Biologiske pionerer 4: Kristine Bonnevie - den store formidler av zoologi, eller den første grunnen til at jeg valgte biologi som fag!

Jeg trodde jo selvsagt at det var Brehm sjøl som hadde skrevet alt dette på norsk. At originalen er tysk, heter "Tierleben", og består av 13 bind, visste jeg ikke. Jeg la heller ikke merke til at den forkortete norske versjonen var "i fri bearbeidelse ved Kristine Bonnevie". Tittelblad er noe gutter sjelden leser! Det var først noe seinere at jeg forsto at mye av det ikke var skrevet av salig Brehm, men av Kristine Bonnevie, som av både forfatter og forlag må ha fått så frie hender at det på mange måter også er blitt hennes verk. Ikke bare er norske dyr omtalt med gode eksempler og treffsikre sitater fra norske zoologer, blant annet Robert Collett og far og sønn Sars, men de opprinnelige utenlandske dyra, som er hentet fra Brehms opprinnelige tekst, er vel ivaretatt av henne. Og det morsomme er at dyr fra de mest ulike verdenshjørner og med de forskjelligste levesett mange ganger er like godt behandlet som de norske. Her fikk jeg mitt første møte med merksnodigheter som nebbdyr, pungdjevel, skjelldyr, beltedyr, jordsvin, nakenrotte, fingerdyr, snikekatter, spøkelsesaper, tukaner, kakaduer, anakonda, kameleoner, kjempesalamander, ormepadder, klatrefisk, flygefisk, månefisk, knelere, vandrende pinner, skorpioner, kjempeskolopendere, portugisisk krigsskip osv. osv.

Men det som mest fasinerte meg var alle de levende, ja, med dagens øyne nær sagt "politisk ukorrekte" beskrivelsene av de ulike dyra og hvordan de lever. Her lar Kristine Bonnevie sine sympatier og antipatier komme til full synlighet. Er et dyr "vilt", "stygt" og "heslig"; ja, så skriver hun det! Er det derimot "yndig" og "vakkert"; så får hun også det fram. Hun skriver med lidenskap om dvergmusens ynde, lemenenes vandringer, hyenens griskhet, gorillahannens herskesyke og tiurens ekstase. Sjøl mikroskopiske trompetdyr blir omtalt i poetiske vendinger. Og mye av teksten er krydret med allskens anekdoter fra nær og fjern, det være seg folks ubehagelige møter med elektrisk ål eller slangetemmeren og hans brilleslange. - Sikkert overdrevet og kanskje på kanten av sannheten, men, pytt, for en guttunge økte dette bare leselysten og nysgjerrigheten. - Og i tillegg fant jeg saklige, nesten nødtørftige innlegg om Norges fiskerier, hvalfangst og norske husdyrraser, blant annet en oppsummering av det man da visste om hundens opprinnelse. Ikke minst var dette nyttig når skolestiler og særoppgaver i naturfag og geografi skulle skrives.

La meg derfor glede Biobloggens lesere med noen utdrag av Kristine Bonnevies frie bearbeidelse. Omtalen av norske dyr er tydeligvis hennes eget produkt, mens de utenlandske eksemplene er oversatt fra Brehm og hans informanter. Som hun skriver i forordet i første bind: "Den norske 'Brehm' bør gi ikke bare et almindelig innblikk i dyreverdenens rike mangfoldighet og de enkelte formers eiendommelige tilpasning til sine spesielle livsforhold. Men også mer spesielle oversikter over viktige sider ved vårt eget lands og våre kysters fauna." Utplukket mitt er gjort helt og holdent fra egen hukommelse fra noen av de mer minneverdige avsnittene. Hva som er Kristine Bonnevies egne, frie bearbeidelse og hva som er mer eller mindre direkte oversatt fra Brehms opprinnelige og også livfulle tekst, kan bare avgjøres ved sammenlikner mot det originale, tyske verket. Skulle forresten likt å vite hva en forlegger i dag hadde syntes om beskrivelsen av hyenen og pungdjevelen, eller en lengre utbrodering av dvergmusas familieliv og kunstneriske evner!

Dvergmus

"[...] Den er en kunstner, som forsøker å konkurrere med de mest begavede fugler: Den bygger et rede, som i skjønnhet langt overtreffer alle andre pattedyrreder; det er i virkeligheten så nydelig, som om det var bestemt for en rørsanger. [...] det henger ½ - 1 m. høit over jorden, fritt på grenene av en busk, på en sivstengel eller lignende, så det ser ut som om det svever i luften."

"Man tror, at hver dvergmus-hun årlig føder unger to eller tre ganger, og hver gang 5-9 stykker. Som regel blir disse så lenge i sin prektige vugge til de kan bruke sine øine. [...] Hvis man er så heldig nettop å være tilstede når moren for første gang fører sin yngel ut, kan man glede sig over et av de mest tiltrekkende familiebilleder i pattedyrlivet. Der klatrer nu en unge på et strå, en annen på et annet strå; en piper op mot moren, en vasker og pusser sig, en har funnet et korn, som den pent holder med forbenene og gnaver på; den minste blir ennu inne i redet, mens den mest behjertede han kanskje allerede svømmer omkring i vannet nedenfor: kort sagt, familien er i den livligste bevegelse, og moren gemyttlig midt iblandt dem, hjelper her og kaller der, som hele selskapets leder og beskytter."

Lemen

"Det som gjør lemenen til et så eiendommelig karakterdyr i Norges fauna, er dens vandringer. Fra sin skjulte tilværelse i fjellegnenes birkeregion kan den under en ofte kolossal masseoptreden bre sig ut over hele landet, op på sne- og isbreer, ned gjennem dalførene, ja, like inn i byenes gater. De lar sig ikke stanse av elver og sjøer, og selv over havet kan de svømme ut til øene i skjærgårdene." Hun fortsetter med å sitere Robert Collett: "[...] Sommeren 1868 var således store partier av Trondhjemsfjorden indre deler i flere dager opfylt av svømmende og døde skarer; et dampskib passerte gjennem en lemensverm av så stor utstrekning, at det tok over et kvarter å komme gjennem den, og så langt man kunde se fra dekket, var sjøen oppfylt av levende og døde lemen. [...] I november 1909 var de så tallrike i Gjøviks gater, at der i lengre tid hver morgen måtte bortkjøres et kjerrelass av de i nattens løp døde lemen, overkjørte, nedtrampede, nedfalne i kjellerhalser eller drept av mennesker og dyr. Om dagen søkte de ugenert sin føde i byens haver eller ved gatekantene, og hunder og katter hadde for lengst tapt sin interesse for dem. På en liten gressplett i skogen, litt større enn et stuegulv, og bevokset med kløver og tomotei, kunde (28. oktober) iakttas 80 stykker furagerende samtidig."

Pungdjevel og pungulv

"Et heslig og i høieste grad frastøtende dyr er pungdjevelen (Sarcophilus satanicus, Thos.), som i sin utbredelse er begrenset til øen Tasmania. Sitt betegnende navn har den fått på grunn av sin villhet og utemmelighet. Alle australske iakttagere fra den eldre tid stemmer overens i den påstand, at man neppe kan tenke sig en ugemytligere, villere og mer rasende skapning enn denne pungdjevel, hvis dårlige humør og ondskap aldri tar ende, og hvis vrede slår ut i lys lue ved den minste anledning. Ikke engang i fangenskap og ved den omhyggeligste pleie mister den disse egenskaper; den angriper også sin vokter like hatefullt og med det samme meningsløse raseri som den vilde vise overfor en fremmed, som våger å nærme sig."

"Pungulven (Thylacinus cynocephalus, Harris), den eneste nulevende representant for sin slekt, ligner i virkeligheten en vill hund; om denne minner både dens høibente men samtidig langstrakte legeme, og hodets form med en sterkt fremstående snute, og de oprettstående ører. Dyrets ansiktsuttrykk er dog et ganske annet enn hos hunden, og især er de store øine og det forbausende store gap påfallende. […] I fangenskap skal pungulvene i begyndelsen vise sig meget trossige og balstyrige; de klatrer med en katts behendighet omkring i sitt bur eller på bjelkene i et hus og utfører spring på 2-3 meters høide. Under lengere fangenskap blir de roligere og mer spakferdige; dog blir pungulven aldri virkelig venner med sin vokter, lærer neppe å kjemme ham såpass at den kan skjelne ham fra andre folk. For øvrig løper de i timevis omkring i sitt bur uten å bekymre seg videre om sine omgivelser, eller de ligger slappe og sovende på et og samme sted. Deres klare mørkebrune øine stirrer tomt imot iakttageren og savner fullstendig et virkelig rovdyrøies uttryk."

Hyene

"Med hensyn til legemsbygningen ligner hyenen nærmest hunder. Kroppen er sammentrengt; halsen er tykk og hodet kraftig, men snuten er bred og stygt formet. De krumme forben er lengere enn bakbenene; derved kommer ryggen til å skråne nedover. Ørene er sparsomt behåret og uskjønt formet; øinene ligger skjevt og funkler uhyggelig og ustadig. Den tykke, tilsynelatende stive hals, den buskede hale, løse ru pels, og den dystre, nattgrå farve, alt dette forener sig til å gjøre totalinntrykket av hyenen lite tiltalende. Dertil kommer at alle hyenene er nattdyr; de har en skrikende, eller uhyggelig stemme, og de er griske og grådige; de utbreder en motbydelig lukt og har uskjønne, næsten hinkende bevegelser. Kort sagt, man kan umulig kalle dem vakre."

Gorilla

"V. Koppenfels [den første europeer som påviselig har iakttatt og drept gorillaer i jungelen] skildrer også hvordan den tunge, makelige gamle han lot hunnen og ungene plukke frukt til sig, og utdele ørefiker med en skjellende grynten, når dette ikke skjedde raskt og rikelig, eller hvis familiemedlemmene selv åt for meget. […] Gorillahannen synes altså å være den samme herskesyke pasja som andre kjente aper, kanskje den verste av alle sammen; kone og barn må ikke bare overlate det meste og beste fôr til ham, men de må også selv bringe ham det."

Hubro

"Hubroen er en riktig røver, som kan måle sig med de store dagrovfugler både i pågåenhet og kraft. Den sparer intet dyr som den kan overmanne, fra kråker og trost til ryper, århøns og ender; den tar smågnavere i massevis, og er ikke redd for å gå løs på pinnsvinet; ekorn og harer blir ofte et bytte for hubroen og ikke engang reven kan være sikker. - Rovfuglene går heller ikke fri for dens angrep; man har i et et rede funnet rester av tårnfalk; og en annen gang, på Røros i 1876, blev en hubro skutt mens den holdt på å fortære en overmannet sneugle; når den blir såret, kan den også gå til angrep på mennesker." 

"Andre fugler, særlig kråker og trost, er som rimelig kan være rasende på hubroen om dagen og forfølger den med skrik og spetakkel, hvis de så sant får øie på den om dagen. Da er rollene byttet om, - det er om natten hubroen har sin store tid."

Storfugl

"Spillet begynner som regel på en horisontal gren i treet hvor tiuren har sovet; men snart tumler den fra treet ned på jorden, hvor spillet nu fortsetter. Tiurens "spill" er ikke meget støiende, høres neppe over 200 meter borte; men det består av en rekke yderst karakteristiske lyd som gjentar sig atter og atter i bestemt rekkefølge. Man taler efter lydens egenart om "kneppingen", "klunken" og "slipingen", - og særlig under denne siste er det tiuren kommer i en ekstase, så den nesten verken hører eller ser. Hvis ikke røiene, som også er kommet til stede på spillplassen, var årvåkne nok til å varsle den for fare, vilde det ofte gå tiuren ille."

Kobra

"Brilleslangen er nu som før gjenstand for en ærefryktfull dyrkelse, og den spiller en betydningsfull rolle i hinduernes religiøse sagn. Denne dyrkelse av brilleslangen forklarer også indernes motvilje mot å drepe et sådant dyr. Hvis de finner en kobra i sitt hus, så godsnakker de heller med den og beroliger den efter beste evne, ber den om å gå ut, kanskje ved hjelp av en tilkalt prest, eller også forer og beskytter man slangen, som om en beskadigelse av denne vilde bringe huset ulykke. Hvis frykten for den farlige gjest skulde få overhånd, hvis f. eks. slangen har drept en av husets beboere, lar husherren den visstnok fange, men behandler den fremdeles hensynsfullt; han dreper den ikke, men bringer den til en avsides liggende, ubebodd egn og slipper den her fri, for at den kan gå sin vei i fred."

"Davy forteller om slangebesvergeren, at han først ophisser kobraen ved slag eller truende bevegelser, og derefter beroliger den ved sin stemme og ved langsomt kretsende bevegelser av hendene. Blir slangen allikevel for alvor sint, så undgår han behendig dens angrep, men han "leker" aldri med den uten når den er helt rolig. Da kan han bringe kobraens munn inn mot sin panne og la den stryke likesom kjælende, rundt i ansiktet. Mengden tror at slangebesvergeren har en virkelig tryllemakt over den farlige kobra, mens skeptikeren kanskje på sin side vil påstå at slangens gifttenner på forhånd er fjernet. 'Men han tar feil,' sier Davy, og 'folket har rett. Jeg har selv undersøkt slike slanger og funnet deres tenner i behold. Gjøglerne har virkelig en tryllemakt, selv om ikke av overnaturlig art, - den tryllemakt nemlig som ligger i deres mot og selvtillit. De kjenner sine slanger, og vet meget vel hvor sterkt disse må tirres før de virkelig griper til sine dødelige våpen. Hvem som helst kan optre som slangebesverger, hvis han bare viser samme forsiktighet og behendighet som disse, og jeg har mer enn én gang gjort det selv. Gjøglerne kan da også drive sitt spill med hvilken som helst brilleslange, men de tør ikke gjenta det samme med nogen annen giftslange.'"

Elektrisk ål

"Sachs forteller om en fiskefangst, hvor han kom til å føle sitterålens kraft. 'Beskyttet med gummihansker mot elektriske støt løftet jeg det mektige, over 1,5 m. lange, heftig motstrebende dyr op, for hurtig å kaste det ned i beholderen. Men det gled ut av mine hender og falt foran mine føtter, så at det nettop berørte mine ben med hode og hale. Følgen var, at jeg fikk det sterkeste støt en stor og fullstendig frisk sitterål er i stand til å gi. [...] Nogen sekunder blev fisken liggende i denne stilling, og jeg var ute av stand til å røre mig, for det ophissede uhyre sendte mig en haggel av fryktelige støt gjennem min kropp; jeg skrek høit av smerte, inntil dyret endelig gled ned fra mine føtter og undkom i en del av vannet, som ikke var innesluttet i nettet'."

Vandrende pinne

"I spøkelsene (Phasmidae) møter vi en riktig kjempeslekt, som i sin klossete tungvinthet uvilkårlig minner om stenkullperiodens lengst utdødde urvingedyr; med sine eventyrlige legemsformer passer de slett ikke riktig inn i vår insektverden." "De lange pinneaktige ben brukes bare til en langsom, bedagelig gang; i hele sin opførsel kan de trege spøkelser kanskje best sammenlignes med dovendyr. I timevis ser man dem henge næsten ubevegelig i kratt eller grener; bare av og til, især om natten, kommer der liv i den store kropp. [...]"

Kneler

"[...] forbenene derimot er omdannet til mektige fangarmer, som dyrene i alminnelighet holder høit opløftet; derved kommer de til å minne noget om en bedende, som løfter armene mot himmelen. Dette er det som har gitt dem navnet 'knelere' eller 'gudstilbedere', en betegnelse, som kommer igjen i forskjellige européiske sprog, men som står i en besynderlig motsetning til dyrenes umettelige rov- og mordlyst."

Trompetdyr

"Her ser man også nogen av de vakreste flimmerdyr, trompetdyrene (Stentor Ok.), med sine iøinefallende flimmerspiraler omkring munnfeltet. Det er forholdsvis store dyr, i utstrakt tilstand en millimeter lange eller mer. Man kan derfor i akvarier se dem med det blotte øie, sær da mange arter har en ganske livlig farve; man har både røde, grønne, blå, brune og sorte former. [...] Nu strekker det det glassklare dyr sig mer og mer, blir lengere og får en slankere form; bare peristomfeltet, ved dyrets frie ende, er vidt utbredt, og den langhårede flimmerkrans som fra kanten snor sig spiralformig inn mot cellemunnen, er i livlig bevegelse. Et vakrere syn kan man vel neppe se enn et slikt fullt utstrakt trompetdyr!"