Rettssakkyndige – har de alltid rett?

Fredrik Fasting Torgersen ble dømt i 1958 til livsvarig fengsel og sikring for å ha drept den 16 år gamle Rigmor Johnsen i Skippergata 6 B i Oslo, 7. desember 1957. For å skjule forbrytelsen ble liket gjemt i en kjeller og forsøkt påtent, blant annet ved hjelp av et gammelt, tørt juletre. Saken har vært forsøkt gjenopptatt av våre domstoler flere ganger, men er hver gang blitt avvist. Til slutt ble den framlagt for Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker (Gjenopptakelseskommisjonen), som 8. desember 2006 besluttet at gjenopptakelse av saken ikke tas til følge. Torgersen har alltid hevdet sin uskyld.

Da saken var oppe i Lagmannsretten i 1958 ble 71 vitner og 19 sakkyndige avhørt. Sjøl om Gjenopptakelseskommisjonen har basert sin avgjørelse på alle taktiske (vitneavhør) og tekniske bevis som ble framlagt under rettsforhandlingene, står likevel tre tekniske bevis fram som svært avgjørende for dommen: tannbitt-beviset, barnålbeviset og avføringsbeviset. Både den tidligere og nåværende behandlingen av disse gir rom for refleksjoner.

Tannbittet:

Drapsofferet hadde et bittmerke i det ene brystet. Brystet ble fotografert, skåret av og lagt i forma¬lin, og det ble tatt avstøpninger av Torgersens tenner. Materialet er intakt den dag i dag. I 1958 fastslo de sakkyndige at tannbittet er identisk med Torgersens tannbitt. Tannbittbeviset pekte ut Torgersen som drapsmann.

Før jeg går videre, la meg sette opp et sett av grunnhypoteser og de sakkyndiges (både fra 1958 og videre fram til 2005) ulike tolkninger av dette beviset.

Grunnhypotesene:

H0 Torgersen er ikke biteren og ikke drapsmannen (da vi må regne det som usannsynlig at det var to eller flere om drapet). Dette blir å regne som nullhypotesen.

H1 Torgersen er biteren og derved drapsmannen.

De sakkyndiges resultat av undersøkelsene ga følgende tolkninger:

1) Tannbittet er identisk med Torgersens tannbitt.

2) Tannbittet er sannsynligvis identisk med Torgersens tannbitt.

3) Tannbittet kan like gjerne være avsatt av en annen enn Torgersen.

4) Tannbittet er forskjellig fra Torgersens tannbitt.

Bare tolkning 1 kan forkaste nullhypotesen.

De opprinnelige sakkyndige ga tolkning 1. Nullhypotesen kunne forkastes.

Seinere undersøkelser av andre sakkyndige har gitt tolkning 1, 2, 3 og 4. I følge vitenskapsfilosofen Karl Poppers (1902-1994) dekret må en hypotese som reises kunne falsifiseres enten gjennom eksperiment eller en serie observasjoner (eller tolkninger). (En svane er hvit, den andre svanen er også hvit, den tredje likeså, osv…: følgelig er alle svaner hvite, og hypotesen om at svaner er hvite synes sann. Så dukker en svart svane opp, og slike fins i Australia: følgelig er ikke alle svaner hvite, og hypotesen om at svaner er hvite er falsk.) I tilfellet Torgersen ga de seinere undersøkelsene svært blandete tolkninger, alt fra identitet til forskjellighet. Jeg påstår ikke at noen av de sakkyndige ”tok feil”, men at originalmaterialet (bryst, avstøpninger, fotografier, skanning osv.) ble vurdert forskjellig og at de sakkyndige derfor kom til ulike tolkninger. Hadde tolkning 1 alltid vært tilfellet ved alle de sakkyndige undersøkelsene som er blitt gjort fra 1958 til 2005, vil følgen være at hypotesen «Torgersen er biteren» synes sann. Men da noen av undersøkelsene foretatt etter 1958 også ga tolkning 4, tannbittet er forskjellig fra Torgersens tannbitt, vil følgen være at hypotesen «Torgersen er biteren» er falsk. Videre vil tolkning 3 og også 2 ha til følge at nullhypotesen ikke kan forkastes. I praksis kunne man da ha konkludert på to måter: (a) tannbittet er ubrukelig som bevis idet det også kan ha vært andre personer enn Torgersen som har bitt (tolkning 2 og 3); (b) tannbittet utelukker Torgersen som drapsmann (tolkning 4) og vil samtidig gjøre alle andre tekniske og taktiske bevis overflødige.

Gjenopptakelsesommisjonen burde i det minste ha konkludert med at tannbittbeviset er ubrukelig.

Barnålene:

I dressen som Torgersen hadde på seg kvelden 6. desember ble det funnet 5 barnåler av ”uvanlig” liten størrelse, ei i oppbretten på venstre buksebein, tre i høyre oppbrett og ei i høyre innerlomme. Barnåler av tilsvarende størrelse ble også funnet på golvet og på et juletre i kjelleren der liket var gjemt. Juletreet var blitt benyttet til ildspåsettelsen. Barnålene fra kjelleren (og juletreet) er fortsatt tatt vare på, men nålene fra dressen er dessverre kastet. I 1958 fastslo de sakkyndige at barnålene på åstedet og i Torgersens dress er identiske. Barnålbeviset pekte ut Torgersen som drapsmann.

Jeg setter opp grunnhypotesene og fire ulike tolkninger av barnålbeviset:

Grunnhypotesene:

H0 Barnålene på åsted og i Torgersens dress viser bare at en person med denne dressen har vært på et sted med små barnåler, ikke nødvendigvis åstedet. Dette blir å regne som nullhypotesen.

H1 Barnålene på åsted og i Torgersens dress viser at en person med denne dressen har vært på åstedet. (Dette vil da implisere at Torgersen er drapsmannen, sjøl om han teoretisk kan ha vært på åstedet uten å ha begått forbrytelsen.)

Tolkningene av undersøkelsene vil avhenge av hvor sjeldne slike små nåler er, og hvor vanlig det er å få flere (i dette tilfellet 5) likedannete små nåler på seg samtidig (og ingen andre):

1) Barnålene er så sjeldne at det er utenkelig at de fins andre steder enn på åstedet.

2) Barnålene er sjeldne, men fins også andre steder enn på åstedet. Imidlertid er det utenkelig å få flere likedannete nåler på seg samtidig.

3) Barnålene er sjeldne, men fins også andre steder enn på åstedet. Imidlertid er det tenkelig å få flere likedannete nåler på seg samtidig (f.eks. ved berøring av et tre med ens type nåler).

4) Barnålene er vanlige (iallfall vanlige å få på seg).

Tolkning 1 eller 2 kan forkaste nullhypotesen.

I 1958 støttet den ene sakkyndige seg hovedsakelig til tolkning 1 (absolutt sjeldenhet), den andre til tolkning 2 (utenkelig å få på seg 5 likedannete nåler ved en tilfeldighet; med andre ord hver barnål i dressen er resultat av én uavhengig begivenhet). Nullhypotesen kunne i begge tilfeller forkastes.

Nå er jo barnåler noe av de vanligste vi kan komme borti på Østlandet, iallfall hvis vi ferdes i skog og parker. Og de sakkyndige fra 1958 foretok ikke kontrollobservasjoner: hvor hyppige er små nåler ute, og hvor vanlig er det å få på seg flere likedannete små nåler og bare dem? Seinere sakkyndige undersøkelser av nålene fra åstedet og kontrollnåler samlet fra østlandsk granskog ga alle tolkning 3, dvs. slike små nåler er sjeldne, men fins gjerne på samme tre (små, undertrykte trær) eller på samme greiner (greiner i skygge nederst på treet), og det er derfor ingen ting i vegen for at de kan komme samlet i klesplagg. Kontrollobservasjonene viste at vi ikke kan forkaste nullhypotesen. I praksis kan vi bare konkludere med at Torgersen har vært på et sted med små barnåler. Han kan ha vært åstedet, men det kan like godt ha vært andre steder.

Jeg kan også sette opp et sett av sannsynligheter etter det såkalte Bayes’ teorem. Men først kort om Bayes’ teorem, som er oppkalt etter matematikeren og teologen Thomas Bayes (ca 1702-1761): Dette tar utgangspunkt i forskjellen på vurdering av en observasjon når vi i tillegg vet noe ekstra om det vi observerer. Et eksempel: På jorda fins 5000 arter pattedyr, av dem er det 5 kloakkdyr (ett nebbdyr og fire maurpiggsvin). Jeg observerer et pattedyr. Den à priori (umiddelbare) sannsynligheten for at dette er et nebbdyr er 0,02 %. Så gjør jeg en ekstra observasjon, nemlig at dette pattedyret legger egg. Jeg vet at kloakkdyra er de eneste pattedyr som legger egg. Derved øker sannsynligheten for at dette er et nebbdyr fra 0,02 til 20 %. Denne sannsynligheten er à posteriori («etterpåklok») fordi jeg allerede vet noe om det pattedyret jeg observerer og legger det inn i sannsynlighetsberegningen. Dette kan synes veldig opplagt, men det skal vise seg å være et nyttig verktøy ved vurdering av sannsynligheter, f.eks. for sammentreff av barnåler:

I) I dette tilfellet har vi faktisk et tall å gå ut ifra. Under rettsforhandlingene i 1958 uttalte en av de sakkyndige på barnåler at «Minst 95 prosent av nålene på den norske gran er lengre og av en annen form enn de undersøkte, og hvis Torgersen ikke hadde fått de fem nålene på seg av juletreet i kjelleren, ville det være høyst eiendommelig om ikke iallfall én av dem hadde vært av den vanlige typen.» Dette kan utlede følgende: Jeg har 5 små barnåler, disse er tilfeldig fordelt (dvs. at hver barnål i dressen er resultat av en uavhengig begivenhet) og sjansen for å finne éi lita barnål i skogen kan settes til 5 %. Da vil den à priori sannsynligheten for å få på seg 5 like små barnåler på samme sted være 0,05 × 0,05 × 0,05 × 0,05 × 0,05 = 0,00000031 som tilsvarer 0,000031 %, dvs. ufattelig liten. Dette tilsvarer tolkning 2. Nullhypotesen kan forkastes.

II) Jeg setter så opp en à posteriori sannsynlighet mht. sammenheng mellom små nåler på bakgrunn av de resultat som framkom da de seinere sakkyndige samlet kontrollnåler fra østlandsk granskog. Følgende kan nå utledes: Jeg har 5 små barnåler, og jeg vet at slike barnåler opptrer sammen på samme tre eller på samme grein. Om sjansen for å finne slike små barnåler i skogen fortsatt er 5 %, må den à priori sannsynligheten (fra I) for å få på seg 5 like små barnåler på samme sted modifiseres til en à posteriori sannsynlighet på 5 %, fordi hver nål ikke lenger er resultat av en uavhengig begivenhet (med andre ord: den ene nåla er avhengig av den andre fordi de fins på samme kvist/tre). Dette er en betydelig større sjanse, som ligger i grenselandet mot vanlig brukt konfidensnivå. Dette tilsvarer tolkning 3. Nullhypotesen kan ikke forkastes.

III) Jeg kan deretter sette opp en ny à posteriori sannsynlighet mht. sammenheng mellom små nåler og forekomst av trær med små nåler: Jeg har 5 små barnåler, jeg vet at slike barnåler opptrer sammen på samme tre eller på samme grein, og jeg vet også at slike trær fins i underbestandet i granskog. Sagt med en av de opprinnelige sakkyndiges egne ord: «Trær med korte nåler er ikke alminnelige. Man finner slike trær i underbestandet hvor det er mangel på lys slik at veksten blir sterkt nedsatt på grunn av beskygning.» Det vil si, sjøl om den totale sjansen for å få på seg éi lita nål fortsatt er 5 % (forutsatt at man ser på hele skogen fra tretopp til skogbunn), så vil denne 5 % andelen konsentrere seg til et bestemt sjikt – underbestandet – av skogen hvor det er lett å komme i berøring med trær som har slike små nåler. (Det kan enhver som ferdes i granskog bekrefte.) Gitt denne forutsetningen blir den nye à posteriori sannsynligheten for å kunne få på seg 5 like små barnåler større enn 5 %, kanskje til og med betydelig større, uten at jeg vil tallfeste det. Dette vil uten problem tilsvare tolkning 3 eller helst 4 (barnålene er vanlige, iallfall vanlige å få på seg). Nullhypotesen kan ikke forkastes.

Gjenopptakelseskommisjonen burde ha konkludert med at beviset er ubrukelig, ikke nødvendigvis ved å benytte logikken fra Bayes teorem (som er tatt inn bare for å anskueliggjøre hvorfor barnålbeviset er ubrukelig).

Avføringen:

Drapsofferet og hennes klær var tilgriset med avføring, som er vanlig ved kvelning. På Torgersen ble det funnet små rester av avføring på sko, i bukselomme og ei fyrstikkeske. Ikke noe av dette materialet er blitt tatt vare på. De sakkyndige konkluderte med at avføringen fra liket og fra Torgersen var identisk. Avføringsbeviset pekte ut Torgersen som drapsmann.

Jeg setter opp et sett av grunnhypoteser og tre ulike tolkninger av avføringsbeviset:

Grunnhypotesene:

H0 Avføringen på åsted og på Torgersen viser bare at Torgersen har fått på seg avføring, ikke nødvendigvis åstedet. Dette blir å regne som nullhypotesen.

H1 Avføringen på åsted og på Torgersen viser at Torgersen har vært på åstedet. (Dette vil da implisere at han er drapsmannen, sjøl om han teoretisk også i dette tilfellet kan ha vært på åstedet uten å ha begått forbrytelsen.)

Jeg kan sette opp tre ulike tolkninger:

1) Avføringen på åstedet og på Torgersen er identisk og av samme opphav.

2) Avføringen på åstedet og på Torgersen er lik, men av forskjellig opphav.

3) Avføringen på åstedet og på Torgersen er forskjellig.

Bare tolkning 1 kan forkaste nullhypotesen.

I 1958 støttet de sakkyndige seg til tolkning 1 (identitet og samme opphav). Nullhypotesen kunne forkastes.

Imidlertid framgår det av de sakkyndiges rapporter at behandlingen av avføringen både før og under rettsforhandlingene i 1958 var nokså rotet (en av prøvene rakk å mugne). Prøver ble sendt fram og tilbake, og det ble stadig funnet mer avføring på skoene. Det er framsatt en del hypoteser som skal forklare dette, men jeg vil ikke ta hensyn til noen av dem, da ingen av dem er falsifiserbare. Det ble heller aldri entydig bevist at avføringen som ble funnet på Torgersens sko, klær og fyrstikkeske var fra et menneske.

Går vi tilbake til den aller første undersøkelsen, som ble gjort på Torgersens sko, og sammenlikner med prøvene fra åstedet, bør vi resonnere oss til tolkning 3: avføringen på åstedet og på Torgersen er forskjellig (se under). Seinere fant man mer avføring på skoene (og siden også i ei bukselomme og på en fyrstikkeske). Disse nye prøvene inneholdt planterester, erter og hvete, lik den avføringen drapsofferet hadde gitt fra seg. Man kom fram til tolkning 1, identitet. Imidlertid kunne man godt ha kommet til tolkning 2, da både erter og hvete var vanlig føde på 1950-tallet. Lik barnålbeviset ville da dette ikke bety mer enn at Torgersen hadde fått avføring på seg. Spørsmålet gjenstår da hvor vanlig det var på 1950-tallet å få avføring på seg.

Etter min mening eksisterer det to måter å takle dette på:

a) Det ene er å bruke filosofen William Ockhams (1288-1349) metode: velge den enkleste løsningen fordi den vil representere den beste av to eller flere likestilte hypoteser. Dette vil da være å gå tilbake til den aller første undersøkelsen av Torgersens sko, samt de første undersøkelsene som ble gjort av avføringen på åstedet. Dette fordi det ble gjort på ferskest mulig materiale, som ikke hadde vært sendt for mye fram og tilbake. Her sitter vi, som nevnt tidligere, igjen med tolkning: avføringen på åstedet og på Torgersen er forskjellig – og for Torgersens vedkommende muligens avføring fra et dyr (det fantes hår i den opprinnelige prøven, men ikke planterester). Den aller første rapporten forteller dessuten at det ble funnet ytterst lite avføring på skoene. Torgersen har bare vært på et sted hvor han har fått på seg avføring, og det kan ha vært hvor som helst og avføring fra hva som helst. Dette var jo lenge før «hundeposenes» tid. Nullhypotesen kan ikke forkastes.

b) Den andre måten å takle det på er å ta hensyn til de seinere undersøkelsene. Disse viser at Torgersen også har fått på seg avføring som likner på den på åstedet, men at likheten skyldes forekomst av plantedeler som var vanlig føde for flesteparten av Oslos innbyggere på 1950-tallet. Jeg innser at man kan stille spørsmålstegn ved sannsynligheten av å få på seg menneskeavføring på sko, fyrstikkeske og i lomme, men vi bør uansett resonnere med tolkning 2 av grunner nevnt over. Og nullhypotesen kan derfor ikke forkastes.

Gjenopptakelsesommisjonen burde ha konkludert med at beviset enten er ubrukelig eller står svakt.

Helhetsvurdering:

Jeg står altså igjen med følgende helhetsvurdering av de tre tekniske bevisene: tannbittet vurderes som utelukkende eller ubrukelig; barnålbeviset vurderes som ubrukelig; avføringsbeviset som ubrukelig eller svakt. Hvis jeg velger å la dette gå i Torgersens favør, blir summen av vurderingene utelukkende + ubrukelig + ubrukelig. Hvis jeg velger å la dette gå i Torgersens disfavør, blir summen av vurderingene ubrukelig + ubrukelig + svakt. Vi kan ikke under noen omstendigheter konkludere med at bevisene i sin helhet peker ut Torgersen som gjerningsmann. Hovedkonklusjonen bør være at alle de tre tekniske bevisene er ubrukelige siden ingen av dem med sikkerhet kan fortelle om Torgersen har vært på åstedet. Den samlete nullhypotesen, Torgersen har ikke vært på åstedet, kan ikke forkastes.

Vilkårene for gjenopptakelse er nedfelt i straffeprosessloven § 392, annet ledd: Jeg finner at Gjenopptakelseskomiteens vurdering fra 2006 burde ha ført til konklusjon om at de tre tekniske bevis, som samlet var med på å felle Torgersen, ved ny vurdering og analyse, og på bakgrunn av hvordan de forelå i 1958, gjør det «meget tvilsomt» om dommen er riktig.

Kilder:

Aftenposten 1958. Meget positive ekspertsyn på de tekniske bevis. – Aftenposten 10/6-1958.

Bayes, T. 1763. An essay towards solving a Problem in the Doctrine of Chances. Brev som omhandler Bayes’ teorem.

Chalmers, A.F. 1999. What is this thing called Science? Third edition. Open University Press, Buckingham.

Dok 27 underbilag 1 – Uttalelse til Kriminalpolitisentralen 22-12-1957 fra professor C.A. Aaser (Norges Veterinærhøgskole).

Dok 27 underbilag 2 – Uttalelse til Kriminalpolitisentralen 11-12-1957 fra dr. Valentin Fürst Jr. (Valentin Fürst’s Medisinske Laboratorium).

Dok 27 underbilag 3 – Brev til professor C.S. Aaser 20-12-1957 fra amanuensis Anton Skulberg (Norges Veterinærhøgskole).

Dok 27 underbilag 9 – Uttalelse til Kriminallaboratoriet 4-2-1958 fra professor Henrik Printz (Norges Teknisk Naturvitenskapelige Forskningsråd).

Dok 27 underbilag 13 – Uttalelse til Kriminallaboratoriet 11. mars 1958 fra professor Elias Mork (Det Norske Skogforsøksvesen).

Høiland, K. & Laane, C.M.M. 2003. En kritisk vurdering av grannåler som bevis i straffesaken mot Fredrik Fasting Torgersen i 1958. Blyttia 61:90-98.

Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker 2006. Sak nr. 2004-00071. Kommisjonens medlemmer: J. Kristiansen (leder), H. Sæter, V. Stensland, S. Magnussen & Ø. Mæland. 524 sider.

Ockham, W. før 1327. Summa logicae.

Popper, K. 1959. The Logic of Scientific Discovery. Basic Books, New York, NY.