Etter at EUs Vanndirektiv ble vedtatt i Brussel i 2000 og gjort gjeldende for Norge i 2007, fikk myndighetene et krav på seg om at både ferskvannsforekomster og vannet langs kysten skal ha god kjemisk og økologisk tilstand og på sikt tilbakeføres til det som er den naturlige tilstanden.
Det førte til at både vannforskere og miljømyndigheter fikk mye å gjøre – for elver, innsjøer og fjorder var fortsatt til dels betydelig forurenset.
Men hva var egentlig den naturlige tilstanden i vannforekomstene – før vi begynte å forurense dem med kloakk, industriutslipp og avrenning fra landbruket? Det fantes ikke generelle metoder for å bestemme slikt da EU-politikerne vedtok vanndirektivet.
Men nå har professor Elisabeth Alve, hennes medarbeider Silvia Hess og studenter ved Institutt for geofag utviklet en ny metode: De har brukt mikroskopiske bunndyr i Steilene-bassenget utenfor Nesodden til å finne ut når vannet på bunnen ble alvorlig forurenset og hvordan forholdene var der før forurensningen startet. Den samme metoden kan brukes i mange andre vannforekomster, mener professor Alve.
Steilene er i parentes bemerket et sted med en blodig fortid: Navnet sies å stamme fra tortur- og henrettelsesinstrumentet som ble kalt steile, og mye tyder på at øyene tidligere ble brukt som rettersted for farlige forbrytere. Også i dag er Steilene til dels preget av dysterhet og død, men bare hvis du oppsøker bunnen av det dype bassenget mellom de fem øyene.