførsler i luft, bruk av plantevernmidler og ulik annen bruk. Spesielt høye konsentrasjoner av organiske miljøgifter ble funnet i rødrev og i noen grad gaupe fra Finnmark.

I ferskvann kan lokale utslipp føre til høye konsentrasjoner og gi økologiske konsekvenser i et begrenset område. Dette kan være fra tidligere gruvedrift eller utslipp. Men også avløpsrenseanlegg og industraktivitet i innlandet kan ha påslipp til elvene. Dette gjelder også plantevernmidler. Over store deler av Sør-Norge er det forhøyete nivåer av kvikksølv i ferskvannsfisk, noe som hovedsakelig skyldes atmosfærisk langtransport.

I flere fjorder og kystområder er det til dels høye nivåer av visse miljøgifter, både i sediment og organismer. Dette inkluderer også matnyttige organismer som fisk, skjell og store krepsdyr. Disse områdene er oftest fjorder med industri eller kystområder nær byer og havner. Marine sediment er gjerne en ”endestasjon” for tungt nedbrytbare miljøgifter. Fisk i dype fjorder synes derfor å akkumulere høyere konsentrasjoner av miljøgifter enn beslektete arter i grunt vann.

Også oljevirksomheten er kilde til kvantitativt store utslipp i havet, men det er fremdeles usikkerhet om de økologiske konsekvensene av utslipp fra denne virksomheten. Imidlertid er det dokumentert skadevirkninger på fisk.

Det meste av miljøgiftene som fins i norsk Arktis er nok langtransportert, med unntak av lokale tilførsler rundt norske og russiske tettsteder. Det har vært mye fokus på miljøgifter i arter som isbjørn, fjellrev (polarrev) og polarmåke. Hos isbjørn er det påvist sammenheng mellom konsentrasjon av miljøgifter og redusert immunforsvar.

Hvilke miljøgifter?

Metaller og andre grunnstoffer forekommer naturlig i miljøet. De lar seg ikke på samme måte stanse som mange av de syntetiske, organiske giftene. Her er det derfor viktig å fokusere på utslippene som påvirker miljø og helse negativt.

Arsen er et metalloid som brukes i legeringer og elektronikk. EU har imidlertid innført forbud mot arsenimpregnert trevirke (med enkelte unntak i Norge). Arsen er mest giftig i uorganisk form - for eksempel arsenikk (diarsentrioksid).

Bly brukes i dag mest i batterier, akkumulatorer og kabler. Tidligere ble det også brukt i vannrør, bestikk, keramikk, maling, ammunisjon og bensin; men fases ut herfra. Store konsentrasjoner fins i Sørfjorden og Høyanger. Det har særlig vært fokusert rundt effektene av bly på nydannelse av hemoglobin, som vil føre til blodfattighet, og hvordan metallet kan gi redusert mental utvikling hos barn eksponert under fosterperioden eller seinere.

Kadmium fins i dag først og fremst i nikkel/kadmium batterier, som imidlertid erstattes av andre typer batterier (med unntak for elektroverktøy). Tidligere ble det brukt i maling og keramikkglasur. Metallet er akutt og kronisk giftig. Det vil akkumuleres i kroppen, spesielt i nyrer og lever, og har lang biologisk halveringstid.

Kopper brukes i impregneringsmidler for å redusere påvekst av planter, alger og dyr på oppdrettsnøter. Det har også erstattet arsen, krom og kreosot til impregnering av tre. Dessuten brukes det i ledninger, rør, kabler og elektronikk. Kopper regnes som svært giftig for vannlevende organismer. Det er mindre farlig for mennesker.

Krom har vært benyttet som biocid i treimpregnering og maling, i elektronikk og i stål. Bruken er økende. Treverdig krom er relativt ugiftig, mens seksverdig blant annet kan føre til kreft. Treverdig krom kan oksideres til seksverdig (og seksverdig reduseres til treverdig). EU har innført forbud mot kromimpregnert trevirke. Forbud er også innført for emballasje, kjøretøy og leketøy.

Kvikksølv er spesielt fordi uorganisk kvikksølv kan omdannes til mer biotilgjengelig og bioakkumulerende organisk form ved hjelp av bakterier i naturen. Kvikksølv har vært brukt til beising av såkorn, amalgam, ulike instrumenter og fortsatt i noen pigmenter, samt lyskilder og batterier. Det er forhøyete nivåer av kvikksølv i overflatesedimenter i norske innsjøer. Dette skyldes først og fremst langtransportert luftforurensning. Store konsentrasjoner er funnet i fisk og skalldyr i Sørfjorden og Ellingsøyfjorden. Undersøkelser har vist at konsentrasjonen av kvikksølv øker i ferskvannsfisk trass i at utslippene er gått ned.

De organiske stoffene er mangslungne, og NOU-rapporten omtaler svært mange. Her gis bare en sterkt nedkortet oversikt:
Polysykliske aromatiske hydrokarboner PAH dannes ved ufullstendig forbrenning av organisk materiale og fins naturlig i fossilt brensel. Historisk har aluminiumsindustrien vært den største utslippskilden. PAH er en kompleks blanding av flere hundre stoffer, som alle består av to eller flere koplete benzenringer. Mange av disse er giftige for organismer (inkludert mennesker) og kan påvirke reproduksjon, hormonregulering og immunforsvar samt føre til kreft.

Blant de klorerte organiske stoffene spiller de såkalte dioksinene en viktig rolle. Dioksiner er en fellesbetegnelse for dibenzo-p-dioksiner og dibenzofuraner. Metallindustri og avfallsforbrenning var før de største utslippskildene for dioksin. I dag er det mest ”diffuse” utslipp som har størst nasjonal betydning. Hos oss er de høyeste konsentrasjonene funnet i Grenlandsfjorden som resultat av tidligere produksjon av magnesium. Noen dioksiner er kreftframkallende og/eller hormonforstyrrende. Den viktigste eksponeringskilden er via fisk og animalsk fett i matvarer.

Polyklorerte bifenyler PCB er også en annen viktig gruppe av klorerte organisk forbindelser. Bruken i Norge ble forbudt i 1980. Det ble brukt i transformatorer, kondensatorer, fugemasser, isolerglassruter og visse typer elektriske produkter, papir, lim og maling. De viktigste nasjonale kildene for gjenværende PCB er bygninger fra 1940-80. PCB er tungt nedbrytbart, fettløselig og kan biomagnifiseres. Rovdyr høyt oppe i næringskjeden er spesielt utsatt. Mange av PCB-ene er hormonforstyrrende, kan føre til svekket immunforsvar, skade nervesystemet og forplantningsevnen, gi leverkreft og ha negativ innvirkning på menneskets læringsevne og utvikling.

Bromerte organiske stoffer inneholder halogenet brom. Den viktigste anvendelsen er som flammehemmere og brukes mye i elektronikk og transportmidler. Stoffene kan være tungt nedbrytbare, bioakkumulerende og hormonforstyrrende. For mange av dem er det ennå lite kunnskap om giftighet og økologisk virkning.

Perfluorerte organiske stoffer brukes blant annet i framstilling av kjente produkter som teflon og GoreTex, men har anvendelser til mangt og meget: løsemidler, brannskum, motorolje, skismøring, papir, antigraffitimidler, polish, tekstiler og maling. Eksponering skjer gjennom mat, inneluft, støv og drikkevann. Stoffene binder seg hovedsakelig til proteiner og akkumuleres i lever og blod. De giftigste, for eksempel PFOS, kan skade reproduksjon og være kreftframkallende.

Ftalater brukes mest som mykgjørere i plast. Barn som leker med leketøy myknet med ftalater kan eksponeres betydelig, mens voksne får stoffene helst fra maten. I EØS-området er det innført forbud mot en del ftalater i leketøy. De angjeldende ftalatene kan skade reproduksjon, både forplantningsevne og fosterutvikling.

Rapporten omtaler videre stoffer i kosmetikk og legemidler, samt plantevernmidler, biocider og nanomaterialer.

Forvaltning og politikk

Resten av rapporten går mest på avtaleverk, forvaltning og politiske virkemidler. Her er omtale av internasjonale konvensjoner, WTO-avtalen, EØS-avtalen og norsk kjemikalieforvaltning. Videre står ulike vurderinger av sektorovergripende tiltak, sektorvise tiltak (her fins omtale av ”Operasjon Duppeditt”) og tiltak som kan gi et bedre beslutningsgrunnlag.

Til slutt kommer utvalgets anbefalinger og økonomiske og administrative konsekvenser.

Jeg vil ikke gå nærmere inn på dette, annet enn at jeg synes at utvalget har gjort et samvittighetsfullt arbeid og levert en rapport med både sterk faglig tyngde og tydelige føringer på hvordan de ulike problemene bør løses.
 

• Hele rapporten lastes ned herfra: http://www.regjeringen.no/nb/dep/md/dok/nou-er/2010/nou-2010-9.html?id=622877