Den 25. juli satte eg meg på flyet på veg til Miami. Her skulle eg mellomlande og bli fem netter før vegen skulle gå til Costa Rica. Den ti timar lange flyturen var overraskande komfortabel. Da den var over håpte eg nesten den skulle vare lenger, for å slippe å inntre ein utanlandsk by mutters åleine for fyrste gong. Da eg kom ut av flyplassen pøste det. Hølja ned. Tordenbråket må garantert ha hatt like høge decibels som amerikanske big size coca cola-glas. Eg tok på meg regnjakke, og klarte omsider å finne fram til riktig busshaldeplass, bare ved å bli våt til under livet. Det hjalp derimot lite når bilsjåførane som køyrte forbi spruta vassdammane tre-fire meter høgt. Eg måtte seie meg tapt, for nå var alt eg gjekk og bar på vått. Det vil nok vore eit smartare val å stå bak busskuret enn inni.
“Welcome to Miami!” ropte ein fyr på sykkel på min siste strekning til hostellet. Han må nok ha sett meg i mine våte klede der eg vandra rundt på den tørre asfalten på Miami beach, som ikkje såg ut til å ha hatt noko regn i det heile. Eg fekk meg ei seng, fekk hengt opp det våte tøyet og tatt ein god dusj. Det var overraskande lett å bli kjent med folk på hostellet. Eg slo følge med eit par av dei og me besøkte tre plassar:
1. Little Havana – ein liten bydel full av kubanarar og sigarrulling (her smakte eg stekt kokebanan for fyrste gong – det er kjempegodt!)
2. Wynwood – eit gamalt industriområde som nå har blitt eit street art-paradis! Einkvar vegg er full av fargar!
3. Everglades National Park – Nasjonalpark full av elver, innsjøer og alligatorar.
Den 30. juli ankom eg Alajuela, Costa Rica. Det får bli til neste innlegg.
Klem, Hilde
Logg inn for å kommentere
Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere