DEBATT: Vi utdanner helse­personell, ikke selgere

Det skriver instituttleder Henrik Schultz i dette debattinnlegget, publisert i Norsk Farmaceutisk Tidsskrift.

Portrett av Henrik SchultzDet har vært utfordrende for farmasøyter å se på tv den siste tiden. Både Helsekontrollen på TV 2 og Debatten på NRK har satt søkelys på en praksis hos Vitusapotek, hvor apotekansatte i forbindelse med reseptekspedisjon blir oppfordret av kjede­kontoret til å selge produkter som pasienten ikke har behov for. Dette kalles omsorgssalg, men er ikke annet enn mersalg.

På apoteket er situa­sjonen annerledes enn i andre ­bransjer, hvor kunden og ­selgerens ­roller i kjøpssituasjonen er klart ­definerte. Også som apotek­ansatt er man forpliktet til å arbeide for at det skal gå så bra som mulig for arbeids­giveren sin. Men farma­søytens forpliktelse ­overfor kunden ved reseptekspedisjon står over arbeidsgivers ønske om et stort overskudd, som klart definert av blant annet helse­personelloven (§ 4, 9, 13, 16).

Farmasøyten skal gi kunden råd ut fra kundens behov. Det kan være ved å diskutere ­kundens faktiske behov eller ved å ­informere om at bivirkninger kan forekomme, og at de da kan ta kontakt for hjelp.

Noen vil hevde at farma­søyter i apotek er i en dobbeltrolle, både som selger og helse­personell, og at det er en rolle det er utfordrende å håndtere. Det er en dobbeltrolle, ja, men den skal ikke være vanskelig å håndtere på grunn av eiers krav om ­mersalg. Hensynet til ­apotek­eiers økonomi skal ikke spille inn ved utøvelsen av ­farmasøytrollen. Rollen som helsepersonell skal alltid ha ­forrang. Det beste rådet til ­kunden kan være å sette ­produktet ­tilbake i hyllen: «Dette trenger du ikke.»

Farmasøyten skal selvsagt kunne gi informasjon om tilleggsprodukter der det er behov for det. Men det er en stor forskjell ­mellom å informere om ­bivirkninger som bare kanskje vil oppstå, og å anbefale et ­umiddelbart kjøp mot bivirkninger som ­kanskje vil oppstå. ­Farmasøyter er fagpersoner med en utdanning som kombinerer helsefag, kjemi, biologi og teknologi. Det er denne kunnskap vi skal videreformidle til kunden som kan ha en mer eller mindre klar forståelse av hvordan legemidlet skal brukes og hvilken effekt det skal har.

Ved masterstudiet i farmasi ved Universitetet i Oslo regner vi ikke rådgivning som noe som er adskilt fra resten av faget, men som en del av det. Alle ­studentene har derfor et halvt års praksis i ­apotek. Før ­praksisperioden har de fått ­forberede seg i treningsapoteket vårt på ­Farmasøytisk institutt under kyndig veiledning.

I praksisperioden i apotek skal studenten lære om lover og ­forskrifter man må forholde seg til i rollen som farmasøyt på apotek, herunder helse­personelloven. Når den fag­ans­varlige i ­Vitusapotek uttaler i tv-debatten at hun ikke har ­kjennskap til loven, er det kritikkverdig. Jeg håper og tror at de farmasøyter som er ­veiledere for våre ­studenter i praksis­perioden kjenner regelverket og kan ­videreformidle denne ­kunnskapen til studentene.

Praksisperioden er ikke for å lære å bli bedre selgere, men for å gi studentene erfaring som ­helsepersonell. Kunden skal kunne stole på at rådene fra ­farmasøyten er etisk forsvarlige, faglige korrekte og ikke økonomisk betinget.

Publisert i Norsk Farmaceutisk Tidsskrift nr. 1/2020

Av Henrik Schultz, instituttleder
Publisert 21. jan. 2020 10:54 - Sist endret 21. jan. 2020 10:54