Hvor mange arter – og hvilke organismer?

Typisk har biologene tradisjonstro fulgt dette linnéiske synet på antallet arter. Ser vi på antallet beskrevne arter eukaryote organismer (omtrent 2 millioner), vil dyreriket omfatte omtrent 65 % av totaliteten, planteriket og soppriket omtrent 15 % hver, og de resterende 5 % utgjøres av de såkalte protistene. Dette er en uensartet gruppe av stort sett encellete, mikroskopiske organismer som egentlig bør deles i flere riker. Her finner vi algene (inkludert de store brunalgene), urdyra (eller protozoene), slimsoppene og visse soppliknende organismer som for eksempel eggsporesoppene. I denne sammenhengen regner vi også rødalgene og grønnalgene, som slutter seg nær til de flercellete landplantene. (Se figuren under).

Vi har lenge skjønt at dette lave artantallet for protistene er et underestimat. Problemet har (1) vært størrelsen; (2) at mange av dem ”gjemmer” seg bort som parasitter; og (3) at noe entydig artsbegrep for encellete organismer er vanskelig. For å utdype det siste punktet består vanskeligheten i at det er få morfologiske karaktertrekk å bygge på, og det er dessuten vanskelig å tolke hvorvidt karakteren bare er en respons på økologiske forhold og altså ikke er konstant. Videre et det biologiske artbsbegrepet er vanskelig å benytte for organismer som i hovedsak formerer seg ved deling og der seksuelle prosesser er sjeldne. Dette gjelder i høy grad mange av de planktoniske protistene. Til slutt kommer forekomst av mulige kryptiske arter, som bare kan oppdages ved ulikheter i genomet.

Et ferskt arbeid fra CBOL Protist Working Group har snudd opp ned på det tradisjonelle synet. Gruppas målsetning er å etablere universelle kriterier for barcoding til identifisering av protister. Ved hjelp av spesielle barcodingteknikker (forklart i nevnte arbeid) og basert på ei rekke prøver fra saltvann, ferskvann og terrestre økosystemer har man nå funnet at det er protistene som står for den største genetiske variasjonen. Mengden OTUer (operative taxonomic units) basert på genomisk ulikhet for mange av protistene overgår langt de tilsvarende OTUer for flercellete organismer. Et unntak blant de flercellete er soppene som her utgjør et større mangfold enn dyr og planter til sammen. Totalt vil protistene ta nesten 85 % av totaliteten av eukaryote organismer. Og bare alveolatene (= ciliater, fureflagellater og apikomplekser) aleine står for rundt 2/3 av totaliteten. Rundt 1/5 tas av stramenopilene (”gule riket” = brunalger, gullalger, kiselalger, eggsporesopper osv.) og rundt 1/8 av urdyra (Rhizaria = radiolarier, foraminiferer etc.). Resten av protistene utgjør mindre grupper. Imidlertid omfatter rødalgene og grønnalgene (”protist-delen” av planteriket) langt mer enn landplantene, omtrent like stor del som dyreriket. (Se fuguren under.)

Ser vi på alveolatene synes den største diversiteten å utgjøres av apikompleksene (”sporedyra”) som alle er obligate parasitter, for eksempel Plasmodium (malariaparasittene), Babesia og Toxoplasma. Dette er oftest sterkt vertavhengige parasitter på dyr, og samme art dyr kan ha et helt ”hoff” av ulike apikompleks-parasitter.

Det er mye vi ennå ikke vet om dette. Men konklusjonen bør nok bli at det store vises i det små!

Pawlowski J, Audic S, Adl S, Bass D, Belbahri L et al. 2012. CBOL Protist Working Group: Barcoding Eukaryotic Richness beyond the Animal, Plant, and Fungal Kingdoms. PloS Biol 10(11): e1001419. doi: 10.1317/journal.pbio.1001419