Som innbarket skeptiker er det alltid gøy å kunne gi rasjonelle forklaringer på sjøl de mest irrasjonelle påstander. Jeg har av og til kommet i hissig diskusjon (les krangel) med folk som hardnakket forteller at de har hatt besøk av et spøkelse på soverommet, eller at de har våknet ved at noen har forsøkt å kvele dem. ”Ja, men jeg SÅ det VIRKELIG!” ”Jeg følte at ei hånd GREP om halsen min!” Ikke lett å motbevise den slags påstander…
Derfor leste jeg artikkelen i Morgenbladet om søvnparalyser med stor interesse. Ikke det at de kan gi forklaring på alle såkalt paranormale opplevelser; men de kan på god veg gi forklaring på mange – og ikke minst forsyne en skeptiker med gode argumenter.
Hva er en søvnparalyse?
Den første som medisinsk beskrev fenomenet var den amerikanske nevrologen Weir Mitchell i 1879. Definisjonen er en midlertidig lammelse av kroppen ved innsovning eller oppvåkning. Dette kan vare i noen sekunder til flere minutter. Forstyrrelsen er relatert til REM-søvnen (rapid eye movement sleep). Det er da drømmeaktiviteten er på topp, med raske øyebevegelser og avslappet (lammet) muskulatur (fordi man ikke skal kunne bevege seg under drømmene). Hvis man da våkner under REM-søvnen, men det skjer en forsinkelse av de nevrologiske aktivitetene som styrer drømmene og muskulaturen, kan vi oppleve en underlig (og ofte skremmende) tilstand av våkenhet, mens kroppen fortsatt er lammet og drømmen ennå pågår. Med andre ord drøm i våken tilstand. Dette vil da oppleves som hallusinasjoner hvor alle sanser er involvert. Vanlig er synshallusinasjoner og følelse av å bli kvalt (”det sitter noen på brystet”). Men også lyd, lukt og varme/kulde kan sanses.
Det klassiske marerittet er egentlig en søvnparalyse. I gamle dager trodde man at Mara kom på besøk. Hun var en djevelliknende figur som la seg på brystet til den sovende.
Vi regner med at 25 til 40 % av befolkningen har opplevd minst én søvnparalyse. Og det sies at barn opplever det mer enn voksne. Tilstanden – sjøl om den kan oppleves svært ubehagelig og skremmende – er helt ufarlig. Folk som er plaget av gjentatte episoder bør unngå stress og tilstrebe et regelmessig søvnmønster.
Pussig nok sitter opplevelsene etter en søvnparalyse i stor detalj i hukommelsen mange, mange år etterpå (i motsetning til drømmer flest). Dette forsterker jo inntrykket av at dette ”er noe jeg faktisk har opplevd i virkeligheten! Dette er ikke en drøm.”
I Vestens samfunn er det knyttet et visst tabu til søvnparalyse, og sjøl om mange elsker å fortelle om sine påstått paranormale opplevelser om spøkelser, aliens og UFO, unngår man å nevne selve paralysen som årsak. En forklaring kan være at selve fenomenet er relativt ukjent i befolkningen, rett og slett underkommunisert. Noen har kanskje heller ikke registrert lammelsen. Andre har følt opplevelsen som så intenst ubehagelig at dette holdes for seg sjøl. Mennesker som slett ikke tror på spøkelser eller aliens, tør ikke fortelle om paralysen i frykt for å bli oppfattet som gal.
La meg derfor avslutte med fortellingen om min egen søvnparalyse utformet som skolestil da jeg var 8-9 år – og like usammenhengende som en drøm kan være: ”Jeg satt på sengkanten og var lys våken. Da så jeg at det var bygget rett opp, av klosser cirka en meter høyt med en gulhvit slangemaske på toppen. Denne speilte seg i et speil [som virkelig hang på soverommet]. Så var det to blå trekantete klosser som fór oppover veggen. I den ene var det et hull, og den var den nyeste av dem – var det en stemme som hvisket til meg. Så ble det lyst, så mørkt og kaldt. Da våknet jeg.”
Den nevnte artikkelen i Morgenbladet anbefales som videre utdyping i fenomenet.
Logg inn for å kommentere
Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere