3. Matrisemattens mumlende tyskere

Skolen har startet… Dette er en setning som de fleste av oss har tenkt i det stille, enten lettet over at man endelig slipper barna i et par timer, forbannet over at man må tilbake til hverdagslivet eller som meg, smått panikkslagen. Du skjønner jeg har valgt eller av nødvendighet måtte jeg ta valget av å ha fagene mine på Tysk. Jeg bestemte meg for at det går fint, og det gjør det, sånn halveis… Det er ikke sånn at jeg er helt lost, men når læreren snakker mumlende om matrisematte og så begynner på en digresjon så mister jeg litt grepet på hva som skjer… Vi hadde heldigvis programmering i dette faget også, så den kjente og litt overaskende kjære følelsen av å se datakode var meget betryggende. Igjen det går greit, men når jeg sitter i klassen og må liveoversette alt som blir sagt føler jeg meg mer som et supermenneske enn en student. Når jeg av og til bommer blir resultatene mer i retningen «Hvis vi tar hønsegården og legger til 74 får vi berlinerboller» Mumlende tyskere kommer til å ta knekken på meg…

Heldigvis er det ikke bare mumlende tyskere og grafikkprogrammering som har tatt opp tiden min her. Jeg dro nemlig på fotballkamp. Det er et fenomen jeg har oppdaget her nede og det er at nasjonaliteter klumper seg sammen. Det er ikke en revolusjonerende oppdagelse, men at folk fra samme land henger sammen kommer tydelig fram her. Jeg skjønner det godt og jeg trekkes til og med mot det selv, men det er overraskende hvor lett det er å beskrive grupper etter nasjonalitet. Spanjolene, Australienerene, Finnene, Franskmennene etc. Det var en av disse gruppene jeg dro med, Svenskene. Du må forstå at for oss alle så er det betryggende å være med mennesker fra lignende bakgrunn og mellom en Svenske og en Nordmann vil det mest sannsyligvis alltid være en dypere forståelse enn en Nordmann og en Mongoler. At de er veldig hyggelige folk hjelper også. Nok snakking om overfladisk inndeling, jeg dro på fotballkamp. Vi så Hertha Berlin mot Hamburg. Når kampen i tilegg hadde 57 000 tilskuere var det en bra opplevelse. Det hjalp også at Hertha vant, for det hadde vært kjipt å se 47 000 mennesker skuffet. Da vi dro hjem fra kampen skjedde det noe som skjer sporadisk her nede, jeg hørte Norsk. Nå er det kanskje noe man ikke skulle tro var en stor greie, men når man hører Fransk, Spansk, Engelsk og ikke minst Tysk konstant blir ørene utrolig gode på å plukke opp Norsk blant alle andre språk. Da jeg hadde en norsk skoleklasse som kom inn på S-banen dagen etterpå trodde jeg plutselig at vi hadde tatt over Berlin. Det er også den følelsen man får av og til i utlandet når folk ikke tror du forstår hva de sier. Selv om de snakker om de kjedeligste tingene føler man seg som den kuleste spionen i verden, men når de snakker om hvordan de får eplekaken perfekt demper det litt illusjonen.

Grunnen jeg satt på S-banen den dagen var at jeg skulle på en resturant. Det er nemlig en resturant her nede som jeg liker veldig godt, eller jeg liker maten veldig godt. Da det virket som ingen ville eller kunne bli med bestemte jeg meg for at jeg skulle gjøre noe jeg aldri har gjort før, nemlig dra på resturant alene. Det er kanskje noe man ser på som rart og jeg hadde samme tanke, men jeg bestemte meg for å prøve det allikevel. Da jeg spurte etter et bord for 1 derimot, så servitrisen på meg som om jeg var sinnsvak og jeg innså at det kanskje ikke var den beste ideen jeg har hatt… Allikavel bestilte jeg vin og mat og så litt rundt i lokalet. Vinen ble brakt til bordet. Jeg fikk med meg at denne servitrisen var ganske ny og vinhellings teknikken var ikke helt innøvd, dette resulterte i at  jeg fikk en god del mer vin en jeg hadde bestilt… Dette er ikke noe å klage på, men når jeg hadde bestemt meg for å få resturantbesøket overstått, var det litt dumt å måtte drikke et bortimot helt fullt vinglass fort. Jeg fortsatte og stirre utover lokalet og lurte på om det var uhøflig å ta opp mobilen, jeg bestemte meg for at det ikke var det… Maten kom og jeg løftet glasset før jeg innså at jeg ikke hadde noen bordpartner, jeg tok en slurk for å skjule den klumsete handlingen. Maten var nydelig som alltid og jeg tok meg tid med den, noe som så ut som det gjorde innehaveren litt stresset. Han virket ihvertfall som han ikke likte å ha enkeltmennesker i resturanten og selv om det kun var 5 andre mennesker der virket det som han ville ha muligheten til å bordsette alle par i hele Berlin på et minutts øyeblikk. Han kom bort og spurte om jeg var ferdig. Jeg sa nei og brukte ekstra lang tid på å bli ferdig med de 3 siste bitene. Jeg betalte og gikk. Igjen denne resturantens mat er meget bra, men det er sjelden jeg får det jeg vil beskrive som dårlig service på en resturant. Dette var vel et unntak, og neste gang betaler jeg bare en av Berlins uteliggere til å være bordpartneren min, så går alt bra.

Livet her i Berlin er et snodig et… Til neste gang, Tschuss, Ciao, auf widersen, På gjennsyn og me sjoast.