Vil behandle narkomane med smart implantat

En væske som hardner til et implantat inne i kroppen, vil kunne dempe narkomanes rustrang i opptil et halvt år.

Forskere ved Farmasøytisk institutt og Kjemisk institutt har jobbet med å lage et implantat som kan injiseres i flytende form. Illustrasjonsfoto: Colourbox.no

Såkalte «smarte materialer» tilpasser seg forhold i omgivelsene. Smarte materialer som responderer på temperaturendringer har vist seg å ha flere fordeler i forbindelse med legemiddelterapi.

Denne egenskapen har norske forskere benyttet seg i utviklingen av en gel som skal gjøre det lettere for narkomane å gjennomføre behandling.

- For å sette inn et implantat før, måtte man kutte i kroppen og drive sårbehandling etterpå. Da er en injeksjon langt å foretrekke. Virkningen av en vanlig sprøyteinjeksjon varer gjerne noen timer. Vi har laget et implantat som kan injiseres og vare veldig lenge, forteller Sverre Arne Sande, professor i farmasi ved Universitetet i Oslo.

Alternativ til tabletter

Målet med det treårige prosjektet «Development of an Improved Naltrexone Depot Formulation» var å lage en flytende formulering som var i stand til å danne et fast implantat når det ble injisert i kroppen. Prosjektet var et samarbeid mellom Farmasøytisk institutt og Kjemisk institutt ved UiO.

I motsetning til for eksempel snø som går fra fast til flytende form når temperaturen stiger, trekker Sandes formulering seg sammen og blir fast ved kroppstemperatur. Forskeren tok utgangspunkt i legemiddelet naltrekson, som brukes i behandlingen av opioid-avhengighet. Naltrekson blokkerer blant annet ruseffekten fra heroin, slik at stoffet ikke virker.

- Fordelen med å bruke implantat er at det porsjonerer ut et virkestoff jevnlig og over lang tid. Alternativet kan være å ta en tablett en gang daglig, men det er ikke alle pasienter som er like motivert, forteller Sande.

Rusavhengige som sliter med motivasjon til å gjennomføre behandling, kan ha nytte av et implantat. Illustrasjonsfoto: Colourbox.no

Bulker på huden

Lite motiverte pasienter og andre som kan ha vanskelig for å følge rutiner, kan ha nytte av et implantat. Senter for rus- og avhengighetsforskning har tidligere gjort forsøk med naltrekson i implantater. Et slikt implantat plasseres typisk i armen, og kan i enkelte situasjoner være synlige for andre.

- Flere brukere rapporterte at de gamle implantatene var stive og ubehagelige, og noen synes det var pinlig at de var synlige som bulker under huden, forklarer Sande.

Det var derfor ønskelig å utvikle en formulering hvor gelene som ble dannet ved kroppstemperatur var noe mykere, noe som også ville være mer behagelig for pasientene. Et sentralt krav var at det samtidig skulle frisette virkestoffet langsomt.

Det første gelsystemet Sande utviklet, var ikke i stand til å forsinke frisettingen av virkestoffet i tilstrekkelig grad. Den temperatursensitive gelen ble derfor kombinert med mikropartikler som skulle bremse frisetting av virkestoffet.

Sverre Arne Sande, professor i farmasi ved UiO, har utviklet en flytende formulering som hardner til et implantat når det kommer inn i kroppen. Foto: UiO

Langt fram til ferdig legemiddel

De mest vellykkede partiklene var basert på et kitosan-derivat. Kitosan er et polysakkarid som utvinnes fra skall av reker og krabbe. I tester oppnådde forskerne en forsinket frisetting fra mikropartiklene på over 50 dager. Dette antyder at en langsiktig beskyttelseseffekt kan oppnås med bare en enkelt injeksjon, ifølge Sande.

Et ferdig legemiddel basert på denne teknologien ligger likevel langt frem i tid. Et nytt legemiddel tar gjerne ti år å utvikle, og krever ikke minst en industri som er villig til å satse på det.

- Det vil kreve store ressurser å utvikle formuleringen vår videre. Vi fikk forskningsfinansiering i tre år, og nå er det stopp. Men vi planlegger å jobbe med denne typen stoffer, såkalte responsive polymerer, i andre sammenhenger.

Uventet oppdagelse

I løpet av forskningsprosjektet ble det gjort en uventet bioppdagelse som kan bli viktig i behandling av andre sykdommer. Temperatursensitive polymerer viste potensiale i forbindelse med genterapi. I genterapi settes genmateriale inn i cellene i kroppen for å påvirke biologiske prosesser. Terapiformen har vist seg å være et meget lovende alternativ for behandling av flere kroniske og livstruende tilstander, som for eksempel kreft.

Polymerenes oppgave i denne sammenhengen er å beskytte genmaterialet som skal settes inn i cellen, samt å lette passasjen gjennom cellemembranene. Sande fant en type temperatursensitive polymerer som effektivt kunne levere DNA til cellekjernen.

I denne typen behandling er det mange membraner som skal passeres. Ved å pakke inn genmateriale i polymerer, kan man unngå at det blir oppdaget av kroppens forsvar, forklarer Sande.

 

Artikkelen er opprinnelig publisert på Norges forskningsråds nettsider.

Av Anders Malm
Publisert 9. des. 2013 13:18 - Sist endra 19. sep. 2019 11:35