Ting tar tid
Ansvaret mitt denne praksisperioden har vært å starte opp en helt ny kampanje: «Stopp jakt i nasjonalparkene», en kampanje som skal spre kunnskap om hvorfor det burde innføres jaktforbud i nasjonalparkene. (Les mer i tidligere blogginnlegg.)
Jeg har ingen erfaring med denne typen arbeid, men var innstilt på at dette var noe for meg. Etter et par uker med brainstorming og planlegging var vi klare for action, men så møtte vi på en uventet hindring: et IT-team med lite kapasitet.
Arbeidet mitt stoppet opp, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre videre. Det var frustrerende, men jeg lærte raskt at når man møter hindringer er man nødt til å være fleksibel og tålmodig. Hva skulle jeg gjøre mens jeg ventet? Jeg følte ikke at jeg hadde kontroll over situasjonen, og mistet motivasjonen min. Jeg ble usikker på om dette var noe jeg kunne gjennomføre. Samtidig vet jeg at endring krever handling, og jeg forstår nå at man virkelig må ta ansvar over sitt eget arbeid. Det er ikke alltid raske seiere, men man lærer hele veien.
BirdLife Ung – å finne tilbake til engasjementet
Jeg tror at det alltid er noe å gjøre, og om man ikke har noen oppgaver selv, er det alltid folk rundt deg som kunne trengt en hjelpende hånd. Plutselig fant jeg noe å bidra til, som minnet meg på hvorfor jeg ville gjøre dette i utgangspunktet. Kollegene mine i BirdLife jobber nå med å starte opp BirdLife Ung, et konsept som skal engasjere flere unge i fuglevern og naturopplevelser. Her fikk jeg en aktiv rolle, både i planleggingen og gjennomføringen.
Vi organiserte turer, tok kontakt med mulige samarbeidspartnere, og begynte å bygge opp en tilstedeværelse på sosiale medier. Det var meningsfullt å kunne bidra med noe for noen andre. Og så kom turen til Jomfruland, og plutselig var motivasjonen min tilbake.
En helg med fugler – og jegere
Høydepunktet så langt har vært en helg på fuglestasjonen i Jomfruland. En nydelig øy og viktig holdeplass for trekkfugler. Vi fikk delta på registrering og ringmerking av fugler, en metode der man fester små ringer til fuglenes bein for å samle inn data om bestander og trekkruter. Jeg lærte utrolig mye nytt, som å kjenne igjen arter fra utseende og sang.
Helgen ga meg også en annen opplevelse. Fugletårnet ligger nemlig i en nasjonalpark – men kun deler av Jomfruland er vernet. Resten er åpen for jakt. Midt under vår fugleobservasjon, gikk det jegere forbi med våpen, klare til å skyte gjess.
Mens vi noterte arter og lyttet til fuglesang, smalt det av skudd i nærheten. Jeg hadde jobbet med kampanjen mot jakt i nasjonalparker i flere måneder, men dette var første gangen jeg faktisk var vitne til det jeg skrev om.
Jeg innså da at hele konseptet av jakt hadde vært ganske fjernt for meg, og nå følte jeg virkelig en motivasjon for å fortsette arbeidet mitt.
En ny motivasjon
Turen til Jomfruland ble et vendepunkt. Å være så tett på både fuglene og trusselen de møter, gjorde kampanjen mer ekte for meg. Forandring skjer ikke bare gjennom én nettside, men når vi forstår hvorfor noe må beskyttes.
