Klokken 13:31 norsk tid idag dundret en utbrent Centaur-rakett inn i månen, med en svimlende hastighet på 2,5 km i sekundet. Rakett-trinnet har fulgt LCROSS på sin dødsferd som en del av dette eksperimentet. Selve LCROSS, som er mindre enn raketten, fulgte fire minutter etterpå, hvor den først fløy inn i den ti kilometer høye spruten av månestøv som raketten skapte – og forhåpentligvis vanndamp-partikler fra krateret – for å analysere så mye som mulig, og sende data kontinuerlig til jorden til siste sekund.
I tillegg til data fra LCROSS fulgte to andre viktige sonder med: Hubble-teleskopet og Lunar Reconnaissance Orbiter (LRO). Sistnevnte ble skutt opp sammen med LCROSS, og går i bane rundt månen. Data fra de forskjellige sondene forventes allerede å komme inn i løpet av de neste timene.
Menneskelig inngripen?
For månen var dette bare en av mange så å si umerkelige nedfall, og månens bane forblir upåvirket av kollisjonen med LCROSS og Centaur-raketten. For å forandre månens banehastighet med bare litt over 1 kilometer i timen, ville det krevd at hvert eneste menneske på jorden (nesten 7 milliarder) fikk utdelt 1 million Centaur-raketter hver og krasjet dem inn i månen samtidig, ifølge Dr. Jeff Goldstein fra National Center for Earth and Space Science Education. Sammen laget de to fartøyene istedet et stort krater, slik enhver mellomstor meteoritt ville skapt.
Månen er dekket av utallige små og store kratre, de fleste fra milliarder av år tilbake, da det fremdeles var mye rester igjen fra dannelsen av solsystemet i rommet mellom planetene.
Centaur-rakettens separasjon sett med det infrarøde kameraet ombord på LCROSS. Separasjonen fant sted i går kl 15:50 norsk tid. Foto: NASA
Videre kan man spørre seg om selve kollisjonen vil ødelegge alle spor etter vann i krateret og dermed ruinere våre sjanser til å i det hele tatt finne det? Under en kollisjon tilsvarende den som fant sted i dag, vil det aller meste av eventuelt vann som måtte bli slynget opp fra månen, faktisk returnere til overflaten igjen, og slå seg til ro i de kalde, mørke lommene hvor vann-isen kan eksistere. Faktisk er det nettopp slik man antar at vannet kom dit; gjennom kollisjoner med kometer og asteroider utenfra. Det totale området på månen som ligger i permanent skygge fra solen måler til sammen ca. 12500 km2. Dersom vann-innholdet i den øverste meteren på disse stedene er ca. 1% av den totale massen, vil dette tilsvare 410 milliarder liter vann. Krateret som LCROSS graver ut måler snaue 20 meter i diameter, en billiondel av det totale skyggelagte området. En kan derfor være grundig trygg på at den eventuelle vannbeholdningen i kratrene på månen vil holde seg stabil etter kollisjonen.
Viktige vitenskapelige data
Enten det blir oppdaget vann-partikler i de evigmørke kratrene eller ikke, vil resultatene uansett være til stor hjelp med å avansere vår kunnskap om månen. Finner vi ikke noe vann i kratrene, vil det sette nye begrensninger på nåværende modeller. Som alle vitenskapelige oppdagelser, vil negative resultater være like spennende som de positive, ettersom de driver forskningen stadig fremover mot en mer nøyaktig forståelse av månens kjemiske sammensetning og mineraler.
LCROSS, sammen med Lunar Reconnaissance Orbiter, er to viktige ledd i menneskenes planer om å returnere til månen i fremtiden. Det er svært kostbart å frakte de store mengdene vann til månen, og dersom en slik ressurs allerde er til stede, er det mye penger og plass å spare. Dessuten kan vann splittes opp i oksygen og hydrogen, som kan brukes til henholdsvis surstoff astronautene og drivstoff til rakettene.