Nødvending forberedelser
Etter en uke i felt med Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) virker skogen nesten like velkjent som stua hjemme. Tak og vegger byttes ut med trestammer som strekker seg mot skyene. Skogens lukter og lyder gjenkjennes, og roen senker seg i kroppen. Fra Nordmarka i nord, til Sarpsborg i sør, har vi undersøkt det ene viltkameraet etter det andre, på jakt etter skogens lokale innbyggere. NINAs viltkameraprosjekt heter «Scandcam», og forsøker å oppdage gauper og gaupe familier. Hvor de befinner seg og hvor mange de er. Men en del av dette prosjektet innebærer også vedlikehold og innhenting av data fra kameraene. Og det er dette jeg har fått bryne meg på den siste tiden.
Frem med kart og kompass, eller GPS nå i 2021, niste og gode sko, så bærer det ut på tur. På første dag i felt fikk jeg med meg en av NINAs egne felteksperter. Han lærte meg alt jeg trengte å vite for å mestre skogens prøvelser og selvfølgelig å undersøke viltkameraene. Med sekken fullpakket med kamerautstyr, batterier og minnekort kjører vi innover skogsveiene. Med en feltekspert, og en god GPS i hånda var det en lek å finne kameraene. Rette på med en gang! Men da dagen kom og jeg skulle finne viltkameraene alene, ble leken plutselig snudd til alvor.
En uventet vending
Nesten kvalt av trær befinner jeg meg på den gjørmete skogsveien. GPSen som skal lede meg til viltkamerates posisjon ber meg fortsette rett frem. Men magefølelsen sier noe helt annet. Motvillig fortsetter jeg, og plutselig, langt der fremme åpner skogen seg opp. Veien leder meg over et jorde og opp til en liten gård. Idet jeg ankommer gården og stiger ut av bilden treffer en putrende lyd øret mitt. Det er ingen å se, kun en haug med gamle skogsmaskiner. Foran meg står en rusten traktor på tomgang. Skyer av eksos spyttes ut fra pipen kledd med et eksoslokk. En skygge bak traktoren er i bevegelse. Og frem stiger en høy og slank skikkelse. Det var som å se en figur tatt rett ut fra Flåklypa. Med hatten på snei, iført en hullete ullgenser, skogsgrønne gummistøvler og en sigarettsneip i munnviken. Han smiler, og jeg skjønner fort at det er bonden.
Bonden ler og forteller at ingen har benyttet den gamle skogsveien på over 50 år! Deretter peker han på en ny, asfaltert vei inn til gården, på motsatt side av der jeg kom fra. Jeg kjenner meg flau. Tenker at jeg burde lyttet til magefølelsen, og ikke stolt blindt på GPSen. Men gjort er gjort. Da jeg forteller han om viltkameraprosjektet peker han ut en sti som leder inn i skogen og opp til kameraet.
Idet skogen igjen omfavner meg oppdager jeg viltkameraet noen meter frem. Hengende på et tre ca. 50 cm over bakken, iført en grå metallboks. Kameraene er ofte lokalisert på stier eller gamle skogsveier. Rett og slett fordi gaupa er litt lat og går der det er enklest å ta seg frem. Bilturen gjennom skogen og møtet med bonden er nesten glemt da jeg ser kamera. Og jeg husker straks hva felteksperten lærte meg. Kameraet tas ned fra treet, åpnes og skrus av, batterier byttes og et nytt minnekort settes i. Vipps, så er kameraet kart til å fange den neste som passerer det.
Skogens hemmeligheter
På stien tilbake mot gården titter noen fotspor frem i snøen. Det minner meg mistenkelig mye om kattespor, bare større. Følelsen av at noen holder øye med deg treffer meg. Jeg snur meg men det er ingen å se, bare skogen. Jeg tenker med ett på gaupa. Sto jeg nå og stirret ned på et gaupespor? Hadde den passert stien bare minutter eller timer før meg? Tankene begynner å spinne og følelsen av begeistring stiger i kroppen. Jeg ser for meg den majestetiske skikkelsen, kledd i gyllen pels, kronet med to stort ører, idet bildet fra viltkamera lastes opp på skjermen. Forventningsfull forlater jeg den gjørmete skogsveien. Ivrig etter å starte sorteringen av bildene fra kameraet. Men om gaupa nå vil vise seg på skjermen min igjen, ja det kan bare neste kapittel på reisen avsløre.