Forsøksbigården
På en landevei uti Aurskog kjører vi inn til forsøksbigården, bilen full av utstyr. Jeg får ta på meg en sånn kjempefin drakt som beskytter meg mot bienes skarpe rumper, men som dessverre også gjør det forferdelig vanskelig å klø seg på nesa. Etter å ha tilbrakt mesteparten av året inne på campusbygget «Bikuben», hvor mitt selskap har vært pensumbøker og laptop, får jeg nå endelig muligheten til å komme meg ut til en faktisk bigård, full av bier som er like begeistret over det flotte vårværet som jeg er.
Biene har holdt seg inne en hel vinter og det er på tide å se hvordan det står til. Planen for i dag er derfor å gå igjennom hver bikube og notere ned hvilken styrke de har, hvor vi da ser på både mengden bier og mengden yngel som er til stede. Det er også mye annet som skal gjøres: markere dronning, telle midd, sette inn flere rammer (eventuelt fjerne noen dersom bifolket er for svakt – da trenger de ikke fullt så mye plass), og gi dem fôr.
Biedans
Noe av det første jeg ser etter å ha åpnet min første bikube, er en bie som står og vrikker på bakdelen. Det er ikke tilfeldig at jeg legger merke til dette med en gang, fordi kvelden før hadde jeg nemlig lest om biedansen. Dette er en utrolig fascinerende måte for bier å kommunisere på. En arbeiderbie som har vært ute og funnet et bra område for pollen og nektar, vil danse for de andre biene slik at de andre vet akkurat hvor langt og i hvilken retning de skal fly for å kunne hente mer av godsakene. Bier har utrolig god retningssans, og de orienterer seg ved hjelp av solas plassering på himmelen, som de kan se selv på en gråværsdag. Jeg er dessverre avhengig av Google Maps uansett om jeg ser sola eller ikke.
Markere dronning
Å finne én dronningbie blant tusenvis av bier kan være ganske utfordrende. Dronningen skiller seg fra arbeidere (sterile hunnbier) og droner (hannbier) ved at hun har en lang bakdel. Som regel kan man finne henne gående på rammer med yngel. Hvis dronningen fremdeles er umerka, skal hun merkes med en farge ut ifra hvilket kull hun tilhører. I år får hun grønn farge.
Varroa
I mitt forrige blogginnlegg skrev jeg om varroamidd. Dette er en parasittisk midd som er en stor trussel mot honningbiene, og et bifolk vil få fatale konsekvenser dersom de ikke blir behandlet mot dem. I innlegget mitt nevnte jeg kort om det å avle frem varroaresistente bier, og det er nettopp dette arbeidet som gjøres her på forsøksbigården. Biene her har ikke fått behandling mot varroa siden 2023, og jobben vår er å passe på dem og velge ut bifolkene som har både høy overlevelse og som investerer i reproduksjon. Det er ingen garanti for at noen av disse biene greier å utvikle resistens, og det vil også ta tid før man kan se resultater.
Under alle kubene er det lagt et brett som har samlet på litt av hvert, blant annet døde varroamidd. Jeg får oppgaven om å telle dem, og takker meg selv for at jeg fikset nye brilleglass i tide. Antall midd som befinner seg på brettene varierer veldig fra kube til kube – det er alt fra omtrent 10 midd til omtrent 80!
En sen, men god start
Mens andre nå er i avslutningsfasen, har mitt praksisarbeid bare så vidt begynt. Jeg var forberedt på dette da jeg søkte, og jeg skjønte at det ville bli en utfordring. Jeg sitter likevel med tanken om at å ha praksis hos Norges birøkterlag er det beste valget jeg har tatt hittil i bacheloren. Ikke bare har det vært utrolig lærerikt, det har også virket positivt på humøret å få komme seg ut i naturen, for sola skinner ikke akkurat like godt i lesesalen. Og selv om campusbygget heter «Bikuben», er det dessverre ingen søte små bier som flyr rundt der.
