Den arktiske canadiske skjærgården består av mer enn 30 000 små og store øyer mellom Grønland og det canadiske fastlandet. Det var her Roald Amundsen manøvrerte den ombygde fiskebåten Gjøa og fant Nordvestpassasjen. Norske polarekspedisjoner var blant de første som kartla dette området. Breene og iskappene i denne skjærgården dekker 148 000 kvadratkilometer. Til sammenligning dekker breene i Norge kun 2600 kvadratkilometer, mens arealet på Svalbard er 34 000 kvadratkilometer. Måleserier siden 1960-tallet tyder på at breene på Svalbard minker raskere enn de i Arktisk Canada. Siden 2004 har dette snudd. Breene på Svalbard har klart seg bedre enn før, mens avsmeltingen i Canada har økt dramatisk. Det store brearealet i Arktisk Canada, gjør at endringene her har større betydning for det globale havnivået enn det breene på Svalbard.
Det internasjonale forskerteamet har brukt tre uavhengige metoder for å beregne hvordan breene har endret seg. Oslo-gruppen har sammenlignet repeterende lasermålinger fra satellitten ICESat for å beregne årlige høydeendringer av breoverflaten. Dette arbeidet er utført av Geir Moholdt som en del av hans doktorgrad ved Institutt for geofag ved UiO og som bidrag til det internasjonale polarårsprosjektet GLACIODYN. Nederlenderne har analysert gravitasjonsdata fra GRACE-satellittene for å avdekke endringer i tyngdefeltet som skyldes breenes masseendring. Mens nordamerikanerne har modellert all nedbør og smelting ved hjelp av regionale klimadata som er kalibrert mot tilgjengelige lokale bremålinger. Alle tre metodene har ulike styrker og svakheter, men i sum gir de et svært godt bilde av de endringene som har skjedd. Satellittdataene fra ICESat og GRACE går imidlertid ikke lenger tilbake enn til 2003. Alle sammenligninger med tidligere perioder er derfor usikre.
De siste 6 årene har breene i Arktisk Canada blitt 2.5 meter tynnere i gjennomsnitt. Dette gir en netto avrenning til havet på 370 kubikkilometer, tilsvarende 7 ganger volumet av Mjøsa eller en konstant vannstrøm som er 3 ganger større enn Glomma. Dividerer man dette volumet med arealet av alle verdens hav, sitter man igjen med en gjennomsnittlig stigning av havnivået på 1 millimeter. Dette bidraget er større enn fra andre mer kjente bre-regioner som Alaska, Patagonia og Himalaya i samme periode. I sum antar man at de mindre isbreene og iskappene i verden mister omtrent like mye is til havet som innlandsisen i Grønland og Antarktis til tross for at 99 % av all landis er bundet opp i der.
Selv om funnene i studien er alarmerende, er det vanskelig å forutsi den videre utviklingen. En tidsserie på 6 år er kort i et klimatisk perspektiv. Uansett viser dataene at de arktiske breene er svært følsomme for klimaendringer. En temperaturstigning på 1ºC i Arktisk Canada er for eksempel nok til å øke smeltingen med mer enn 60 kubikkilometer per år. Det er derfor sannsynlig at de arktiske breene vil få økt fokus i klimaregnskapet i årene som kommer.
Tittelen på artikkelen er Sharply Increased Mass Loss from Glaciers and Ice Caps in the Canadian Arctic Archipelago av Alex S. Gardner, Geir Moholdt, B. Wouters, G. J. Wolken, D. O. Burgess, M. J. Sharp, J. G.Cogley, C. Braun & C. Labine www.nature.com/nature
Mer informasjon
Jon Ove Hagen, j.o.m.hagen@geo.uio.no, +47 22 85 40 38, +47 90647908
Geir Moholdt, geirmoh@geo.uio.no, +1 6193133293
Geir Moholdt er andre-forfatter av artikkelen. Han tok sin doktor grad ved UiO i januar i år, og startet i midten av mars som Post. doc ved Scripps Institution of Oceanography i California.