Om problemet med problemløsning

I dagligtalen sier vi at en algoritme er et sett med instruksjoner som løser et bestemt problem eller oppgave. Fra simple matematiske regneoppgaver, til større komplekse kalkuleringer av hundrevis av faktorer fra millioner av datakilder. Fra én setning kode, til et ferdig program.

Å lage algoritmer – altså å løse problemer med digital teknologi - er det mange av oss som kommer til å jobbe med å konstruere som uteksaminerte IFI-studenter. De aller fleste kommer til å jobbe som konsulenter.  Da ser arbeidsprosessen omtrent slik ut: kunden sender en bestilling eller beskriver et mål/problem, produkteier omformulerer målet til håndterbare oppgaver (eller såkalte user stories), og utviklingsteamet (utviklere, arkitekter, testere, designere, etc) utfører. Så er spørsmålet: «Vetle – hva er det du skal problematisere nå da?»… klar for litt ex(tech)phil?

I løpet av mine snart 5 år på IFI, har jeg aldri hørt en student har sagt: «Jeg vil jobbe for bedrift X fordi de løser problemer som er moralsk forsvarlige for meg», eller «jeg skal aldri jobbe for bedrift Y. De jobber med prosjekter som er dårlig for miljøet og økonomien». Mitt spørsmål i dag er:

Hvor ofte tenker vi, som informatikere, over hvilke problemer vi bidrar til å løse? Finnes det problemer som er riktigere å bidra til enn andre? Og hvem eier egentlig problemene?

Fra student til Big Brother

Tidligere utvikler i Youtube og AI-ekspert, Guillaume Chaslot, forteller i en episode av podkasten, «Your Undivided Attention», om hvordan Youtube sine algoritmer ikke alltid er like hederlige. Han forklarer at algoritmene som styrer hvilke videoer som blir anbefalt til deg er basert på hva som får deg (og alle med samme atferdsmønster) til å bruke mest tid på nettstedet. Algoritmene prioriterer ikke innhold som er faktasjekket, som hjelper oss med å lære nye ferdigheter, som lærer oss hvordan bli en bedre venn, eller komme ut av en depresjon og sosial angst. «Problemet» som Youtube sin anbefalingsalgoritme løser tilhører dem selv – «hvordan å få folk til å bruke mest tid på youtube, slik at vi kan tjene penger på å reklamere». Så lenge deres AB-testing viser at «folk som Vetle bruker mer tid på Youtube når de ser på sjakkvideoer», så er det sjakkvideoer som kommer opp i feeden min. Eller som podcastverten, Tristan Harris, bruker som eksempler: en tenåring som ønsker å ta livet sitt får anbefalt videoer om hvordan best ta selvmord, eller en pedofil person får anbefalt videoer av små barn, fordi det er det som gjør at vedkommende bruker mest tid på Youtube. Disse er ubehagelig eksempler, og dessverre sanne. Hvem sine problemer løser vi her? Hvem vinner, og hvem taper?

Som skapere av digitale løsninger og tjenester er det ikke alltid like lett å vite hva man bidrar til i det lange løp. Facebook, den gang Facemash, startet som en mer eller mindre uskyldig versjon av Tinder for Harvard. Deretter utviklet tjenesten seg til å bli en digital samlingsplass for studenter, og nå har det blitt til det det er i dag. Mark Zuckerberg så nok ikke for seg at nettstedet skulle bli til en verdensdominerende digital reklameannonseringsarena som har spredd politisk reklame og manipulert valgavstemminger i flere land basert på ulovlig innsamlet personlig informasjon. Han så nok heller ikke for seg at den digitale samlingsplassen skulle bli en katalysator for spredning av falske nyheter, hatkriminalitet og sosial splittelse. Ikke visste vi, brukerne, at de største og mest troverdige selskaper skulle samle inn enorme mengder personlige data om hvem vi er, hva vi liker, og om atferden vår, slik at de kan tjene penger på å pushe annonser mot oss for å manipulere oss til å bruke mer penger i bruk-og-kast samfunnet. Ikke visste jeg at «if something is free, you are the product». Er det disse “problemene” vi skal bidra til og bruke kompetansen vår på?

"Kalkulerer alternativ rute"

«Men Vetle, det er ikke alle IT-prosjekter som handler om sånne ting". Nei, du har helt rett, heldigvis ikke. Poenget er ikke det heller. Poenget er at vi bør være mer bevisste på hva vi ønsker å bidra til i samfunnet når vi er ferdig på IFI. Digitale teknologier blir mer og mer normalisert, og det er jo en klisjé, men derfor blir det også viktigere å bruke kompetansen og makten vi har på de riktige og bærekraftige løsningene. Det er min mening.

Et nærliggende og stadig altoppslukende problem som vi er nødt til å løse er klimakrisen. Bill Gates, Microsoftgrunnlegger og forfatter av «Hvordan unngå en miljøkatastrofe» diskuterer flere fremgangsmåter for å styre klimautviklingen i riktig retning – altså fra utslipp av 51 milliarder tonn drivhusgasser i året, til nullutslipp for alltid. En av løsningene han presenterer er å øke etterspørselen og tilbudet av innovasjon. Han oppfordrer næringslivet, offentlige organer og investorer til å investere tid, penger og fokus i mer teknologisk innovasjon for å løse sentrale klimaproblemer.  Hint, hint - innovasjon er vi fra IFI gode på! Vi har ferdighetene til å lage informasjonssystemer som direkte eller indirekte kan bidra til nullutslipp. Karbonfangst, kjernefysisk fusjon, pumpekraftverk, og storskalalagring av elektrisitet er ifølge Gates noen av teknologiene vi trenger. Disse initiativene krever digitale informasjonssystemer for å fungere eller for å være nyttige. Vi vet kanskje ikke hvordan å fange CO2 under forbrenningsprosesser, men vi vet å fange data. Vi trenger teknologien til å samle data, håndtere data, gjøre data nyttig og bruke data til å skape og forstå løsningene og dens effekt. 

Etter hvert som både det private næringslivet etterspør teknologier for bærekraftig utvikling, og offentlige organer bruker kraften av anskaffelser, da har vi muligheten til å bidra med kunnskap og ferdigheter til å løse problemer som ikke bare gjelder oss alle, men som også er de riktige moralske problemene å løse for oss selv og kommende generasjoner.

«Our actions have to stand the scrutiny of our best lights. What we currently think is a life worth living and a planet worth having has to be the criterion for what we do about the adverse pressures we identify. What other standards can we appeal to? (…) we have to stand on our own resources; and by the best that we can do with them, since non other are available, our choices must be judged.” - A.C. Grayling (fra boken, "For the Good of the World: Is Global Agreement on Global Challenges Possible?")

Intensjonen med dette blogginnlegget er ikke å shame Youtube og Facebook, for de jobber aktivt med å minimere de nevnte uforutsette utfordringene, og selskapene gjør mye bra for verden også (bare se på engasjementet, innsamlingene og koordineringen som foregår i forbindelse med krigen i Ukraina). Intensjonen min er heller ikke å si at klimakrisen er det eneste riktige problemet å bidra til. Poenget mitt er belyse hvilken rolle vi spiller i samfunnet. Den dagen vi står ovenfor valget om hvilket IT-prosjekt vi vil jobbe med, hvilken arbeidsgiver vi vil søke jobb hos, og hvordan vi vil bruke kompetansen vår, så mener jeg at vi må gripe muligheten og ta en siste runde med selvgranskning.

Av Vetle Utvik

Bokanbefalinger:

• Bill Gates, "How to Avoid a Climate Disaster: The Solutions We Have and the Breakthroughs We Need" (2021)
• A.C Grayling, "For the Good of the World: Is Global Agreement on Global Challanges Possible?" (2022)
• Shoshana Zuboff, "The Age of Surveillance Capitalism: The Fight for a Human Future at the New Frontier of Power" (2019)

Send meg en mail hvis du vil fortsatte samtalen: vetleu@uio.no