Skeptiske til kopimedisiner

Tanken om at en kopi er dårligere enn en original sitter dypt i mange av oss, og det er alltid mer status og kvalitet knyttet til en original enn til en etterligning, selv om de i noen tilfeller kommer fra samme fabrikk. Tenker vi på samme måte når det kommer til medisiner?

Om du noen gang har kjøpt Paracet eller Ibux på apoteket, har du sikkert blitt tilbudt å kjøpe et tilsvarende, men billigere produkt – et såkalt kopipreparat. Slike preparater er grundig kontrollert før de slippes på markedet. De inneholder nøyaktig samme virkestoffer og har akkurat samme effekt som originalpreparatet. Allikevel er mange av oss skeptiske til å bruke dem. Kanskje fordi de er billigere, og av et ukjent merke?

– Det er vanlig at pasienter beskriver at kopipreparatene virker dårligere, og at de gir flere bivirkninger, forteller professor Else-Lydia Toverud ved Farmasøytisk institutt.

Som professor i samfunnsfarmasi er hun opptatt av hvordan vi bruker medisiner. Bruker vi medisinene slik legen, apoteket eller pakningsvedlegget anbefaler oss? Svaret er nei oftere enn man skulle tro, og årsakene kan være psykologiske, sosiologiske eller kulturelle, bevisste eller ubevisste. 

Tidligere studier har avslørt at svært mange medisinbrukere – og også helsepersonell – tviler på effekten av kopipreparater, selv om medisinene er dokumentert å være fullverdige erstatninger. Hva da om man tilhører en befolkningsgruppe som i tillegg har språklige utfordringer og dårligere tilgang på informasjon?

I sin siste studie har Toverud sammen med postdoktor Helle Håkonsen sett på holdninger til og erfaringer med kopimedisiner i et utvalg av førstegenerasjons pakistanske innvandrere i Oslo. De intervjuede var i alderen 40-80 år. Alle gikk på medisiner mot kroniske sykdommer, og 73 % gikk selv på kopimedisiner. Undersøkelsen ble gjort ved personlige, semistrukturerte intervjuer, fortrinnsvis i pasientenes hjem.

Feilbruk

Takket være et samarbeid med to foreninger for pakistanere i Oslo fikk forskerne delta på møter for eldre innvandrere, og kom derved i kontakt med aktuelle deltagere. Når disse personene siden  ble intervjuet, måtte de også vise hvilke medisiner de brukte og forklare hvordan de brukte dem.

– Det var en del feilbruk. Noen av dem vi intervjuet gikk på inntil 28 forskjellige legemidler samtidig, da er det jo ikke rart man mister oversikten, forteller  Helle Håkonsen.

Når i tillegg de medisinene man er vant til å bruke, byttes ut med andre produkter som både har andre navn og ser annerledes ut, blir forvirringen enda større:

– 10 % av dem vi snakket med tok to kopipreparater med samme virkning samtidig, uten å vite det, og gikk dermed på dobbel dose medisin, sier forskerne.

Falske medisiner

En fjerdedel  av informantene trodde at medisinene var forfalskninger.

– Dette er jo på sett og vis en begrunnet skepsis. Falske medisiner er utbredt i mange land, også i Pakistan, noe de fleste av dem vi intervjuet var klar over, sier Toverud.

Som en dau cola?

Tjuesju prosent av de intervjuede mente at effekten var dårligere og 20 % mente de fikk flere bivirkninger når de gikk på kopipreparater. Mange ga som grunn at de ikke ønsket kopipreparater fordi noe som var så billig ikke kunne ha samme kvalitet som dyrere medisiner.

– En vi snakket med beskrev kopipreparater med denne metaforen: det var som en ”dau cola” sammenlignet med en uåpnet, fersk cola, forteller Håkonsen.

Toverud og Håkonsen konkluderer med at alle misforståelsene knyttet til kopimedisiner kan ha en negativ effekt på medisinbruken for den eldre Pakistanske befolkningen i Oslo, og at dette er et resultat av språkbarrierer og kulturelt tillærte holdninger basert på erfaringer med helsesystemet i hjemlandet.

Les:“Special challenges for drug adherence following generic substitution in Pakistani immigrants living in Norway” av Helle Håkonsen og Else Lydia Toverud.