I Asia ligger fjellkjeden Himalaya som strekker seg fra Pakistan i nordvest mot Nepal og Bhutan i sørøst. Fjellkjeden skiller slettene i India og Pakistan fra den store tibetanske høysletta, og består av massive fjellpartier og mengder av isbreer. Under et skiftende klima mot varmere og våtere værtyper har flere forskere undersøkt om dette har påvirket isbreene i fjellkjeden i noen grad. Studier av enkeltstående isbreer og hovedsakelig isbreer sentrert i midten av fjellmassivet har vært publisert, og har konludert med at isbreene smelter i rekordfart i forhold til andre isbreer på jorden til at det ikke er noen endring i ismassen.
Dette var utgangspunktet for en forskergruppe fra Institutt for geofag i samarbeid med fire store fagsentre fra Frankrike innen geofysikk, glasiologi, og hydrologi. I sine studier brukte de data fra den amerikanske NASA satellitten Ice, Cloud, and land Elevation Satellite - ICESat – som var operativ i årene 2003-09.
Satellitten har gitt forskerne data som har gjort at de har kunnet foreta en samlet studie av isbreene i området, også av partier som ligger svært ufremkommelig til eller som ligger i konfliktområder som ikke kan nås. Funnene fra deres arbeid gir ny kunnskap om Himalayas mange isbreer.
Regional variasjon i istykkelsen
Et av de mest sentrale funnene var at tykkelsen på isbreene varierte i størrelse etter hvilken region de var i. Himalaya er en lang fjellkjede og strekker seg over 2000 km og spenner over tre ulike klimasoner.
I sør-vest, sør og øst, mistet isbreene masse tilsvarende isbreer andre steder på jorden, med maksimalt tap på nesten 70 centimeter av istykkelsen per år i Jammu Kashmir. I Karakoram, en isbre-dekket region i nord-vest, viste isbreene ingen signifikant endring i tykkelse eller masse. Interessant nok fant forskerne at som gjennomsnitt over alle regionene så smeltet isbreene med lavere hastighet enn på jorden ellers.
Steinkappe beskytter ikke like mye
Mange av isbreene i Himalaya er dekket av en kappe av stein. Det har vært antatt at dette har gitt isbreene beskyttelse mot tining ved økte temperaturer og solstråling. Forskerne fant at denne effekten ikke lenger er sann, fordi steindekket ikke lenger synes å være intakt. Dette medfører at isen under smelter like raskt som ubeskyttet is.
– Med denne utviklingen kan vi forvente at brevann vil øke i fremtiden i antall og størrelse i utsatte regioner. Om dette vil gi mer flomfare i fremtiden er usikkert, og er et viktig tema for fremtidig forskning, ikke minst når man vet at det bor svært mange mennesker ved elveløpene, sier professor Andreas Kääb ved Institutt for geofag, UiO som er leder for studien.
Økning av brevann
I gjennomsnitt over hele Himalaya, resulterer nedsmelting av isbreer i dag i en økning av rundt 3 prosent av vann til elvene i området. For områder med store bredekker og med tørre klimatiske forhold vil avrenningen være mye større.
- For det øvre Indus-bassenget, som er en viktig vann ressurs for Pakistan, anslår vi i studien at økt vannføring på grunn av brevann er 10 % som årlig gjennomsnitt. For dette bassenget, er prosentandelen sannsynligvis enda større under den tørre sommersesongen når bresmelting er høy og utslippet lavere, opplyser Kääb.
Ulike konklusjoner i tidligere forskning
Breforskning i Himalaya har ofte blitt påvirket av en rekke faktorer. Først og fremst er dette et svært utilgjengelig område, geografisk, men også politisk. Kashmir er et usikkert konfliktområde der tradisjonelle bakkemålinger av isbreene er umulig. Det hviler også en mystisk aura med påvirkning fra buddhismen og det at verdens høyeste fjellkjede som kan ha påvirket forskerne, media og politikerne.
Forvirringen har ikke blitt mindre når en skrivefeil ble funnet i et avsnitt om bresmelting i Himalaya i 2009 i den fjerde hovedrapporten fra FNs klimapanel (IPCC). Rapporten spådde at fire femtedeler av all bre-is i Himalaya har forsvunnet innen 2035. Men i begynnelsen av bakgrunnsmaterialet var årstallet '2350 ', men endret på ett sted til '2035'.
Metode og data
De nye funnene om endringer av isbreene har vært mulig på grunn av laserdata fra satellitten ICESat. Med denne kunne de foreta gjentatt høydemålinger av isbreene i tidsperioden 2003 og 2009. Som utgangspunkt for målingene ble det brukt høyder hentet fra radarmålinger under en Space Shuttle tur foretatt i 2000. For å validere data ble det også brukt data fra den franske satellitten SPOT5. I studien ble det brukt data over en 6 års periode. For isbreene er dette en relativt kort periode og fremtidige arbeid med ulike tilnærminger er nødvendig for å vurdere breenes atferd i Himalaya før 2003.
- En av konklusjonene i denne studien viser at satellitt-baserte lasere kan være et kraftig verktøy for å globalt overvåke isbreer fra verdensrommet. Det er derfor et stort behov for laser instrumenter på satellitter, helst sammen med optiske stereoskopiske bilder for å beregne masseforandringer i isbreene i områder som er svært utilgjengelige, avslutter Kääb.
Studien er hovedsaklig finansiert av europeisk romagentur European Space Agency, ESA gjennom deres 'ESA Climate Change Initiative'. I tillegg er studien et bidrag til ICG (Norwegian Center of Excellence for Geohazards).
Referanse:
Kääb, A., Berthier, E., Nuth, C., Gardelle, J., Arnaud, Y. (2012). Contrasting patterns of early twenty-first-century glacier mass change in the Himalayas. Nature; Volume 488, number 7412, pages 495-498 (23 Aug 2012)