Litt trist matematikk

Kjersti Annesdatter Skomsvold har skrevet to romaner, Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg og Monstermenneske, som tidligere har vært omtalt i denne spalten. I forrige uke kom diktsamlingen Litt trist matematikk, selv om betegnelsen "diktsamling" kanskje leder tankene i gal retning. Boken er ikke en samling enkeltstående dikt, og kanskje ikke engang en diktsyklus, men fragmenter av en historie fortalt fra seks forskjellige ståsteder.

Forfatteren har selv omtalt boken som en elegi, og hovedtemaene er angst, savn og sorg. Kjærlighet og seksualitet fremstår mer som botemidler mot ensomhet og frykt enn som selvstendige drivkrefter. Skomsvolds humor er naturlig nok mer dempet enn i de tidligere bøkene, men den glimter til her også, som når Gud innrømmer skaperverkets mangler og unnskylder seg med at det var så mørkt. Kanskje burde han ha latt det bli lyst først?

Boken er delt inn i seks deler: Døden er usann, Håpet er usant, Nåden er usann, Nåden er sann, Håpet er sant, Døden er sann, og hver del fortelles av en stemme: Lasarus, Adam, Herodes, Gud, Abel og Jesus. Hovedpersonen er likevel Lilith, som aldri kommer direkte til orde selv, men som alle de andre stemmene kretser rundt. Sannsynligvis skal man ikke insistere på at stemmene representerer seks forskjellige personer — noen av dem er det kanskje mer naturlig å oppfatte som projeksjoner av Liliths indre.

Den religiøse tematikken er åpenbar, men den knytter seg vel så mye til det felles mytegodset som ligger under jødedommen, kristendommen og islam som til kristendommen som sådan. Lilith er i disse mytene Adams første hustru, skapt som hans like, men utstøtt da hun ikke ville underkaste seg. Eva er Liliths erstatter, skapt av Adams ribbein.

Til tross for de bibelske navnene og den religiøse tematikken er handlingen åpenbart lagt til nåtidens Europa — til Caen, Dublin, Cardiff, Haglebu, Oslo, Brigdend og Paris — men selv om stedsangivelsene er presise, føler man seg først og fremst i et Beckettsk skyggelandskap der ingenting er helt som man tror.

Hvor blir det så av matematikken i alt dette? Den er ikke så veldig tydelig, selv om det finnes enkelte parafraser av avsnitt fra matematikkbøker, en (parodisk) oppgave og en mystisk fasit. De seks delene boken er delt inn i, har en åpenbar symmetri om midten, men på lanseringen fortalte forfatteren at mye av den formelle strukturen hun ellers hadde startet med, var forsvunnet underveis i skriveprosessen. Teksten har et par referanser til Jacques Roubauds diktsamling Noe svart som med sin strenge form og beslektede tematikk tydeligvis har vært en inspirasjon tidlig i arbeidet.

Etter min mening stikker Skomsvolds fascinasjon for matematikk mye dypere enn tekstelementene antyder — den er en integrert del av tankeprosessen og skrivemåten hennes. Det som særpreger Skomsvolds stemme (kanskje i større grad i romanene enn i diktsamlingen) er måten hun bygger opp et argument eller en assosiasjonsrekke på, for så plutselig å kutte den over med en motsatt impuls — det kan være en fantasiflukt som plutselig kuttes over av en snusfornuftig innvending, eller en dagligdags beskrivelse som plutselig flammer opp i et fantastisk og poetisk bilde. Mye av humoren i bøkene ligger i disse absurde sidestillingene av inkongruente elementer, men de er langt mer enn "bare humor" — de er en måte å organisere og balansere tilværelsen på.

Ofte minner Skomsvolds tankerekker om matematiske motsigelsesbevis, særlig de lange bevisene der man tilsynelatende er i ferd med å bygge opp en alternativ virkelighet før motsigelsen plutselig kutter prosessen over. Men det er forskjell på matematikk og litteratur: I matematikk er motsigelsen enden på prosessen; det ene alternativet er dødt, det andre lever videre. I Skomsvolds bøker lever begge alternativene videre som to sider av samme sak — to komplementære synspunkter som fargelegger og utdyper hverandre. Selv Matheas mest vidløftige utlegninger i Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg lever videre — om ikke for annet, så fordi alt som kan tenkes av et menneske, har sin plass i virkeligheten.

Affiniteten til motsigelsesbevis kommer direkte til uttrykk i diktsamlingen:

Dersom hun ønsker å vise at en påstand er sann,
kan hun anta at den er usann,
og deretter vise at dette fører til en umulighet,
                  en selvmotsigelse.
Kjenner jeg henne rett,
vil hun prøve å gjøre det motsatte.

Hva betyr dette for leseren? Hva står undertitlene Døden er usann, Døden er sann osv. egentlig for? Er de konklusjoner, eller er de påstander som skal motbevises? Det spiller kanskje ingen rolle — de er uansett utsagn som skal klinge sammen og gi dybde til hverandre.

Den aller siste strofen i boken leker elegant med motsetninger:

Mens du er en blafrende flamme,
i en oljelampe, som trygler om
at jeg skal blåse på deg. Det er sant,
 ikke sant?

Blåse for å gi ny næring til flammen, eller blåse for å blåse den ut? Sant eller ikke?

Skomsvolds lek med sannhetsbegrepet betyr ikke at hun er relativist, at alt er like sant og like gyldig. Den er snarere en utforsking av betingelser og sammenhenger, av vilkår, forutsetninger og konsekvenser. Også slik står hun matematikken nær.

Publisert 21. okt. 2013 12:04 - Sist endret 23. juni 2015 08:48
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere