Spor og sportegn

 

Det eneste man som regel ser etter pattedyr er spor og sportegn, siden mange av dem er sky skumrings- og nattdyr. Mest vanlig er det å finne spiseplasser med rester etter måltidet, samt ekskrementer, eller beite- eller spisespor.  På snø eller leiraktig jord kan man finne fotavtrykk og spormønster. Fra rovfugler og måker finner man gulpeboller (ugleboller), klumper med ufordøyde beinrester fra smågnagere og andre byttedyr, samt rester av fjær og hår.

Hannblomster på gran spist av ekorn

"Granlus"

Frø fra gran og furu inneholder mye fett som opplagsnæring og er attraktiv mat for fugl (spetter, grankorsnebb, furukorsnebb), ekorn og smågnagere. Det er ikke bare frøene som gir mat til dyrene. Ekorn spiser hannblomstene fra granskudd og på ettervinteren kan man finne store mengder av dem under grantrærne, ofte liggende på snøen. De blir ofte kalt "granlus", men at skuddene faller av skyldes altså ikke lus, men ekorn.

"Granlus"

"Granlus" produsert av ekorn.

Grankongle spist av ekorn

Grankongle spist av ekorn.

Spetter

Spetter fester gran eller furukongler i en såkalt "spettesmie" og hakker ut de fettrike frøene. Konglene ser pjusket og mishandlet ut etter at frøene er tatt ut.

Grankongle spette

Grankongle med hakk fra spette hvor konglen ser ganske miserabel ut.

Hasselnøtt i spettesmie

Hasselnøtt i spettesmie.

Spettesmie

Spettesmie med furukongle

Andre spor og sportegn

Elg (Alces alces)

Byssonectria terrestris

Oransj elgbeger (Byssonectria terrestris) er en sekksporesopp som vokser på elgurin, og som  man finner om våren like etter snøsmelting.

Elg gnag på vark

Elg (Alces alces) gnag på løvtrebark.

Elg gnag på bark

Elg (Alces alces) gnag på løvtrebark. Den levende innerbarken består av næringsrikt sekundært floem (silvev).

Elg beite på rogn

Elg (Alces alces) beiting på rogn (Sorbus aucuparia L.)

Bevergnag

Gnag av bever. Ved siden av mennesket er bever et av dyrene som lager stor endring i sitt livsmiljø.

Felt orrfugl (Lyrurus tetrix, ungfugl) i tyttebærlyngen.

Orrfugl med tyttebær på menyen

Orrfuglen over hadde tyttebær på menyen.

Observasjon og iaktagelser  

Det eneste man som regel ser etter pattedyr er spor og sportegn, siden mange av dem er sky skumrings- og nattdyr. Mest vanlig er det å finne spiseplasser med rester etter måltidet, samt ekskrementer, gulpeboller eller beite- eller spisespor. Generelt er sportegn merker og objekter etterlatt på jord, snø og vegetasjon. Sportegnet vil kunne endres hvis det har gått lang tid siden det ble avsatt, og dette gir rom for tolkningsmuligheter. Lokaliteten kan si noe om sannsynligheten for den tolkningen man er kommet fram til er riktig. Spor omfatter hår, fjær, feiemerker, spisespor og rester fra fordøyelsen. Avtrykk etter føttene kalles sporstempel og ses tydeligst på fuktig jord, sand eller snø og skare. Sporing vil si å følge et spor i snøen for å studere dyrets vaner.

Hvor gammelt sporet er kan bestemmes av rusk og rask i sporene, hardhet osv. Driv ikke sporing på ferske spor i dyp snø ! Dyr kan gå tilbake i sitt eget spor og hoppe fra dette over til et annet spor for å villede forfølgeren, og kan følge bekkefar med samme hensikt. Dyret kan også gå i ring og komme bak den som følger sporet. 

Spisespor

Gran- og furukongler

Frøene i konglene hos gran og furu inneholder mye fett og er attraktiv mat for mange

dyr og fugler.

Ekorn: Konglen får et frynset utseende og den butte enden går ut i en spiss. Rester av

kongler og kongleskjell ligger lett synlig under trær eller på stubber hvor ekornet har

sittet. Ekornet rykker kongleskjellene løs.

Mus: Den butte enden av konglen er jevnt avrundet og går ikke ut i noen spiss. Konglen

får et glatt jevt utseende ved at kongleskjellene blir gnaget av, og spiseplassen ligger

ofte skjult.

Korsnebb: Kongleskjellet er kløyvet på langs med nebbet, og korsnebb (grankorsnebb,

furukorsnebb) vrir og plukker ut frøene.

Spette: Konglen får et pjusket og mishandlet utseende. Konglene finnes gjerne samlet

i større mengder ved såkalte spettesmier, og den siste konglen som spetten hakket

frøene ut av sitter fast i en barksprekk eller greinkløft. Den vanligst forkommende

hakkespetten er flaggspetten.

Selv om fettfrø inneholder mest energi per vektenhet, kan fugl f.eks. sisik spise store

mengder bjerkefrø.

Hasselnøtter

Nøtter inneholder mye fett. Ekorn deler nøtta i to deler med tenner i underkjeven etter

å ha gnaget et hull i spissen. Mus gnager seg fra utsiden og innover. Nøtteskrike og

nøttekråke gjemmer nøtter til vinterforråd.

Stamme- og kvistgnag

På rogn, selje og andre busker og trær kan man finne spor etter at elg har beitet.

Snittflaten på avspiste kvister er oppfliset hvis spist av elg, i motsetning til en hare som

har skarpe tenner og biter over en kvist med et rent, skrått og skarpt bitt. Hjortedyr

mangler fortenner i overkjeven og river av skuddet.

Elgen kan også høvle/gnage/skrelle av av større barkstykker hvor man se rester enn

tannmerker (tannspor). Gnagemerker på bark hos kvister og stammer kan ut fra

størrelsen på tannmerkene si noe om det har vært smågnagere, hare eller bever. Hare

og mus gnager på tvers av lengderetningen til kvisten, og ofte helt rundt.

Spetter kan flekke av bark fra større trær. Tretåspett lager horisontale hakkestriper på

stammen.

Dype store hull nederste på en grantrestamme og store fliser som er hakket ut ligger

under treet viser sannsynligvis at svartspett, vår største hakkespett, har lett etter

stokkmaur og andre insekter. Langs kanten av hulle skiller treet ut harpiks for å hindre

soppangrep. Gran har kjerneved som er lite innsatt med beskyttende stoffer og råtner

også lett innenfra.

Uthakkete hull i maurtuer om vinteren kan skyldes grønnspett.

“Granlus” er en mengde årsskudd som ligger under et grantre. Skuddene er bitt løs av

ekorn som har spist hannblomstene.

Barkbiller lager gnagemerker mellom veden og innerbarken. Man kan finne

innboringshull i barken, og morgang, parringskammer, larveganger, eggkammere på

veden.

Bjørn og gaupe kan etterlate seg bitemerker og risp etter klørne som ikke er relatert

til spising.

Vånd kan gnage opp røttene på planter.

Varsler og tornskate kan henge insekter og andre byttedyr på torner eller spisse kvister.

Beinrester

Hauk og falk som fanger fugl ribber byttet og det kan ses hakk i brystbeinet etter nebbet.

Fjærene nappes hele ut og kan derved skilles fra ribbing hvor fjærskaftet kan være

avbitt f.eks. hvis fuglen er spist av rev.

Ekskrementer og gulpeboller

Ekskrementer (lort, møkk) etter fugl og pattedyr viser stor variasjon i form, størrelse,

farge og innhold etter hva som har blitt spist. Innholdet kan si noe om det har vært en

planteeter (herbivor), kjøttspiser (karnivor), insektspiser (insektivor) eller alteter

(omnivor). Planteetere må ha tilført store mengder mat og produserer mer møkk enn

kjøttspisere. Sommermøkk kan være mer utflytende for planteetere. Ferske

ekskrementer kan ha en spesiell lukt. Fargen skyldes gallefargestoffer eller hva dyret

har spist f.eks. blåbær. Størrelsen sier noe om størrelsen på dyret eller fuglen.

Ekskrementene hos hjortedyr (elg, rådyr, hjort, rein) og hare har mer eller mindre rund

form. Vann blir reabsorbert i tykktarmen og ekskrementene er omgitt av en slimkappe.

For mindre hjortedyr og hare kan ekskrementene forveksles med de fra sau eller geit.

Ekskrementene kan være mer pølseformet fra smågnagere og grevling, tilspisset i den

ene enden hos rovdyr f.eks. rødrev og i tillegg spiralformet og oppkveilet hos mårdyr.

Hvitfarge i ekskrementene kan skyldes fosfater fra oppspiste bein. Ekskrementene kan

bli lagt ut av dyrene i terrenget som markører for å vise territorium/revir.

Orrfugl og storfugl har bøyde sylinderformete ekskrementer med rester av barnåler.

Hvitfarge på fugleekskrementer kan skyldes urinsyre. Måker, rovfugler (hauk, våk, falk,

ugle etc) og kråkefugl har gulpeboller med harde ufordøyete rester av byttedyr som de

har spist: bein, hår, fjær, frø, skall, fiskeskjell. Bollene gulpes opp gjennom munnen og

ofte gråfarget.

Urinmerker fra pattedyr for markering av revir er lettest å obsere på snø.

Feiing av gevir

Geviret hos hjortedyr er dekket av bast som er en blodrik hårkledt hud. Bark på

småbusker og stammer kan være opprevet, avflekket og fliset etter feing av gevir.

Geviret feies om våren hos rådyr, og om høsten hos elg.

Sporstempel/fotavtrykk/sporavtrykk, gangstier og liggemerker

Smågnagere lager små tunneler under snøen, som kan bli stående igjen som

pølseformete ganger når snøen smelter. Trekkveier for større pattedyr kan lage stier i

terrenget. Det blir i brunstperioden avsatt duftmerker på vegetasjonen og det kan bli

laget større brunstgroper i fuktig jord eller myr.

Boplasser

Rester eller hi, bol eller reir.

Gangarter kan være av typen hvor fram- og bakbein beveges annen hver gang.

Eksempler på slike er skritt/gang (ett bein løftes ad gangen), trav (løfter det ene

forbeinet og bakbeinet samtidig) eller passgang (begge bein på samme side beveges

samtidig, vanlig hos kamel, men kan også forekomme hos andre dyr). Passgang er den

gangform som brukes av Kirkvåg, Lystad og Mjøen når de skal presentere et komisk

gangsett. Hvis begge beina brukes samtidig kan det være sprang, hopp eller galopp

(alle fire beina er på et stadium oppe fra bakken). Ved trav settes et frambein fram

samtidig med et bakbein på den andre siden. Bakfoten kan settes i sporet fra framfoten,

eller foran dette hvis det har mer fart. I dyp snø er det energisparende å sette ned foten

i et allerede eksisterene spor. I sprang sparker dyret kraftig fra med bakbeina, og ved

hopp løftes hele bakkroppen fra bakken.

Aktivitet i nysnøen:

Når det er snø forsøk å gå ned på fire, lat som du er et dyr og se hvor du

plasserer armer og bein når du går og i hvilken rekkefølge. Du kan også observere når

du går hvordan armene svinger i forhold til beina. Dette er rester fra de firbeinte vi

nedstemmer fra.

Se inn i hånden din og sammenlign med hvordan dyrene har utformet sine føtter.

Hesten går på tredje finger. Hovdyrene går på tredje og fjerde finger, med andre og

femte finger som biklover. Hos en hund kan man ofte se tommelen høyt oppe på beinet

med en klo. Sammenlign dine egne håndputer med det du finner hos en hund.

Pattedyr som trår ned på hele foten kalles sålegjengere (jerv, grevling, bjørn) Dyr som

trår ned på tærne kalles tågjengere (poteavtrykk f.eks. rev, katt), og hvis de trår ned

ytterst på 1-2 tær kalles de tåspissgjengere som setter klovspor (hjortedyr). Elg er en

styltegåer, mens hare og reinsdyr er en flytegåer.

Mennesket har rester av tråputene på håndflatene. Disse kan bl.a. observeres hvis man

presser en våt hånd mot en tavle. Tråputene finnes i tre lengderekker på tvers av en

hånd eller dyrefot. På hver tå er den en tåpute, bak disse vanligvis fire mellomputer

og bakerst to fotrotsputer (proksimalputer). Tråputene på undersiden av foten er myke

hårløse gåputer bestående av hornlag, bindevev og fett med lavt smeltepunkt.

Dyrefoten mangler tommelfinger/tommeltå.

Bein hos dyr kan være poter, hover eller klover. Partåete hovdyr (hjortedyr, sau, storfe,

gris) står på 3. og 4. finger (tå) og 1. finger (tå) er tilbakedannet. 2 og 5. finger (tå) er på

baksiden, kalles bitær, og rekker vanligvis ikke ned til bakken, unntatt når bæreflaten

skal økes ved at bitærne spres ut. På tåspissen er det en klo bestående av en velvet

kloplate. Hos primatene er klørne modifisert til negler. Upartåete hovdyr (hest) står

bare på en tå (hov) tilsvarende den 3. finger (tå).

Klovene har ytterst en hornvegg og en klovsåle. Klosålens fremste del er hard og bak

er det to høye tråputer. Hos elg og rådyr er klosålen nesten borte og tråputene

velutviklet.

Fugl har vanligvis fot med 4 tær, tre vendt forover og en bakover. Den 5. er redusert.

Tretåspett har som navnet sier tre tær. Hakkespett har to tær vendt forover og to

bakover.

Hjortedyrene er partåete hovdyr og drøvtyggere. Biklovene er små. Hanndyrene, for

rein også hunnen, har gevir som blir felt hvert år. Reinsdyr sprer ut tærne, mens elg

holder dem samlet. Nesen brukes til å varme opp og fukte luft.

Mårdyrene (røyskatt, mink, mår, ilder, snømus, oter og jerv ) beveger seg vanligvis med

hopp, mens grevling beveger seg med skritt. F.eks. har røyskatt vekselvis lange og

korte hopp. Mårdyrene har lang kropp og korte bein som gjør dem tilpasset til å krype

inn i huler og hulrom. Imidlertid gjør denne kroppsformen at hopp er den mest velegnete

fremkomstmåten.

Hundedyrene (tamhund, rev, fjellrev, ulv) er tågjengere, 5 tær på framføttene og 4 tær

på bakføttene. Beveger seg vanligvis med trav. Hund beveger seg med kroppen

skråstilt hvor bakfoten settes ned foran framfoten . Reven har fire klør og hår mellom

tråputene. Hund har tråputene mer samlet enn hos rev. Revespor går ofte i en rett linje

med en gangart (trav/gang), mens hund har flere gangarter og raske kursretninger (lek).

I dyp snø må en hund bevege seg i sprang. Hvis det har gått noen dager er det ikke

alltid lett å skille hundespor fra ulvespor. En jerv lager spor i rekker på tre ved siden av

hverandre.

Kattedyrene (tamkatt, gaupe) er tågjengere med 5 tær på alle føttene og beveger seg

ved gang eller trav. Klørne etterlater vanligvis ikke spor. En gaupe lager et sporstempel

på størrelse med en mannshånd hvor man holder fingrene samlet bøyer de to ytterste

fingerleddene,

Gnagere (hare, ekorn, bever, lemen, mus, rotte) har meiselformete fortenner som

voksere hele tiden. De har 4 eller 5 tær. Hare sperrer ut tærne på bakføttene, noe som

gir bedre bæreflate på snø beveger seg i spang eller hopp. Ekorn finnes der det er

barskog og beveger seg med sprang. Når en hare løper fort blir sporene stående på

lang linje, i motsetning til de vanlige haresporene. Hare er koprofag og spiser en del av

avføringen sin.

Hønsefugl (storfugl, orrfugl, jerpe, rype) har 3 kraftige framtær, mens baktåen er kort.

Orrfugl kan grave seg ned i snøgrop.

Lydspor

I naturen høres naturens egne lyder og menneskeskapte lyder bl.a. trafikkstøy - Lyd

er lydbølger som oppfanges av ørene og blir tolket i vår hjerne.

Fugler og fuglesang

Fugler er en dyregruppe som det er lett å observere. Jo mer man vet om deres atferd

og navn, desto mer glede vil iaktagelser kunne gi. En del fugler kan være vanskelig å

observere og identifisering ut fra fuglesang kan være lettere. Du bør lære deg endel

fuglelåter fra de hyppigst forekommende artene i ditt nærmiljø. Det er praktisk å lage

seg huskeregler: Gulspurven teller til syv. Måltrosten improviserer og gjentar korte tema

f.eks. Kiss me Kate, kiss me Kate, come now, come now, do it now, do it now.

Svarttrosten improviserer og har lange, klare, myke toner i serie, hvorav enkelte gjentas.

Rødvingetrost starter med 3-5 relativt sterke klare toner og fortsetter deretter med en

svakere skvatring som man hører hvis man er nær nok. Bokfink har et sterkt fast tema

som avsluttes med en krøll. Løvsanger har et fast tema med vare forsiktige toner uten

markert slutt. Rødstrupe har ikke et fast tema, men har sammenhengende varierte høye

toner. Kjøttmeis synger ofte titti-tu, med metallisk klar lyd. Fuglekonge har meget høye

toner med et fast tema.

Vegetasjon

Når man er ute i naturen bør man ta seg tid til observasjoner og iaktagelser.

Skogkantens trær har krone hele veien ned på lyssiden, og en mindre del på

skyggesiden. Frittstående trær har en allsidig krone. Trærene i ytterkant av skogsfeltet

er kortere enn de lenger inn i bestanden som må strekke seg for å få nok lys, og som

blir mindre utsatt for vind. Står skogen tett visner de nederste greinene. Strøfall blir brutt

ned under vegetasjonen i forskjellig grad. Det gjelder å ta seg god tid og studere

detaljer:

Gran trenger mye vann, men når den først har etablert seg skygger den ut andre

planter. Furu finnes på myrer og på lysåpne steder i skogen. Hvis det er en stor

elgbestand i området kan alle småfuruene forsvinne, og litt større furuer blir spist så

høyt som elgen rekker. Røsslyng finner man på lysåpne steder i skogen på sur

jordbunn. Gran, blåbær, tyttebær og røssling er eksempler på surjordsplanter

(ammoniumplanter) som vokser på skrinn, næringsfattig og sur jord, og den viktigste

nitrogenkilden er ammonium. I løvskog med varmekjær løvskog er jorden næringsrik og

hovednitrogenkilden for plantene (nitratplanter) er nitrat. For øvrig trives mange planter

å vokse hvis både nitrat og ammonium er tilstede som N-kilder. Om vinteren kan trær

identifiseres ut fra barken med korkporer og fra antall og formen på knoppskjellene som

dekker vinterknoppene.

Om våren kan man finne soppen elgoransjebeger som vokser i urin og ekskrementer

fra elg.

Studér sopp, lav, moser, karsporeplanter og blomster, finn ut hvordan de forskjellige

blomsterplantene blir pollinert og befruktet. Se på fargene. Se etter alle dyregruppene

av invertebrater og vertebrater. Se etter galler laget av insekter. Ta deg tid til å stoppe

opp, gå ned på fire og se hva du finner. Se på havstrandens rike plante- og dyreliv.

Følg sSola, månens, planetenes og stjernenenes tilsynelatende bevegelse, som et

resultat av jordas rotasjon og bane rundt Sola. Følg naturkalenderen fra solverv til

jevndøgn tilbake til solverv. Se på stein, mineraler, foldingene, og kanskje er du heldig

og oppdager fossile brachiopoder og graptolitter i leirskiferen.

Vi er en del av naturen og er du en smule deprimert blir du bedre av en

“friluftsvandring”. Gled deg over livet, og at du er en av de heldige som har fått

anledning til å se naturens mangfold, skapt gjennom eoner med evolusjon og naturlig

utvalg. Meningen med livet er livet.

Litteratur

Aronson, Å. & Eriksson, P.: Djurens spår och konsten att spåra. Bonniers (1990)

Bang, P. & Dahlstrøm, P.: Dyrespor. Spor og sportegn etter pattedyr og fugler. Ernst G.

Mortensens Forlag (1973)

Bang, P., Dahlstrøm, P. & Østbye, E.: Sportegn fra pattedyr til fugler. Aschehoug (2000)

Brown, R.W., Lawrence, M.J. & Pope, J.: Spor og sportegn. J.W. Cappelens Forlag AS

(1985).

Petterson, R. & Staav, R.: Dyrespor. Sporstempler og sportegn. Gyldendal Norsk Forlag

(1972).

Teksten hentet fra  spor og sportegn (pdf)

Tilbake til hovedside

Av Halvor Aarnes
Publisert 3. feb. 2011 14:44 - Sist endret 23. sep. 2020 14:55