Biologiske pionerer 2: Ivar Asbjørn Følling - bondesønnen som aldri fikk Nobelprisen, men som reddet tusenvis av barn fra tussmørket.

Føllings sjukdom

eller fenylketonuria (PKU) er en medfødt dysfunksjon i stoffskiftet. Den skyldes et recessivt gen som ikke er knyttet til kjønnskromosomene. Gutter og jenter er derfor like utsatt. Sjukdommen oppstår blant gjennomsnittlig en fjerdedel av barna hvis begge foreldre er bærer av genet. Siden genet er recessivt, vil verken mor eller far være affisert. Et affisert barn vil ikke kunne omsette den essensielle aminosyre fenylalanin. Aminosyra hoper seg opp i blodet og andre kroppsvæsker, og vil etterhvert omdannes til biprodukter som kroppen heller ikke kan omsette, f.eks. fenylpyrodruesyre. Disse vil igjen skade nervesystemet. Barna virker helt normale ved fødselen, men vil ubehandlet etterhvert utvikle tegn på hjerneskade. De har dårlig kontroll over bevegelsene, lærer ikke å snakke og kan utvikle aggressiv atferd eller hyperaktivitet. Ubehandlet dør de fleste før tenårene, og de ble regnet de som vanskeligste tilfellene ved mentale institusjoner. Sjukdommen er svært sjelden, én av 12 000 nyfødte er affisert, og den er fortrinnsvis utbredt blant blonde og blåøyde mennesker. I Norge fødes det omtrent 35 "Følling-barn" hvert år, mens 12 % av befolkningen er bærere av genet for sjukdommen. Nå testes alle nyfødte for Føllings sjukdom ved en enkel blodprøve.

Behandlingen består i en proteinfattig diett, hvor fenylalanin unngås i størst mulig grad. Maten består hovedsakelig av spesiallaget brød, nøyaktig oppveide mengder frukt og grønnsaker, og en oppmålt mengde melk hver dag for å dekke proteinbehovet. Blodet må stadig kontrolleres. Ved fylte 12 år kan man gradvis trappe ned dietten. Affiserte personer som ønsker å bli gravide må på samme diett igjen, og i god tid før man bestemmer seg for å bli gravid. - Legg forresten merke til at på mange matvarer (f.eks. brus og sjokolade) står på etiketten at de inneholder/ikke inneholder en fenylalaninkilde. Dette er nettopp med hensyn til barn med Føllings sjukdom.
Utdannelse og virke

Ivar Asbjørn Følling (1888-1973) ble født på gården Nord-Følling i Steinkjer kommune i Nord-Trøndelag. Han var sønn av gårdbrukerekteparet Iver F. Følling og Mathilde Kaldahl. Foreldrene ble tidlig klar over at gutten var mer enn oppvakt og var eslet for skolegang. Heldigvis ble forholdene lagt til rette for ham, og han fikk examen artium ved Katedralskolen i Trondheim. Deretter studerte han kjemi ved Norges Tekniske Høgskole (nå en del av NTNU) og ble ferdig i 1916. Derfra dro han til Universitetet i Kristiania hvor han avsluttet sin utdannelse i medisin i 1922. - Under skolegangen og studiene dro han hver sommer tilbake til gården i Nord-Trøndelag for å hjelpe foreldrene i slåttonna. Det blir sagt at det plaget ham at han ikke ble bonde, men han følte at forskningen tiltrakk ham sterkere. Likevel beholdt han hele livet sine sterke røtter til hjemstedet. - Etter studiene fikk han ulike assistentjobber og reiste mye. Han studerte videre i Danmark og England. I 1927 mottok han et Rockefeller-stipend som han brukte til studier i USA. Han var også en kort tid ansatt ved det fysiologiske laboratoriet i Wien.

Sin medisinske doktorgrad fikk han i 1929 over emnet "On the Mechanism of the Ammonium Chloride Acidiosis." I 1932 ble Følling ansatt som professor i enæringsfysiologi med spesialitet på stoffskiftesjukdommer ved Rikshospitalet (Universitetet i Oslo). Fra 1935 var han professor i fysiologi ved Norges Veterinærhøgskole. Fra 1953 var han både professor i biokjemi og leder av det sentrale laboratoriet på Rikshospitalet. Han pensjonerte seg i 1958. - Formelt hadde Følling ingen biologisk utdannelse, men det utelukker ikke, som vi straks skal se, at hans store oppdagelse avdekket så vidt essensielle biologiske mekanismer at han trygt kan sies å tilhøre de personene som har betydd mye for biologiens historie i Norge, så vel som internasjonalt.

Historien om hvordan Følling oppdaget sjukdommen som nå bærer hans navn er en klassiker i vitenskapelig hypotesegenerering og hypotetisk deduktiv metode. Dessuten er den spennende - nær sagt som hentet rett ut av en roman.

Grønn urin og lukt av silo

En dag i januar 1934, på sitt kontor på Rikshospitalet, fikk doktor Følling besøk av ei ung mor. Det var den 29 år gamle Borgny Egeland. Hennes to barn, Liv på seks og Dag på tre år, begynte å bli åndssvake. Hun var klar over at åndssvakhet ofte er arvelig belastet, men ingen av foreldrene hadde noen lidelse som tilsvarte barnas. Heller ikke kjente hun til liknende tilfeller i noen av familiene. Hun hadde oppsøkt all medisinsk ekspertise, til og med kloke koner, uten å få noe som helst hjelp. Det som dessuten var merkelig var at begge ungene hadde vært helt normale ved fødselen, men så langsomt utviklet seg i negativ retning. Hos Liv merket foreldrene det da hun som toåring ennå ikke kunne snakke. Hos Dag kom symptomene allerede etter 6-8 uker. Han hadde ukontrollerte bevegelser og viste få tegn på utvikling. Hun fikk som råd at barna kanskje var litt "seine", hun fikk vente og se. - Det gjorde hun ikke, heldigvis!

Borgny Egeland hadde hørt om doktor Følling som var spesialist på stoffskiftsjukdommer, og grep til ham som det siste halmstrået, til tross for at han normalt ikke tok i mot pasienter. Dette skulle bli et avgjørende besøk i biologiens så vel som i medisinens historie! Følling, som da var i oppstarten i sin vitenskapelige karriere, og som i tillegg hadde en unik fagkombinasjon, kjemi og medisin, lyttet oppmerksomt til hva mora fortalte, og han skjønte at han her sto foran et ukjent medisinsk fenomen som nok ventet på sin løsning. Til å begynne med var han imidlertid ikke særlig optimistisk: "Jeg tenkte at jeg selvfølgelig ikke kunne hjelpe der hvor så mange gode menn med større sakkunnskap hadde sviktet. Og det var nærmest for ikke å være avvisende overfor en ulykkelig mor at jeg samtykket i å gjøre en undersøkelse."

Det første Følling tok fatt på var barnas urin. Det rare ved ungene var at det luktet sterkt og stramt av urinen deres. En underlig odør som for foreldrene ikke minnet om noe kjent stoff. Men bondegutten Ivar Asbjørn Følling kjente igjen lukta fra silo eller maursyre. Derved tok kjemiingeniøren Følling over! Det første han gjorde var å tilsette jern(III)klorid, FeCl3, til urinen. Denne såkalte Gerhardts test var på den tida en enkel metode til å se om urinen inneholdt spesielle syrer som normalt ikke skal være der. Det kunne f.eks. dreie seg om sukkersjuke. I så fall ville urinen få en mahognyrød til fiolett farge. Urinen fra de to barna ble imidlertid dypt olivengrønn! Dette hadde ingen sett før. Følling skjønte straks at både lukt og fargereaksjon tydet på at urinen inneholdt en hittil ukjent forbindelse. Han ba Borgny Egeland om å sende nye forsyninger med urin. Følling satte i gang å isolere stoffet i kjemisk rein form. Etter ei drøy uke fant han det - en ikke ukjent forbindelse i biokjemien, fenylpyrodruesyre. Men ingen hadde påvist dette før i menneskeurin. Den biokjemiske årsaken var at kroppen til disse menneskene ikke kunne bryte ned aminosyra fenylalanin på normal måte, og at det ble dannet ulike andre nedbrytningsprodukter som f.eks. fenylpyrodruesyre. Oppmuntret av dette funnet satte Følling i gang en undersøkelse av pasienter ved Torshov spesialskole, Emma Hjorts hjem (Bærum) og pasienter som hadde vært ved Rikshospitalet og andre sjukehus. Etter å ha testet urinen til 430 pasienter, fant han fenylpyrodruesyre hos åtte av dem.

Disse åtte pasientene pluss de to Egeland-barna dannet grunnlaget for hans to mest kjente publikasjoner: "Utskillelelse av fenylpyrodruesyre i urinen som stoffskifteanomali i forbindelse med imbecillitet. - Nord. Med. Tidskr. 8: 1054-1059, 1934" og "Über Ausscheidung von Phenylbretztraubensäure in den Harn als Stoffwechselanomali in Verbindung mit Imbezilität. - Hoppe-Seylers Zeitschrift für physiologische Chemie 227: 169-176, 1934."

Derved var Føllings sjukdom oppdaget, og Asbjørn Følling ble verdensberømt og omtalt i alle ledende medisinske tidsskrift. Et faktum som forsterket berømmelsen var at dette var første gangen man kunne påvise at en mental sjukdom hadde en biokjemisk årsak. Seinere ble arvemekanismen klarlagt. Fenomenet Føllings sjukdom brukes fortsatt i internasjonale lærebøker i biologi, genetikk og medisin som et godt eksempel på nedarving av et recessivt, ikke kjønnsbundet, letalt gen.
Det viktigste var imidlertid å helbrede sjukdommen. Det tok tid. Først 15-20 år etter oppdagelsen til Følling fikk man klarlagt den dietten skal til for at barnet kan utvikle seg normalt. Nå er som nevnt testing av nyfødte for Føllings sjukdom rutine. Moderne behandling med diett gjør at barna utvikler seg helt normalt.

Hvordan gikk det med de to første Føllingbarna, Liv og Dag Egeland? Det var dessverre lite konkret som kunne gjøres for dem. Dag døde som seksåring. Med Liv gikk det bedre. Hun lærte aldri å snakke, men var fysisk sterk og kunne gå. Hun flyttet på institusjon 21 år gammel og ble der til hun døde, 51 år. Men deres liv hadde ikke vært forgjeves!

Ikke Nobelprisen

Det er sagt at det mest utrolige i historien om Følling er at han aldri fikk Nobelprisen i medisin. Og sett med dagens øyne er dette fullstendig uforklarlig. Men sannsynligvis var den siste som bekymret seg over dette, Følling sjøl. Han søkte aldri penger eller ære, men var tilfreds over at han hadde reddet tusenvis av barn ut av et åndelig tussmørke, og at han kunne drive vitenskapen framover. Heldigvis var det andre som satte pris på denne stillfarne og tilbakeholdne nordtrønderen. I 1960 fikk han Jahreprisen (oppkalt etter den norske skipsrederen og hvalfangeren Anders Jahre), og i 1962 fikk han en enda mer høythengende pris: "The Joseph P. Kennedy International Award in Mental Retardation", innstiftet av president John F. Kennedy til minne om sin eldre bror som ble drept under Den 2. verdenskrig og én av søstrene som levde mesteparten av livet på institusjon. Følling var den første som noen gang mottok denne prisen - av president Kennedy personlig. I 1958 ble han Ridder av St. Olav. Kunstneren Annasif Døhlen har laget en bronsebyste av Følling. Den er satt opp ved Høgskoleparken i Steinkjer.

I dag hvor forskningsinnsats helst måles etter budsjettenes størrelse og vakre og prektige ord, samt skal presses inn i og tilpasses politikerstyrte programmer - og jeg vet ikke hva - er det på rett tid å minne om bondesønnen som luktet noe rart på barneværelset og puttet jernklorid i ungenes urin, begynte å undre seg, stilte de rette spørsmålene og knekket en uløst gåte. Vitenskapelig innsats måles utelukkende etter resultat; et glass jernklorid kan være nok til å sette det hele i gang...

Kilder

• Aakvaag, R.K. 1997. Føllings sykdom (PKU): En genetisk reise i forfedrenes fotspor. - GENialt Nr. 4-97: 8-9.
• http://www.whonamedit.com/doctor.cfm/2400.html
• http://www.whonamedit.com/synd.cfm/2791.html