Systematikk

Sopp

Sopp (Fungi) og soppliknende organismer (Mycetozoa)

Divisjon Myxomycota - Plasmodiale slimsopp

Klasse Myxomycetes - Ekte slimsopp

Lever på plantemateriale og har vegetativt stadium som et flerkjernet plasmodium uten cellevegger med cytoplasmastrømning. Plasmodiet lever fagotroft ved å sende ut pseudopodier som tar opp næring. Plasmodiet har ofte sterke farger og er gule, oransje, røde eller hvite. Plasmodiet lever i fuktig miljø, og kan omdannes til en sporeproduserende sporofor, hvor sporer med tykk pigget vegg dannes fra cytoplasma og haploide kjerner. Ut av sporen kommer det en haploid amøbecelle kalt myxamøbe, som hvis det er vann tilstede lager to flageller med ulik lengde og danner myxoflagellater. Myxoflagellatene kan dele seg. Myxamøben eller myxoflagellatene beveger seg rundt til den finner en annen celle. De sammensmelter og danner en diploid myxamøbe som kan vokse opp til et plasmodium. Fra dette plasmodiet dannes det stilkete eller utstilkete sporangier hvor det skjer reduksjonsdeling og det dannes mange hvilesporer sammen med kapitillitietråder, ofte mønstret. Sporangiene kan smelte sammen og danne et kakeformet aethalium. Sporangiet er omgitt av en kraftig vegg (peridium) bestående av cellulose, hos noen med kalsiumkarbonat.

Orden Ceratiomyxales

Ceratiomyxa

Orden Echinosteliales

Echinostelium

Orden Liceales

Ulvemelk (Lycogala epidendron) med røde plasmodier om våren. Cribraria; Licea; Lycogala; Tubifera;

Orden Physarales

Trollsmør (Fuligo septica). Physarum kan vokse på agar med bakterier som føde. Badhamia; Craterium; Fuligo; Leucoarpus; Physarum; Willkommlangea; Diderma; Didymium

Orden Stemonitales

Amaurochaete; Comatricha; Stemonitis; Lamproderma

Orden Trichiales

Arcyria; Hemitrichia; Metatrichia; Perichaena; Trichia.

Divisjon Dictyosteliomycota - Cellulære slimsopp

Klasse Dictyosteliomycetes

Finnes i jord av har en livssyklus bestående av 3 stadier. Først dannes en mikroskopisk fagotrof myxamøbe når sporeveggen sprekker. En intermediær aggregering av myxamøber danner et pseudoplasmodium, som igjen kan gi et flercellet sporeproduserende stadium. Dictyostelium discoideum er en frittlevende haploid amøbe som lever på bakterier og brukes som modellorganisme. Når næringstilgangen stopper samler flere tusen individer seg (kjemotaksis styrt av cAMP), og danner et flercellet fruktlegeme. Et snegleformet stadium kan bevege seg, og det skjer en differensiering til stilk og et hode med sporer. Dictyostelium; Polysphondylium. Dictydium; Stemonitis fusca

Plasmodiophora (gr. plasma + eidos - flerkjernet masse i nakent protoplasma; pherein - bære)

Mange lever inne i planter. 10 slekter med 29 arter. Ligniera; Membranosorus; Octomyxa; Plasmodiophora; Polymyxa; Sorodiscus; Sorosphaera; Spongospora; Tetramyxa; Woronina. Plasmodiophora brassicae lager klumprot på arter i korsblomstfamilien. Livssyklus består i cyster i jorda med en kjerne som spirer og danner primære zoosporer med to flageller, en kort fremover og en lang bakover. Zoosporene kommer inn i planten via rothårene og inne i plantecellene deler kjernene seg og lager et primært plasmodium. Kjernene i plasmodiet omgis av vegg og danner sekundære sporangier og disse gir ved mitose sekundære zoosporer som kommer ut fra plasmodiet og går ut i jorda igjen hvor de befruktes ved plasmogami. De går deretter inn i plantene igjen og ved deling av kjernen gir et sekundært plasmodium. Plasmodiet deler seg til encellete cyster med en kjerne. Cysten kan overleve i jorda i mange år. Spongospora subterraneae lager skabb/skurv på poteter. Plasmodiforider kan lage en utvidelse av cytoplasma kalt et adhesorium som fester den til planten hvorfra det kommer et spisst organ (ty. stachel) som lager åpning inn i planten.

Divisjon Oomycota - eggsporesopp

(gr. oion - egg; mykes - sopp)

Klasse Oomycetes

Mange lever i vann og noen er parasitter på planter. Oomycetene sender trådlignende hyfer inn i vev som de lever av. Kan parasittere fisk, og noen kalles vannmugg. De frigir fordøyelsesenzymer og suger opp næring. Celleveggen er av cellulose eller glukan. De er coenocytiske. De har zoosporer med flageller med ulik lengde (heterokonte) og zoosporene kommer fra et aseksuelt sporgangium. Aseksuell formering skjer ved at oosporer danner mycel som har sporangier med haploide bevegelige zoosporer. Seksuell formering forekommer ved at hyfene danner hannlige antheridier og hunnlige oogonier. Det oppstår kontakt mellom antheridier og arkegonier gjennom et befruktningsrør. Befruktning skjer i et oogonium hvor det finnes haplodie oosfærer (ikkebeveglige hunnlige gameter). Befruktet oosfære danner en zygote som via plasmogami og karyogami kan omdannes til tykkveggete diploide oosporer. Etter en hviletid spirer oosporene og etter reduksjonsdeling dannes nytt mycel. Potettørråte (Phytophthora infestans) gir tørråte på poteter. Tørråte vises først som brune flekker på bladene til potetplanten hvor det på undersiden er en gråaktig skimmelpels fra greiner med sporangier. Sporangiene løsner og føres over til et nytt potetblad. Sporangiene danner zoosporer hvis det er fuktig. Zoosporene trenger inn gjennom spalteåpninger i bladet, kaster flagellene og danner nyt intercellulært mycel. Et tørt sporangium spirer med en hyfe inn i bladet og sporangiet fungerer således på en konidiespore. Seinere dannes det brune flekker på stengelen og mycelet vokser inn i stengelknollene Plasmopara viticola gir sykdom på vindruer. Achlya klebsiana danner en “grå tåke” på døde dyr og planter. Har et mangekjernet mycel som danner zoosporangier med primære zoosporer. Den primære zoosporen kaster flagellen og etter en tid spirer den på nytt og danner en mer nyreformet sekundær zoospore som gir opphav til nytt mycel. På det samme mycelet dannes oogonier. Oogoniet er mangekjernet og kjernene beveger seg ut mot kanten i oogoniet hvor noen få danner eggceller (oosfærer). Resten av kjernene degenererer. Fra et mangekjernet anteridium dannes det befruktningsrør over til oogoniet. Hannlige gameter går gjennom disse og eggcellen omgir seg med en kraftig vegg og det skjer en kjernesammensmelting. Det skjer en reduksjonsdeling når zygoten spirer og en spirehyfe danner nytt mycel.

Orden Saprolegniales

Aphanomyces. Saprolegnia parasittica på laks.

Orden Peronosporales

Slekter: Achlya; Albugo; Apodachlya; Dictyuchus; Isoachlya; Lagenidium; Myzocytium; Peronospora; Phytophthora; Plasmopara; Pythium; Rhipidium; Saprolegnia.

Divisjon Hypochytriomycota

(gr. hyphos - nett; chytra - leirpotte; mykes - sopp) Parasitter på alger, planter og planterester, og sopp. Har zoosporer med en flagell. Orden Hypocytriales: Anisolpidium; Canteriomyces; Hyphochytrium; Latrostium; Rhizidiomyces. Hyphochytrium carenoides vokser i pollen hos bartrær.

Regnum Fungi - soppriket

Eukaryoter med hyfer og cellevegg laget av kitin. Hyfene som har apikal vekst kommer opprinnelig fra en spirende spore. En samling hyfer kalles et mycel. Sopp er heterotrofe organismer som mangler klorofyll og formerer seg ved sporer i kjønnet og/eller ukjønnet formering. Siden sopp er heterotrofe er de avhengig av karbon fra andre organismer. De kan leve på store molekyler som cellulose, hemicellulose, lignin, stivelse, protein, fett, kitin og keratin, men det er små molekyler som tas opp av soppene. Store molekyler blir derfor spaltet av ekstracellulære enzymer som soppene skiller ut: cellulase, amylase, protease, lipase, kitinase etc. Sopp mangler flageller i alle stadier av livssyklus. Sopp har varige soppsporer som utvikler seg til nye sopper, uten noen embryostadium. Sporer som utvikles uten noen seksualitet kalles konidier. Seksuell reproduksjon skjer ved konjugasjon. Første skjer den en fusjon av cytoplasma og som etter en tid kan inngå i en kjernefusjon (karyogami). Soppmycel med to haploide kjerner kalles dikaryon. Hvis de to kjernene kommer fra to individer kalles mycetet heterokaryon. Diploid fase er bare midlertidig og en zygote gjennomgår raskt en meiose hvor det haploide stadiet opprettes igjen. Omtrent alle planter har en eller annen form for ektotrof eller endotrof. mykorrhiza. Røtter som har ektotrof mykorrhiza mister røthårene og røttene omgis av en kappe med sopphyfer. Endotrof mykorrhiza har sopphyfer inne i cellene som vesikler eller arbuskler (vesikulær-arbuskulær mykorrhiza). De fleste hatte- /storsoppene danner mykorrhiza med planter.

Divisjon Chytridiomycota - algesopp

(gr. chytra -leirpotte; mykes - sopp)

Lever i ferskvann og fuktig jord. Noen fanger alger eller encellete dyr med hyfer som skiller ut klebevæske. Forskjellig fra sopp, og har mangekjernet sifonalt mycel uten tverrvegger. Det dannes imidlertid vegg mot formeringsorganer (sporangier). Får føde ved å sende trådlignende hyfer eller rhizoider inn i vert eller organisk materiale. Vegetativ formering ved dannelse av zoosporer (svermere) med en flagell. Lager aminosyren lysin via aminoadipinbiosynteseveien. Celleveggen av kitin (polymer N-acetylglukosamin bundet i b- 1,4-binding) eller cellulose, eller en blanding av disse. Potetkreft (Synchytrium endobioticum) har zoosporer med en flagell dannet i et zoosporangium i en sommersyklus.Zoosporene går inn i potetknollene og flagellen avkastes. Sporen vokser og ved mitoser og ny celleveggdannelse blir til et sporangium med 5-9 deler som hver får en avrundet form og gir zoosporer. I vintersyklus forenes to og to zoosporer og danner en zygote. Svingtrådene blir kastet av og zygoten går inn i potet og danner en hvilezygote. Etter en hvileperiode skjer det reduksjonsdeling og det dannes nye zoosporer som kan infektere potetknoller på nytt. Vannmugg (Allomyces) har anisogami hvor tynnveggete og tykkveggete sporer sammen danner en zygote som danner en diploid sporofytt med to typer sporangier. En type sporangier danner tykkveggete zoosporer ved reduksjonsdeling i et meiosporangium. Tynnveggete sporer er diploide og kan gi opphav til en ny sporofyttgenerasjon (generasjonsveksling).

Orden Blastocladiales

Allomyces; Blastocladiella;Coelmomyces;

Orden Chytridiales

Chytria; Cladochytrium; Synchytrium.

Orden Monoblepharidales

Monoblepharella; Monoblepharis;

Orden Spizellomycetales

Olpidium; Rozella; Spizellomyces.

Andre slekter: Neocallimastix; Physoderma; Polyphagus; Rhizophydium.

Divisjon Zygomycota - koplingssopp

(gr. zygon - par; mykes - sopp. Zygomycetes). Sopp som lever på land og mange av dem er saprofytter. Mangler skillevegger (septa) i hyfene, bortsett ved formeringsorganene. Thallus dannes av mycel som mangler tverrvegger (aseptate). Celleveggene er laget av kitin (delvis acetylert polymer av glukosamin). Formering kan aseksuelt skje direkte ved mitose av kondier eller seksuelt ved zygosporangier. Ved aseksuell formering lages sporangiesporer inne i sporangier på spissen av spesielle hyfer (sporangioforer) som er negativt gravitropiske. Sporangiesporene (aplanosporer uten flagell) er haploide og kan utvikle seg direkte til nye hyfer (+) mycel eller (-) mycel. Ved seksuell formering lages det zygosporangier ved at det vokser ut konjugasjonshyfer fra (+) hyfer og (-) hyfer, kalt gametangier, og disse smelter sammen og danner et tykkvegget zygosporangium ved konjugasjon. Ved spiring av zygosporangiene gjennomgår de reduksjonsdeling (meiose) og lager nytt mycel. Phycomyces er svært følsom for lys som trengs for å utvikle sporangier (blått lys absorbert av et flavin). Phycomyces blakesleeanus (oljemugg) vokser på oljeholdig materiale. Pilolobus skyter sporangiene opp i luften. Slekten Glomus danner endomykorrhiza på planter. Absidia glauca er heterothallisk med (+)- og (-)- mycel. Formering skjer ved at det vokser ut og avsnøres kopulasjonsgreiner (gametangier) fra (+)- og (-)-mycel. Gametangiene inneholder mange kjerner. Veggene mellom kopulasjonsgreinene løses opp og kjerne ordnes parvis sammen og forenes til zygote som omgis av en kraftig vegg og kalles en zygospore. Det vokser ut hyfer som omgir zygosporen. Deretter skjer det kjernesammensmelting, reduksjonsdeling og zygosporen spirer og det dannes både (+)- og (-)-mycel. Endogone er underjordisk og har fruktlegemer. Mucor og Rhizopus er saprofytter som lever i jord. Entomophthora er en parasitt på insekter. Slekter: Absidia; Basidiobolus; Blakeslea; Chaetocladium; Cochlonema; Conidiobolus; Endocochlus; Endogone; Glomus; Kickxella; Mortierella; Mucor; Phycomyces; Pilobolus; Rhizopus; Stylopage.

Orden Entomophtorales - insektmugg

Entomopthora på bladlus og termitter. Basidiobolus på møkk fra krypdyr og amfibier.

Orden Endogonales

Orden Glomales

Arter som danner endomykorrhiza

Orden Mucorales - kulemugg

Kulemugg (Mucor mucedo) med mycel uten skillevegger hvorfra det vokser opp positivt fototropiske sporangiebærere med sporangier som inneholder aplanosporer. Slekter:Choanephora; Cunninghamella; Mortierella; Mucor; Pilobolus; Pilaria; Rhizopus; Syncephalastrum; Thamnidium.

Orden Zoopagales

Divisjon Basidiomycota - stilksporesopp

(gr. basidion - liten basis; mykes - sopp).

Hetertrofe sopp som har haploide basidiosporer på klubbeformede basidier i enden av hyfer. Det finnes basidieanlegg i enden av en tokjernet (dikaryon) mycel. Ved karyogami og reduksjonsdeling blir det dannes en moden basidie med 4 basidiesporer (2 av hver type (+)(-)) på sterigmer. Noen sopp har tverrdelte basidier. Mange stilkesporesopp danner ektomykorrhiza på trær og busker. Noen er matsopp eller råtesopp. Fruktlegeme (basidioma) er det sporeproduserende organ dannet fra det flerårige mycelet når de ytre betingelsene er tilstede.. Mycelet kan være monokaryotisk (enkjernemycel) eller dikaryotisk (tokjernemycel). En basidiespore danner et flerkjernet mycel uten skillevegger (septa). To hyfer med forskjellig kjønnstype monokaryotisk mycel kan fusjonere ved cytogami og det dannes da et dikaryotisk mycel med par av haploide kjerner. De to kjernene deler seg ved mitose i en endehyfe. Samtidig med kjernedelingen skjer det en utposning av mycelet. Det er for trangt til at de to nyte kjernene kan passere hverandre. Det dannes derfor en bøyle på hyfen (bøyledannelse) hvor den ene kjernen plasseres riktig som sikrer at det kommer en kjerne fra hver av de opprinnelige hyfene i det dikaryotiske mycelet. Bøylene blir sittende igjen på hver celle gjennom hele myceletOmfatter ca. 23.000 arter.

Klassen Heterobasidiomycetes (gelesopp) finnes rustsopp og sotsopp som parasitterer på planter og lager diploide teliosporer som er hvilesporer. Ved spiring av hvilesporen skjer det en meiose og et basidium med septa utvikles med basidiosporer.

Underavdeling Teliomycotina

Klasse Uredinimycetes - Rustsopper

Orden Exobasidiales - Klumpblad

Parasitter på planter spesielt i lyngfamilien. Mangler fruktlegemer. Hymeniet med basidier dekker overflaten på planten, vanligvis undersiden av bladene. Encellete basidier. Exobasidium vaccinii danner hvitfarget oppblåst underside på tyttebærblad. Har et intercellulært mycel i bladet med haustorier (sugehyfer) inn i cellene. Basidiene dannes direkte fra det dikaryote mycel og presser seg ut fra epidermis.

Orden Uredinales - Rustsopp (eng. rusts)

Obligate parasitter på planter, og har vanligvis kompleks livssyklus vertsskifte og flere typer sporer. Basidier med skillevegger (septa). Alle stadier i et vertsskifte:

O - Spermogonier med spermatier, og mottakerhyfer (monokaryotisk).
I - Aecidier med aecidiesporer (dikaryotisk).
II - Uredinier med uredosporer (dikaryotisk).
III - Telier med teliosporer (dikaryotisk) (perfekt stadium) fra interkalære hyfeceller.
IV - Promycel med basdiosporer (monokaryotisk).

Basidiosporene er sittende (mangler sterigmer), og sporene spres ikke aktivt. For en art med fullstendig livssyklus og vertsskifte f.eks. svartrust/grasrust (Puccinia graminis), vil små lette haploid basidiosporer spres med vind og lande på et berberisblad (Berberis). Sporene spirer og enkjernemycelet trenger inn og brer seg i bladet på vert A. Etter noen dager dannes krukkeformete legemer på overflaten av bladet i form av spermatogonier som inneholder spermatier. Spermatier avsnøres og det utskilles en nektardråpe som sporene skyves ut i. Sporene kan deretter spres til andre berberisblad vha. insekter. Det dannes innfangnings- /mottakerhyfer og disse fanger opp sporer fra et ikke motsvarende mycel går kjernen fra det innfangete spermatiet og legger seg ved siden av kjernen i det eksisterende mycel og danner et parkjernestadium, med påfølgende kjernesammensmelting og reduksjonsdeling. Det lages aecidiehoper som presses gjennom epidermis på undersiden av bladet, og som produserer kantete oransjefargete aecidiesporer som spres med vind. Kan observeres som oransjefargete flekker på bladene. Aecidiesporene kan spire på en ny vert f.eks. hvete (Triticum), vanligvis om våren. Seinere i sesongen lages det uredosporer (sommersporer) i hoper under epidermis, og som spres til andre hveteplanter. Om høsten lages det teliosporer/teleutosporer (vintersporer) med to rom med tykk vegg, og som overvintrer. Det er to kjerner i hvert rom. Fra hvert rom lages et klubbeformet basidium med lateralt sterigme. På denne måten lages det to plussporer og to minussporer fra hver teleutospore, som kan infisere Berberis som altså lager både spermatier og aecidesporer, mens uredosporer og teliosporer dannes på gras f.eks. hvete.

Puccinia poarum med aecidier på undersiden av blad hos hestehov (Tussilago farfara) i vertsskifte med rapp (Poa).

Hornrust (Gymnosporangium cornutus) på undersiden av bladene til rogn (Sorbus) og danner her aecidiesporer . Gulfarget roestelia. Teleutosporer på einer (Juniperus communis).

Lokkrust (Pucciniastrum areolatum) på kongleskjell hos gran (Picea abies) er det aecidier med lokk hvor det lages aecidiesporer. Vertsskifter med hegg (Prunus padus) hvor det lages lages urdosporer, og seinere teleutosporer.

Svartrust/grasrust (Puccinia graminis) med aecidiesporer på berberis (Berberis). Har aecidier på undersiden av bladet og spermogonium med spermatier på oversiden. Rustfarget uredosporer

og svartfargete teleutosporer på gras f.eks. kornslag.

Andre slekter: Uromyces; Cronartium;

Underavdeling Ustilaginomycotina

Klasse Ustilaginomycetes - Sotsopper

Orden Tilletiales - Stinksot

Tilletia

Orden Ustilaginales - Sotsopp/brannsopp (eng. smuts)

Obligate parasitter på planter, men har ikke vertsskifte og fruktlegemer. Lager basidiosporer på et promycel fra en teliospore. Haploide basidiosporer spres og fester seg til arret hos bl.a. gras og halvgras. Den spirer og vokser gjennom griffelen på blomsten og i fruktknuten dannes det brune tokjernete sotsporer med tykk vegg. Sporene i svarte hoper minner om sot. Neste vår spirer sotsporene og det dannes et basidium med tverrvegger uten sterigmer. Fra hver del av basidiet avsnøres det sporer. Det er også mulighet for at soppen kan bli overført med frøet, slik at mycelet er tilstede når frøet spirer neste vår. Starrsot (Cintractia caricis) vokser i fruktknuten hos starr. Sotsporene overvintrer og spirer neste vår. Det skjer en kjernesammensmelting (karyogami) og reduksjonsdeling. Kjernene presses ut på overflaten og omgis av en vegg. Kjernen kan dele seg flere ganger mitotisk, slik at det stadig er en spore i basidiet. Basidiesporene er lette og tynnveggete og spres med vinden og infiserer nye grasplanter utover forsommeren. Sotsporen tilsvarer telutosporer. Ustilago.

Underavdeling Hymenomycotina - Hymeniesopper

Klasse Heterobasidiomycetes - Gelésopper

Orden Auriculariales - Skrukkeøre

Ligner på gelesopp, men basidiene er delt på tvers. Det dannesw sterigmer hvor basidiesporene avsnøres. De fleste har tropisk utbredelse. Noen har fruktlegemer, andre ikke og er således resupinate.

Orden Dacrymycetales - Tåresopp

Orden Tremellales - Gelésopp

Resupinate eller gele-/ puteaktige fruktlegemer, ofte med sterk farge som lever på ved. Basidiene er delt på langs. Gul gelésopp (Tremella mesenterica) på løvved

Gullgaffel (Calocera viscosa) er elastisk, sammenlignet med fingersoppene som er sprø. Hymeniet dekker hele utsiden (amfigent). Sporene er delt i 4.

Orden Tulasnellales - Fiolsopp

Klasse Homobasidiomycetes - Ekte hymeniesopper

Ekte hymeniesopp lager basidier uten septa, og har vanligvis fire basidiosporer på hvert basidium.

Underklasse Homobasidiomycetidae

Orden Agaricales - Skivesopp

Saprofytter som lever på organisk materiale. Mange lever i symbiose med trær og danner mykorrhiza. Utviklingen av fruktlegemet er angiokarp ved at hymeniet er ferdigutviklet fra starten av og vokser ved at cellene strekker seg, eller har hemiangiokarp fruktlegemeutviklingen.. Hatt-/storsoppene har en hatt (pileus) og stilk (stipes) med dikaryotisk mycel (plektenkym), den haploide delen er tilbakedannet. Det finnes et hymenium på undersiden av hatten med basidier atskilt av sterile cystider av forskjellig form. Hymeniet ligger utenpå et fruktkjøttvev (trama) som utgjør skivene. Sopphyfene i trama kan går parallelt regelmessig, uregelmessig eller være utformet som isodimetriske celler (sphaerocyster) I tillegg til at hymeniet er dekket av et slør/hylster (velum partiale) er hele fruktlegemet i ungt stadium dekket av et slør (velum universale). Når velum universale brister under veksten kan det sitte igjen rester av denne som hudlapper på hatten og som en slire/svøp (volva) ved stilkbasis f.eks. hos rød fluesopp. Rester av velum partiale finnes som slørrester langs hattkanten eller på stilken. Når velum partiale brister kan det også danne en ring (annulus) på stilken like under hatten. Det dannes et stort antall sporer per sopp. Sporene har en kjerne og er haploide. Når sporen spirer dannes det enkjernemycel. (+)-mycel og (-)- mycel sammensmeltes og det dikaryotiske flerårige stadiet (tokjernemycel) bygger opp hatt og stilk under fruktifiseringen.

Familien Agaricaceae

Sjampinjonger (Agaricus): Hemiagiokarpi. Indre slør (velum partiale) kraftig utviklet og ytre slør dårlig utviklet. To sterigmer per basidie. Grå, rødlige eller brune skiver. Stilkbasis ikke utvidet.Dyrket sjampinjong (Agaricus bisporus) kan dyrkes på hvetehalm og hestemøkk. Cystoderma; Lepiota; Leucoagaricus.

Familien Amanitaceae

Fluesopper (Amanita): Hemiangiokarp fruktlegemeutvikling. Frie skiver med hvite sporer. Indre slør danner ring under hatten (velum partiale). Knollformet basis av stilken som kan ha skjellkranser. Poseformet slire ved basis dannet av ytre slør (velum universale). Hudlapper igjen på hatten. Hvit fluesopp (Amanita virosa), grønn fluesopp (Amanita phalloides) og panterfluesopp (Amanita panterina) er meget giftige. Inneholder amanitatoxin og phalloidin.. Rød fluesopp (Amanita muscaria) inneholder gifitig muscarin.Ringløs fluesopp (Amanita vaginata) har gule, grå, brune eller hvite hattefarger. Kanten på hatten er kamfuret stripet. Stor poseformet slire og tynn skjør stilk. Termitomyces.

Familien Coprinaceae

Blekksopper (Coprinus):Grå blekksopp (Coprinus atramentarius) med tettstilte skiver og tråaktig hatt, ofte i knipper. Matblekksopp (Coprinus comatus) med skjellet hatt og brunfarget midt på hatten. Tynt hattkjøtt. To typer basidier atskilt av cystider. Sporene først hvite og blir deretter rosa og svarte. Skivekanten oppløses i blekk ved selvfordøyelse. Inneholder coprin som har antabusliknende effekt. Slekter: Panaeolus; Podaxis; Psathyrella.

Familien Cortinariaceae

Slørsopper (Cortinarius): Hemiangiokarp fruktlegemeutvikling. Indre slør (velum partiale) er spindelvevaktig. Slørrester langs hattekant og på stilken. Brune hattefarger og brunt sporepulver. Frukkjøttet fibret. Slekter: Galerina; Gymnopilus; Hebeloma; Inocybe; Thaxterogaster.

Familien Entolomataceae

Clitopilus; Entoloma.

Familien Gomphidiaceae

Chroogomphus; Gomphidius

Familien Gyrodontaceae

Boletinus; Gyrodon; Gyroporus.

Familien Hygrophoraceae

Hygrophorus.

Familien Paxillaceae

Pluggsopper (Paxillus): Vanlig pluggsopp (Paxillus involutus).

Familien Pluteaceae

Pluteus; Volvariella.

Familien Russulaceae

Risker (Lactarius): Har sprøtt kjøtt i fruktlegeme, og en melkesaft som kan være hvit, gulrotrød, gul eller vannklar. Melkesaften dannes i egne melkehyfer og kan forandre farge. Kan ha mild eller skarp smak. Lakrisriske (Lactarius helvus). Rødbrun pepperriske (Lactarius rufus). Skjeggriske (Lactarius torminosus). Svovelriske (Lactarius scrobicularius). Russula.

Familien Strobilomycetaceae

Strobilomyces

Familien Strophariaceae

Kragesopper (Stropharia): Sporene svarte. Ring på stilken. Hatthuden klebrig. Stor kragesopp (Stropharia hornemannii). Naematoloma; Phliota; Psilocybe; Stropharia.

Familien Tricholomataceae

Honningsopper (Armillariella): Honningsopp (Armillariella mellea).

Musseroner Fast kjøttfulle, solide og stilken, som er trevlete, er godt festet til hatten. Lysfargete hvite til rosa sporer. Musseronskiver ikke nedløpende. Mangler ring og slør. Traktsopper (Clitocybe): Traktformete fruktlegemer med nedløpende skiver. Slekter: Clitocybe; Collybia; Flammulina; Laccaria; Lentinus; Marasmius; Mycena; Pleurotus; Tricholoma.

Noen sopper kan ligne på hverandre med samme vekstform, f.eks. knippesopper på stubber som kan være honningsopp, stubbeskjellsopp, svovelsopp eller bittersopp.

Orden Boletales - Rørsopp

Rør omgitt av et hymenium med basidier og basidiesporer. Rørene er omgitt av trama. Rørlaget kan fjernes fra hattekjøttet, noe som ikke er mulig hos poresoppene. Gallerørsopp (Boletus felleus). Seig kusopp (Suillus bovinus) med glinsende klebrig hattehud. Rørene først gulbrune, deretter brune. Kantede rør inne i rørene. Sandsopp (Suillus variegatus) med trange rør. Smørsopp (Suillus luteus). Fløyelsrørsopp (Xerocomus subtomentosus).

Leccinum

Orden Cantharellales - Kantarell

Fruktlegemet trompet- eller traktformet. Hymenoforet utformet som ribber, ofte gaffeldelt i enden. Ekte kantarell (Cantharellus cibarius). Fiolett trompetsopp (Gomphus clavatus). Traktkantarell (Cantharellus tubaeformis).Snømugg (Typhula) skyldes kryofile sopp som lever på gras under snøen, og gir døde flekker med gras på plener og golfbaner når snøen smelter om våren. Harde sklerotier på døde blader spirer og vokser opp til en sporokarp. Basidiosporene spres og infekterer snødekte planter. Grå snømygg skyldes Typhula ishikariensis med små svarte sklerotier og Typhula incarnata med røde sklerotier. Rosa snømugg skyldes Microdochium nivale).

Orden Corticiales -Barksopp

Fruktlegeme resupinat på ved som brytes ned, ofte bare noen få mm tykt. Corticium.

Orden Stereales

Stereum vokser på lagret tømmer.

Orden Hydnales - Piggsopp

Hymenoforet utformet som pigger. Blek piggsopp (Hydnum repandum). Skjellpiggsopp (Sarcodon imbricatum).

Orden Ganodermatales - Lakkjuke

Ganoderma

Orden Gomphales - Fiolgubbe

Gomphus

Orden Hericiales - Korallpiggsopp

Auriscalpium; Creolophus; Hericium; Mucronella.

Orden Hymenochaetales -Broddsopp

Inonotus; Phellinus.

Orden Poriales -Kjuke

Kjukene er som oftest harde med fast konsistens. Hymeniet som porer, lammeller eller labyrintiske ganger. Gymnokarp fruktlegemeutvikling hvor hymeniet anlegges fritt og er aldri dekket. Hymeniet anlegges tidlig og blir nydannet stadig. Fruktlegemet kan være hovformet ytterst dekket av en skorpe. Innenfor skorpen et trama og på undersiden av kjuken et hymenium. Andre kan være taklagt konsollformete, og noen er resupinate (underste del vender opp). Noen er ettårige, noen er flerårige. Eikemusling (Trametes quercina) er hovformet. Filtet på oversiden.. Knivkjuke (Piptoporus betulinus) er ettårig på bjerk. Brun skorpe og hvitt trama og porelag. Danner hvitråte. Knuskkjuke (Fomes fomentarius) danner hvitråte på bjerk (Betula). Hvitfarget porelag. Flatkjuke (Ganoderma applanatum) blir meget store. Vokser på stubber av løvtre. Trama brunfarget og porelaget skifter farge fra hvit til brun. Ildkjuke (Phellinus igniarius) er en hard kjuke med oppsprukket overflate. Vokser på osp og bjerk og danner hvitråte. Ved hvitråte brytes lignin og mesteparten av cellulosen blir igjen. Treet blir porøst. Rotkjuke (Fomitopsis annosa) har knudret lys brun overside. Porelaget er hvitfarget. Hymeniet vender ut. Sporene kan lande på en stubbe og mycelet vokser gjennom røttene over på nye trær. Særlig gran er utstatt. Danner flekkråte hvor både lignin og cellulose brytes ned. Rødrandkjuke (Fomitopsis pinicola) har brunt trama og porelaget er hvitfarget. Vanligst på bartreved hvor den danner brunråte (kubisk råte). Ved brunråte brytes cellulose ned og mye av ligninet blir igjen. Veden sprekker opp i mursteinformete biter. Infiserte trær knekker tvers av 1-2 meter over bakken. Rødkjuke/sinoberkjuke (Pycnoporus cinnabarinus) med rødfarget mycel. Vokser som ettårig på bjerk og rogn. Vedmusling (Gloeophyllum sepiarium) med kanelbrunt trama. Fåresopp (Caloporus ovinus).

Orden Polyporales/Aphyllophorales -Stilkkjuke

Viktige nedbrytere av ved. Slekter: Coriolus; Digitatiospora; Fomes; Phanerochaete; Polyporus; Poria; Serpula; Trametes

Orden Russulales - Kremle

Gymnokarp fruktlegemeutvikling. Osteaktig sprøtt fruktlegeme, aldri fibret eller trevlet. Hyfene er isodiametrisk celleformete (sphaerocyster). Skivene frie eller avrundete (berører stilken såvidt), og med hvit eller kremgul farge. Sporene med reticulert ornamentering. Sporene kan innehold stivelse (amyloide). Russula

Orden Schizophyllales -Kløyvsopp

Orden Thelephorales -Frynsesopp

Underklasse Gasteromycetidae - Buksopp

Basidier er innelukket i fruktlegemer, ikke organisert i et hymenium. Sporene først fri og kommer ut gjennom en åpning når fruktlegemet er modent, og ytterveggen smuldrer bort eller ved at det dannes et hull i toppen. Det hymenieproduserende vevet gleba er omgitt av et peridium bestående oftest av et ytre ektoperidium og et indre endoperidium. Ektoperididet kan hos noen arter råtne helt vekk eller vise seg som vorter på overfalten. Ektoperidiet kan også sprekke opp som en stjerne f.eks. jordstjerne (Geastrum). Gleba kan finnes i hulrom (lakuner), eller det kan folde seg korallaktig. Gleba finnes vanligvis på isolerte steder. Hymeniet som kler hulrommene har basidier, men aldri cystider. Fruktlegemet er knollformet, men noen har en stilk ofte forlenget i en kolumella. Sporene spres passivt ved vind eller via dyr. Hos arter med vindspredning faller tramaplatene sammen og det oppstår et kapillitum (l. capillus - hår) av tykkveggete uregelmessige hyfer og sporer med sterigmer som ofte sitter fast på sporene. Ved dyrespredning forslimes gleba.

Orden Lycoperdales - Røyksopp (eng. puffballs)

Eggrøysropp (Bovista) med tolaget peridium.. Pærerøyksopp (Lycoperdon pyriforme) hvor eksoperidiet er svakt utviklet. Endoperidiet er glatt. Subgleba alltid hvit og ikke kamret. Vokser på ved. Vorterøyksopp (Lycoperdon perlatum) med tolaget peridium. Eksoperidium faller av ved modning og etterlager seg arr. Moden gleba er pulveraktig og består av sporer og kapellitetråder. Kapellitetrådene holder sporene løst fra hverandre og hjelper til med spredning. Subglebra er kamret.

Jordstjerne (Geastrum) hvor eksoperidiet er 3-laget, ytterst mycellag, så fiberlag og innerst svamplag. Innerst ligger endoperidiet

Orden Nidulariales - Fugleredesopp (eng. birds nest fungi)

Vanlig brødkorgsopp (Crucibulum leve). Korger med 6-10 hvite linseformete peridioler (gleba omdannet til peridioler) Korgåpningen dekket av epifragma. Peridiolene er omgitt av en tunica som løses opp og innenfor dette ligger hymeniet. Spredning via regndråper. Slekter: Crucibulum; Cyathus; Nidularia.

Orden Phallales - Stanksopp (eng. stinkhorns)

Vanlig stanksopp (Phallus impudicus) hvor gleba forslimes og blir illeluktende slik at insekter kan spre sporene. Det unge fruktlegemet er omgitt av bløtt hudaktig peridium, kalt hekseegg.Kolumella (stilken) strekkes, gleba kommer fri og peridiet sprekker. Ektoperidiet dannes basis av stilken. Clathrus er flerhattet og har tropisk utbredelse. Slekter: Clathrus; Dictyophora; Mutinus; Phallus.

Orden Sclerodermatales - Potetrøyksopp

Tykt peridium danner hardt skall. Gleba med hulrom (peridioler) som inneholder svartfargete basidiosporerlakunær. Basidider i grupper. Falsk jordstjerne (Astraeus). Pisolithus; Scleroderma.

Orden Tulostomatales - Styltesopp (eng. stalked puffballs)

Tulostoma.

Divisjon Ascomycota - sekksporesopp

(gr. askos - blære; mykes - sopp)

Ca. 30.000 arter. Sopp som har ascus (fl.t. asci). Fruktlegemet kalles ascocarp. Noen danner hyfer, men gjær er encellete ascomyceter. Det finnes to hovedtyper av asci: 1) Unitunikate med en homogen vegg og 2) Bitunikate med dobbel vegg og den indre veggen er tykk, tar opp vann og utvider seg utover slik at sporene kommer på utsiden. Hyfene har enkle skillevegger (septa). Sporene kalles ascosporer og dannes endogent i en beholder kalt ascus (fl.t. asci). Asci med sporer står tett i et hymenium atskilt av sterile parafyser. En ascus er en lang soppcelle og et ungt ascusanlegg er tokjernet. Det skjer karyogami og reduksjonsdeling etterfulgt av mitoser i en moden ascus. Flere asci kan lages i et apothecium. En ascus lages når to hyfer med rett krysningstype sammensmeltes med cytogami (gametangiekontakt). Det lages et antheridium og et ascogonium som har en innfangningshyfe (trichogyne). Via trichogynen vandrer den ene cellekjernen fra antheridiet over til ascoconiet som egentlig er et arkegonium. Cellekjernene legger seg ut mot veggen og dannes det ascogene hyfer som cellekjernene går inn i. På spissen av den asogene hyfen dannes det en hake hvor to cellekjerner blir avsnørt. Kjernene fra de opprinnelige hyfene sammensmeltes ved karyogami. Den diploide kjernen gjennomgår 2 meioser (reduksjonsdeling) og lager 4 nye haploide kjerner med kombinasjon av kromosomene fra foreldrehyfene. Ved mitose dannes 8 ascosporer i en ascus (fl.t. asci). Det legger seg noe cytoplasma rundt kjernene og som omgis av en sporevegg i ascosporene. Ascosporene slippes fri og spirer på velegnet sted.De to cellekjernene som ble avsnørt i den ascogene hyfen kan deles på nytt og ved ny hakedannelse kan det lages nye asci fra den ascogene hyfe. Asci kan omgis av et haploid mycel som danner fruktlegemet. Pykniesporer kan lages i pyknidier (spermatogonier) og kjønnsceller kan spres herfra og blir deretter tatt opp av innfangningshyfer. Det kan også skje aseksuell formering (vegeativ formering) ved propaguler. Sporer kan blir svsnørt rett fra hyfene eller de kan avsnøres fra sporeproduserende organer og kalles da konidiesporer. Ascomyceter kan vokse på dødt og levende plantemateriale. Ascomycetene deles i fire klasser med eksempler på arter i parentes: 1) Hemiascomycetae (unitunikat ascus dannes direkte og ikke på ascogene hyfer, Saccharomyces cerevisiae (bakegjær/ølgjær). 2) Euascomycetae (arter i symbiose med lav, Neurospora); 3) Loculoascomycetae (bitunikat, asci med stroma fra ascogene hyfer dannes i rom inne i fruktlegeme; Mycosphaerella; Elsinoe som lager sykdom på bringebær, citrus og avocado ) og 4) Laboulbeniomycetae. Mange sopp som hører hjemme blant ascomycetene og basidiomycetene, men hvor man ikke fant basidier, asci eller meiotisk aktivitet, ble tidligere klassifisert som Deuteromycetes (gr. deuteros - andre, 2.) eller imperfekte sopp (Fungi Imperfecti). Etterhvert som man kjenner mer til formeringen opplever man nå at samme arten kan operere under to navn. Deuteromycetene kan deles inn i 4 klasser: Sphaeropsida, Melanconia; Monilia og Mycelia sterilia. Sphaeropsider former seg med pyknidier med konidioforer med eksempel arten Clypeoseptoria aparothospermi som lever i bladvev. Melanconia inneholder arter som har kondidier i flate acervuli som kan sees som diskosformede puter på overflaten av planter f.eks. Cryptosporium lunasporum. Blant Monilia som omfatter mer enn 10.000 arter er det mange plantepatogener, og som formerer seg ved tynnveggete konidier som slippes fra fra spissen av vanlige hyfer. Eksemper på arter i Monilia er penselmugg (Penicillium) og Candida. Penicillum roquefort (roquefortmugg) brukes i osteproduksjon bl.a. normannaost. Penicillium har et mycel hvor det vokser opp kostformete konidiebærere hvor det sitter konidier festet til sterigmer.

Aspergillus oryzae brukes i fermentering av soya og ris. Aspergillus niger brukes i industriell produksjon av sitronsyre (citrat) og gluconsyre. Aspergillus flavus som kan infektere plantemateriale gir giftige aflatoksiner som kan gi leverkreft. Penicillium er vanlig forekommende på alt organisk materiale. I 1928 oppdaget Alexander Fleming at Penicillium kunne produsere antibiotika som drepte bakterier. Penicillium notatum produserer penicillin. Penicillium griseo-fulvum lager griseofulvin som brukes til å behandle soppinfeksjoner. Griseofulvin binder seg til tubulin i mikrotubuli. Pencillium camembertii brukes til å produsere osten camembert. Penicillium roqueforti brukes til å produsere henholdsvis ostene og roquefort (fransk), gorgonzola (italiensk), og stilton (engelsk). Både Aspergillus, Fusarium og Penicillium gir råte på planter og kan produsere mykotoksiner. Aspergillus niger brukes til å produsere sitronsyre fra sukrose. Aspergillus oryzae har et mycel med kostformete konidiebærere med gulgrønne konidier festet på sterigmer. Mange Aspergillus arter lever som saprofytter på matvarer og har svarte konidier. F.eks. Aspergillus flavus lager aflatoksiner som er giftige (aspergillose). Slekter i Mycelia sterilia mangler reproduktive strukturer f.eks. Rhizoctonia som gir rotråte på mange planter. Basidiomyceten Pellicularia filamentosa har Rhizoctonia solani som imperfekt stadium.

Saccharomyces cerevisiae lever på overflaten av druer og annen frukt som inneholder mye sukker. Brødmugg (Neurospora). Almesyke (Ceratocystis ulmi). Schizosaccharomyces pombe er en gjær som brukes til å lage et afrikansk øl kalt pombe fra millet. Denne soppen kan også brukes til å lage arrack fra sukkermelasse eller ris.

Eksempler på slekter hos ascomycetene: Alternaria; Amorphomyces; Aspergillus; Candida; Cephalosporium; Ceratocystis; Chaetomium; Claviceps purpurea - meldrøye (sklerotier i aks av bl.a. rug, blåtopp. Inneholder ergotalkaloidene ergotamin, ergonovin, ergocristin, ergokryptin og ergocornin) ; Clypeoseptoria; Cryptococcus; Cryptosporium; Curvularia; Elsinoe; Fusarium; Geotrichum.

Klasse Protoascomycetes/Archaeascomycetes

Mangler fruktlegemer. Zygoten blir direkte til en ascus. Har ikke fruktlegemer eller parkjernemycel.

Orden Taphrinales - heksekost

Lever som parasitter på planter hvor hymeniet med asci er plassert på vertens overflate. Hyfene vokser intercellulært som tokjernemycel. Lager misdannelser (heksekoster) på løvtrær, eller galler på blad, stengler og frukt. Taphrina betulina danner heksekoster på bjerk hvor det bryter ut en rekke proventivskudd. Sporer gir haploid enkjernemycel som vokser mellom kutikula og epidermis. Parkjernemycel med haustorier dannes asci med ascosporer.

Orden Endomycetales/Saccharomycetales -gjærsopp

Sukkergjær som formerer seg vegetativt ved knoppskyting. På næringsfattig substrat kan det skje seksuell formering ved at celler smelter sammen (gametangekopulasjon) og danner ascus direkte med fra 16-64 sporer. Har ikke ascogene hyfer. Tynnvegget ascus som lages direkte fra en zygote sprekker seinere opp. En næringsfattig agar hvor man kan dyrke brødgjær med ascusdannelse kan f.eks. var en næringsfattig Na-acetatagar med litt glukose.

Gjær brukes til å lage øl, vin og brød. Gjær kan vokse ved lavere pH enn det som er optimalt for bakterier. Gjær hemmes ikke av antibiotika som kan drepe gjær. Gjærcellene er større enn bakterieceller slik at de er lettere å isolere. Kan vokse aerobt og anaerobt.

Brødgjær/gjærsopp (Saccharomyces cerevisiae) er encellete og tokjernet. Ved rikelig tilgang på næring skjer det vegetativ deling ved knoppskyting. Ved dårlig næringstilgang dannes det en zygote som gjennomgår reduksjonsdeling av det dannes en ascus med ascosporer. Dipodascus albidus med anamorf Geotrichum har septert mangekjernet mycel. Kan finnes i sevje hos noen løvtrær. Slekter: Debaryomyces; Dipodascopsis; Hansenula; Nadsonia; Saccharomyces; Rhodotorula; Zygosaccharomyces.

Klasse Discomycetes - begersopper

Ascocarpen er åpen (apothecium), hvor asci dannes i åpne skåler (apothecier).Ascus med en (unitunikat) eller dobbelt vegg (bitunikat).

Orden Elaphomycetales - Løpekule

Buflog (Elaphomyces) har et peridium som omgir en svart sporemasse. Har kleistotecium.

Orden Leotiales/Helotiales - småbegersopp

Ascus med pore eller spalte (inoperkulate). Små arter med begerformete fruktlegemer, og de fleste vokser på ved. Symrebeger (Sclerotinia tuberosa) lever som parasitt på hvitveis. Sporer spirer på hvitveisblad og mycelet vokser ned til jordstengelen som omdannes til et svartfarget sklerotium (overvintringsorgan). Neste vår vokser det opp symrebeger med gulbrune apothecier hvor det er asci med sporer. Grønnbeger (Chlorosplenium aeruginosum) lever som saprofytt på ved og danner irrgrønne beger fra en grønnfarget mycel som farger veden grønn. Svart gelebeger (Phaeobulgaria inquinas) er en saprofytt spesielt på eik. Omvendt kjegleformet festet med en kort stilk. Oversiden er svart. Lager man et lengdesnitt gjennom et beger ser man at poren i asucus farger blå med jod/kaliumjodid, og inneholder således stivelse. 4 sporer av de 8 kan ha en farge (brune), mens de 4 andre er brune. Hjelmmorkel (Cudonia corfusa) er først gulbrun og begerformet på en stilk. Slimmorkler skilles fra ekte morkler i ordenen Pezizales. Slekter: Hymenoscyphus; Rutstroemia; Scerotinia/Monilinia.

Orden Rhytismatales/Phacidiales - tjæreflekk

Ascus åpnes med pore. Lønntjæreflekk (Rhytisma acerinum). Danner et stroma av tettpakket hyfevev på bladene. Bladene overvintrer og blir ruglete. Om våren vil det fra apothecier på bladoverflaten lages i et stroma asci med nålformete sporer, atskilt av parafyser med en krok i enden.

Orden Pezizales - begersopp

Ascus med lokk (operkulate). Skål- eller begerformete fruktlegemer, noen med hatt hvor hele hatten er dekket av hymenium. Kan være store arter bl.a. morkler og skålsopp. Oransjebeger (Aleuria aurantia) vokser på stier og skogsbilveier.Den har et skål- eller begerformet fruktlegeme med et hymenium med fargeløse asci og oransjefargete parafyser. Bispelue (Gyromitra infula) med brunfarget hymenium på utsiden. Sandmorkel (Gyromitra esculenta) vokser i barskog om våren. Pyronema omphalodes på brannfelter er homothallisk og har godt utviklet enkjernemycel. Ingen sammensmelting av kjerner. Kjerneparene vandrer ut i ascogene hyfer hvor det dannes skillevegger. Slekter: Monascus; Morchella; Saccobolus.

Klasse Plectomycetes - kulesekksporesopper

Ascocarpen formet som en lukket beholder (kleistothecium) med en eller flere asci. Asci lages fra ascogene hyfer, og har ikke parafyser. Sporene kommer fri ved at ascusveggen forslimes. Kleistothecieveggen brister eller råtner. Sporene kan også skytes aktivt ut av kleistotheciet hvor ascus tar opp vann og presses ut gjennom veggen. Mest vanlig er vegetativ sporedannelse ved dannelse av konidier.

Orden Onygenales - Hornsopp

Familien Gymnoascaceae: Kleistothecium med peridium av nettformete hyfer. Gymnoascus.

Orden Eurotiales - Herbariemugg

Eurotium; Talaromyces; Thermoascus.

Klasse Pyrenomycetes - Kjernesopper

Asci med parafyser i et hymenium i bunnen av krukkeformete fruktlegemer.

Orden Clavicepitales

Spindelformete sporer. Ascocarper kan utvikles fra sklerotier. Epilchloe lever som parasitt på grasarter, f.eks. kjevlesopp (Epichloë typhina) som danner et guloransje stroma omkring grasstengelen og som inneholder perithecerier med asci med nålformete sporer. Tverrvegger dannes i sporene og de spres som enkeltsporer. Åmeklubbe/snylteklubbe (Cordyceps) med mycel i åmer som mumifiseres. Det vokser opp en klubbe med perithecier. Noen snylter på sopp f.eks. stor soppklubbe (Elaphomyces). Meldrøye (Claviceps purpurea) hvor sporene infiserer grasblomster som rug og blåtopp. Det dannes mycel hvor det avsnøres konidier i “honningdugg”. Om høsten dannes mørkefargete sklerotier som fungerer som overvintringsorganer. Om våren spirer sklerotiet til et rosa mycel hvor det vokser opp stilker med hoder som inneholder 8 trådformete sporer i ascus. Sporene deles. Meldrøye inneholder ergotalkaloider. Slekter: Atkinsonella; Balansia; Claviceps; Epichloe; Myriogenospora.

Orden Diatrypales - Svartskorpe

Svartskorpe (Diatrype stigma) på bjerk. Stroma med tverrsprekker og perithecieåpninger.

Orden Dothideales - Tykksekk

Pseudothecier. Cercidospora.

Orden Pleosporales

Pseudothecier og bitunikate asci. Pseudothecier har en annen utvikling enn perithecier. Venturia inaequalis gir skurv på eple. Slekter: Leptospaheria; Lophiostoma; Parodiella; Pleospora;

Orden Erysiphales - Meldugg (eng. powdery mildew)

Lysfarget overflatemycel på blader hos høyere planter. Overflatemycelet avsnører konidier på hyaline konidiebærere (ser hvitfarget ut). Utover sommeren dannes det fruktlegemer. Kleistotheceier med et lite antall asci holdes fast i mycelet på bladene ved hjelp av krokete vedheng. Kleistotheceiene er mørkefarget og overvintrer. Neste vår skytes sporene aktivt ut fra kleistotheciene. Mange skadegjørere på nytteplanter. Erysiphe ødelegger cellene i epidermis.

Meldugg på eik (Microsphaera) med kleistothecier på over og undersiden og flere enn ett ascus per kleistothecium. Meldugg på lønn (Uncinula tulasnei). Stikkelbærdreper (Sphaerotehca mors-uvae) danner en svart mycelfilt med kleistothecier (med en ascus med 8 sporer) på stikkelsbærene. Phyllactinia; Podosphaera; Uncinula.

Orden Hypocreales - Putesopp

Chromocrea; Gibberella; Nectria;

Orden Labouleniales

Lever som parasitter på kitin hos insekter.

Orden Tuberales

Underjordiske fruktlegemer. Ekte trøffel (Tuber rufum) danner ektotrof mykorrhiza på løvtrær (eik (Quercus), bøk (Fagus) og hassel (Corylus). Vokser underjordisk (hypogeisk). Det finnes spesielle hydnofage (gr. hydnon - trøffel) insekter som tiltrekkes av trøffel. Brukes kulinarisk.

Orden Xylariales - Stubbehorn

Vanlig stubbehorn (Xylaria hypoxylon) på løvtrestubber. Hvitpudret i konidiestadiet. Øverste hvite del faller av og blir tungeformet. Daldinia; Hypoxylon.

Orden Sordariales

Gelasinospora; Sordaria

Lav (Lichen)

Lav er symbiose mellom en alge, vanligvis grønnalger, sjeldnere blågrønnalger (fotobiont), og en sopp (mykobiont), ascomycetsopp vanligvis fra Discomycetidae og Pyerenomycetidae, sjeldnere med basidiomyceter. Algene formeres vegetativt og utfører fotosyntese. Soppen har seksuell formering. Etter hvordan lavthallus vokser er de inndelt i skorpelav, bladlav eller busklav. Algene kan være fordelt over hele thallus (homomert thallus) f.eks. glyelav (Collema). Mer vanlig er det sjikt med alger nær oversiden av thallus (heteromert thallus). F.eks. alvenever (Peltigera aphthosa) som øverst har et barklag, etterfulgt av et algelag og nederst et marglag med hyfer og rhiziner. Lav formeres vegetativt ved at det løsner fragmenter i form av isidier eller soredier. Isidier er deler som står ut fra thallus og kan brytes av. Alger omgitt av sopphyfer spres i form av soredier. Seksuell reproduksjon skjer ved perithecier, pseudothecier og apothecier. Ascolichener formerer seg som vanlige ascomyceter. Ascomyceter som inngår i symbiose med grønnalger og blågrønnbakterier finnes i slektene Calicium; Cladonia; Collema; Coniocybe; Herpothallon. Lav tåler uttørking spesielt godt. Verrucaria serpuloides vokser i sprøytesonen ved havet. Lav er viktig føde for reinsdyr. Ulvelav (Letharia vulpina) inneholder vulpinsyre og atranorin som skremmer vekk herbivore pattedyr.

Safranlav (Solorina crocea) vokser i snøleier på fjellet. Har apothecier uten opphøyet kant. Fingernever (Peltigra polydactyla). Kvitkrull (Cladonia alpestris). Grå reinlav (Cladonia rangiferina). Lys reinlav (Cladonia silvatica). Islandslav/brødlav (Cetraria islandica) med lavstivelse (b-glukaner), og pseudopheller som hvite flekker. Makklav (Thamnolia vermicularis) er hul. Papirlav (Cetraria glauca) på kvister. Andre lav som vokser på kvister er elghornslav (Parmelia furfuraceae ?) med isider på overflaten og svartfarget på undersiden, samt kvistlav (Parmelia physodes) med soredier på endeflikenes underisde. Gullroselav (Cetraria pinastri) på kvister, med soredier langs kanten, men har ikke apothecier. Kartlav (Rhizocarpon geographicum) på steiner i fjellet. Rødberglav (Caloplaca elegans). Gråskjegg (Alectoria ochroleuca) på bakken i fjellet. Huldrestry (Usnea longissima) med østlig utbredelse i fuktig lokalklima. Svartskjegg (Alectoria jubata) med hvitaktige soredier. Einerlav (Cetraria juniperina). Gulsottlav (Xanthoria parietina) på ospestammer og strandklipper. Farges rød av KOH. Blærelav (Umbilicaria pustulata) navlet på sure bergvegger i sildrende vann. Har store isidiehoper. Navlelav er festet i ett punkt. Lungenever (Lobaria pulmonaria) på løvtrestammer i fuktige lier. Bikkjenever (Peltigera canina) på mosekledd stein og har grå farge også når den er fuktig. Alvenever (Peltigera aphthosa) blir grønn i vann ved at overflatecellene blir gjennomsiktig slik at alegelagets grønne farge skinner igjennom. Snømålslav (Parmelia olivacea) har ikke isider eller soredier.

Av Halvor Aarnes
Publisert 3. feb. 2011 14:44