Prosessen - Et byråkratisk rebusløp

Under følger et lite kart over Campus, med den ruten jeg tok første dagen på min ferd mot å bli student her. Min studenthybel er markert med en rød prikk og nummer 1. Den gule streken viser min ferd mot kjemisk instituttfakultet. Den grønne fra instituttfakultetet til universitetsadministrasjonen. Husk at jeg ikke hadde tilgang til dette kartet første dagen.

Internett var min venn og der fant jeg adressen til det internasjonale kontoret, markert med nummer 2 på kartet. Så jeg gikk dit og fant en flott kontorbygning i blankpolert glass og stål. I administrasjonen spurte jeg etter det internasjonale kontoret. Det hadde de ikke hørt om, men i andre etasje var visst kontorene til de som jobbet med internasjonale affærer. Så jeg gikk opp dit. Der var det ingen. Det viste seg at alle var borte helt til klokken tre. Da var klokken ni. Litt skuffet forlot jeg denne bygningen.

Siden jeg visste hvor hovedbygningen til universitetet lå, tenkte jeg kanskje at den også inneholdt en administrasjon som kunne hjelpe meg. Altså gikk jeg til bygningen markert som nummer 3 på kartet. Den viste seg å være akkurat like ubrukelig for meg som jussbygningene er for kjemistudenter i Oslo. Inne holdt de på med en kongress. Masse fine folk gikk rundt, spiste croissants og så på stands om akademiske snurrepipperier. Men ingen administrasjon overhodet.

Utenfor fant et skilt med et kart, ikke helt ulikt disse skiltene som står rundt på Blindern og viser veien til VB, Frederikke og andre bygninger. Men dette kartet hadde ingen beskrivelser foruten hvilket fakultet bygningene tilhørte, eller om de tilhørte generelle universitetskontorer.

Så jeg gikk til punkt 4 på kartet, noe som må være Uni-Hamburg sitt svar på Frederikkeplassen. Av en hyggelig dame bak en infoskranke fikk jeg veiledning til ERASMUS-administrasjonen, men denne viste seg å kun være for statsvitenskapsstudenter. Likevel var ERASMUS-koordinatoren der hyggelig nok til å gi meg råd om å besøke fakultetet for naturvitenskap for å finne en tilsvarende ERASMUS-koordinator der. Hun visste riktignok ikke hvor administrasjonen for naturvitenskap eller denne koordinatoren skulle være å finne.

Hvis du har holdt ut med denne veggen av tekst såpass lenge, så fortjener du et bilde til. Jeg tok til slutt turen til kjemisk instituttfakultet for å se om de kunne hjelpe meg. Posisjonen til dette stedet er markert som nummer 5 på kartet.

Sånn ser det ut. Det ligger bortgjemt mellom alle de asiatiske bistroene i området, og er vel bygd sånn cirka ti år etter instituttet i Oslo. Altså på 70-tallet. Her kom jeg endelig i kontakt med noen som kunne hjelpe meg. Studiekonsulenten her var mer enn hjelpsom og endelig fikk jeg litt overblikk over egen situasjon. Her fant jeg også en ERASMUS-koordinator, som satt oppe i femte etasje og stort sett var professor i uorganisk kjemi. Han var vimsete som proffer flest, men han hadde en hjelpsom sekretær, og det er det som betyr noe.

Kjemisk instituttfakultet ved Uni-Hamburg har selvfølgelig den obligatoriske 100-metersgangen som man også finner hjemme. Det ble vel bare bygd slik for at man skal kunne spille tørriscurling.

Endelig fikk jeg oversikt over egen situasjon. For å bli student måtte jeg først ordne disse søknadene:

1. Immatrikulering/opptak (masse papirmølle)

2. Bostedsregistrering  (ikke fullt så mye papirmølle)

3. Oppholdstillatelse (trolig ikke så mye papirmølle om man har de rette papirene og masse penger i lomma)

For å ordne første søknad måtte jeg gå den lange veien til CampusCenter, og altså endelig finne universitetsadministrasjonen. Posisjonen til CampusCenter er nummer 6 på kartet, cirka halvannen kilometer fra kjemibygningene. Etter mye trasking opp og ned disse gatene og en del papirmølle har jeg endelig fått fikset disse søknadene, med unntak av oppholdstillatelse, som jeg først tenker å søke om når jeg har fått mitt endelige immatrikuleringsbevis.

Så det er ganske mye stress med disse formelle dokumentene. Verdt å merke seg er det at man aldri må være redd for å banke på dører når man skal gjennom byråkratiet. Særlig ikke på den til studieveileder. Ikke engang når de skal ta lunsjpause. Åpningstider er relative.