Det har nå gått tre måneder siden jeg begynte på min arbeidspraksis hos Mycoteam. Mycoteam er Europas fremste institusjon innen bygningsbiologiske skader og inneklimarelaterte problemstillinger. Min oppgave som praksisstudent er å finne ut om eldre tremateriale lettere absorberer fuktighet enn nytt treverk. Måten vi finner ut av dette på er ganske rett frem, men uheldigvis litt tidkrevende.
Til forsøket vårt bruker vi 48 treklosser av forskjellig alder og plasserer de i ulike fuktkamre. Jobben min er å regelmessig veie disse treklossene for å se om treverket har absorbert til seg mer væske enn fra forrige gang de ble veid. Dette er 48 treklosser som må veies tre ganger i uken, fem måneder i strek. Altså må jeg til sammen veie 3456 treklosser. Skal jeg være helt ærlig, har det ikke vært det mest spennende jeg har gjort i løpet av min studietid. Nå lurer du kanskje på hvorfor i all verden jeg frivillig vil melde meg opp til en slik oppgave? Svaret er faktisk ganske enkelt.
Hvorfor arbeidspraksis?
Det er mye jeg har lært under min arbeidspraksis. Jeg har for eksempel lært at hvis man ikke er forsiktig nok, kan man være uheldig å få med seg muggvekster hjem fra treklossene i fuktkammeret. Eller at man, for eksempel, burde ha med seg ekstra batterier i tilfelle den batteridrevne vekten går tom for strøm. Da slipper man i hvert fall å ta en 45 minutters bomtur til arbeidspraksisplassen.
Når det skal sies, er det ikke bare negative ting jeg har lært i løpet av min tid hos Mycoteam. Eksempelvis, har jeg har lært hvordan man kan: planlegge et prosjekt, arbeide sammen om det prosjektet og jobbe mot et felles mål. Hvis dette ikke er egenskaper man trenger i arbeidslivet så vet ikke jeg. Til tross for at mesteparten av samarbeidet enten skjedde via zoom eller med en 2 meters avstand, har vi fått gode resultater som vi kan bruke videre.
Selv om jeg ikke vet hva som venter meg etter studiene, føler jeg meg hvert fall litt mer forberedt enn det jeg var for tre måneder siden. Dog, store deler av tiden gikk til å veie fuktige treklosser, har jeg utviklet en bredere forståelse og en større glede av å kunne samarbeide med andre. Nå er jetskiene snøret seg godt fast på bena og jeg kan endelig se hvor bunnen av bakken ligger. Alt virker endelig litt mindre skremmende. Så hvis du fortsatt lurer på hvorfor jeg valgte å jobbe på en arbeidspraksisplass, så er svaret ganske enkelt; erfaring.
