Regnum Protoctista - protistrike

• Divisjon Glaucophyta
• Divisjon Haptophyta - Haptofytter
• Divisjon Cryptophyta - cryptomonader/svelgflagellater
• Divisjon Euglenophyta - Euglenoider
• Divisjon Chrysophyta - Gullalger
• Divisjon Bacillariophyta - Diatoméer/kiselalger
• Divisjon Phaeophyta - Brunalger
• Divisjon Rhodophyta - Rødalger
• Divisjon Chlorophyta - Grønnalger

Divisjon Glaucophyta

(gr. glaukos - blågrønn; phyton - plante; glaukocystophyta)

10 slekter. Mikroalger i ferskvann som inneholder blågrønne plastider med en peptidoglukanvegg, kalt cyaneller, fra primær endosymbiose av blågrønnbakterier. Plastidene inneholder klorofyll a og fykobiliproteiner. Stivelse dannes i cytoplasma, ikke i plastidene. Glaukofyttene har slektskap med cryptomonadene. Encellete, flagellater og kolonier. Slekter: Archeopsis; Cyanophora (gr. kyanos - blå; phoras - bære) - To ulike flageller. Cyanoptyche. Glaucocystis (gr. kystis - blære) - Kolonier med 4 ovoide datterceller. Cytoplasma kan deles i fire autosporer uten flageller. Gloeochaete (gr. gloia - lim; chaite - langt hår, man) - Encellete eller kolonier med opptil 4 celler omgitt av slim og festet til alger, eller akvatiske moser og planter. Zoosporer med flageller. Peliania; Strobilomonas.

Divisjon Chlorarachnophyta

(gr. chloros - grønn; arachne - edderkopp; phyton - plante)

Encellete amøber (protister) med grønn farge. Fargen på amøbene skyldes kloroplaster tatt opp ved sekundær endosymbiose av grønnalger. Chlorarachnion har rester av den symbiotiske cellekjernen i form av nukleomorf. Slekter: Chlorarachnion; Cryptochlora; Gymnochlora; Lotharella.

Dinoflagellata - fureflagellater/dinoflagellater (gr. dinos - rotere; Dinomastigota - gr. mastigio - pisk, Dinophyta)

550 slekter med 4000 arter dinoflagellater. Mange lever marint, men finnes også i ferskvann. Endosymbionter i protister, invertebrater, koraller. Parasitter på fisk, invertebrater og alger Mange typer av ernæring: autotrofe, fagotrofe, miksotrofe, osmotrofe og parasitter. Fagotrofi kan skje via fagocytose, eller ved hjelp av fagopode (gr. phagein - spise; podos - fot) eller pallium (l. pallium - kappe, mantel) fra cytoplasma. Vanligvis to flageller (undulipodia) liggende i rett vinkel på hverandre hvorav en ligger horisontalt i en fure kalt cingulum (l. cingulum - belte, krage) i et belte omkring dinoflagellaten og den andre i en longitudinell fure kalt sulkus (l. sulcus - fure) (dinokonte celler). Noen få har to forskjellige flageller feste foran på samme sted (desmokonte celler). Finnes også uten flageller. Svømmer mot lys (fototaksis) med den lognitudinelle flagellen. Dinoflagellatene er ofte omgitt av et hardt skall (l. test - skall) med celluloseplater (thekalplater) som delvis overlapper hverandre, formet med en en øvre del kalt epikon (epitheka) (gr. epi - på; konos - kjegle) og en undre hypokon (gr. hypo - under), atskilt av en fure kalt cingulum. Områder hvor platene møtes kalles sutur (l. sutura - søm). Nakne dinoflagellater mangler vegg. Omtrent halvparten av dinoflagellatene har plastider med klorofyll a og c₁ eller c₂; karotenoider (beta-karoten og peridinin) og xanthiner (fucoxanthin, diadinoxanthin, diatoxanthin, dinoxanthin, fucoxanthin, neofucoxanthin, neoperidinoxanthin), som gir gyldenbrun farge. DNA festet til et spesielt alkalisk protein forskjellig fra histoner og DNA er alltid pakket og kondensert i kromosomer. Intakt kjernemembran under deling og man finner derfor ikke igjen de typiske fasene i mitose. Har reproduktive zoosporer med flageller (dinosporer). Gametene ligner de vegetative cellene. Gameter fra samme klon kan fusjonere, men hos noen kreves gameter fra en annen klon (syngami). Zygoten kan i tidlig stadium gjenkjennes ved flere enn to flageller. Bevegelige zygoter med flageller (planozygoter, gr. planos - vandre omkring) kan straks gjennomgå meiose. Noen zygoter mister flagellene og omdannes til hypnozygoter (gr. hypnos - sove) som ligner hvilecyster. Veggen til hvilesporen inneholder dinosporin og cellulose. Under plasmamembranen kan det finnes lag (thekalplater med cellulose, vesikler) som ligner periplast hos cryptomonader og pellikel hos euglenoider. Hele laget kalles amfiesma (gr. amphi - dobbel; eso - inne i, plassert). Cellen inneholder vakuolelignende organeller (l. pusula - blære) med åpning inn mot kinetosomet og til overflaten til cellen. Pusula (vakuole) reagerer på forandringer i trykk og kan muligens delta i osmoregulering. Nålformete trichocyster (ekstrusomer, gr. trichos - hår) kan sendes ut gjennom porer i skallet og dreper bytte. Nematocyster (gr. nematos - tråd) er harpunlignende nålestrukturer mer velutviklet enn trichocyster. Mucocyster kan produsere karbohydratslim. Lagrer stivelse. Noen dinoflagellater kan produsere toksiner (brevetoksin, ciguatoksin, saxitoksin). Noen (Gonyaulax, Pyrodinium, Pyrocystis, Ceratium, Noctiluca) lyser om natten (bioluminiscens med systemet luciferin/luciferase). Lyset kommer fra scintilloner (l. scintilla - gnist, glimte). Luciferin blir oksidert av enzymet luciferase og sender ut blått lys. Noen kan lage harde hvilecyster. Noen har lysfølsom øyeflekk med karotenoider, men øyeflekken er ikke nødvendig for fototaksis. Noen har øyeflekk kalt ocellus (fl.t. ocelli) bestående av en gjennomsiktig linse (hyalosom, gr. hyaleos - glassaktig; soma - kropp) og en koppformet retina. Pfeisteria piscicida dreper fisk. Gymnodinium microadriaticum er en viktig symbiont i korallrev. Fossile dinoflagellater med hardt skall bestående av dinosporin, ligner på sporopollenin i pollenveggen. Hystrichosfærer (gr. hysteros - komme etter; trichos - tråd, hår; sphaira - ball) er fossile dinoflagellatcyster. Slekter: Amphidinium; Ceratium; Cystodinium; Dinothrix; Dinophysis; Diplopsalis; Erythropsidium; Gonyaulax; Gymnodinium; Nematodinium; Noctiluca; Ornithocercus; Oxyrrhis; Peridinium; Pfeisteria; Polykrikos; Prorocentrum; Protoperidinium; Protopsis; Symbiodinium; Warnowia.

Dinoflagellata, ciliatene (Ciliophora) og sporozooer (Apicomplexa) (se Protozoa) kan samles i en divisjon kalt Alveolata ut fra ribosomalt RNA (rRNA) sekvens og overflate alveoli.

Divisjon Haptophyta - haptofytter

(gr. haptein - feste; phyton - plante, Haptomonada, Prymnesiophyta, coccolithoforider).

Haptofytter. Vanligvis encellete planktoniske marine organismer, men finnes også i ferskvann. Har tvinnet trådlignende struktur bygget opp av tubulin kalt haptonema. En lang haptonema kan bl.a. brukes til å fange bytte, og kommer ut foran mellom to flageller (undulipodia). Haptonema kan bøye seg, men ikke slå fram og tilbake som flagellene. Fødepartikler fester seg til haptonema. Osmotrofi, fagotrofi eller miksotrofi. Miksotrofe lever spiser bakterier og små algeceller. Arter uten coccolither har fagotrofi. Cellen har vanligvis to gulfargede plastider kalt chrysoplaster. Kloroplastene inneholder klorfyll a, c₁ og c₂; a-, b- og g-karoten; og fukoxanthin. Plastidene omgitt av 4 membraner hvorav de to ytre kalles kloroplast endoplasmatisk retikulum (periplastid endoplasmatisk retikulum). Indikerer sekundær endosymbiose som hos chloroarachniofytter og cryptomonader. Karbohydratene lagres som chrysolaminarin (laminaran) (polymer av b-1,3-glukose, med noen b-1,6-bindinger)) i nær tilknytning til en proteinholdig pyrenoid. Haptofyttene har et ubevegelig hvilestadium som kalkflagellater (coccolitoforider), med skall med fine mønstre laget av kalsiumkarbonat (coccolitter). Kalsiumkarbonat (CaCO₃) dannes fra bikarbonat (HCO₃-) og kalsium (Ca²⁺) skyves ut mot overflaten hvor de festes. Fossile coccolitoforider har gitt store krittavleiringer (jfr. Kritt-tiden, "White Cliffs of Dover", Isle of Wight) og er viktige ledefossiler og bioindikatorer. Krittavleiringene har hatt stor betydning for biogeokjemiske sykluser. Plesiomorfe haptofytter (Pavlova; Chrysochromulina, Prymnesium) uten coccolitter har fibrilliære platelignende skall som inneholder cellulose. Phaeocystis puocheti er en naken haptofytt som mangler coccolither og produserer dimetylsulfid som frigis til atmosfæren. Haptomonader kan leve symbiotisk sammen med Actinopoder. Chrysochromulina polylepis har hatt oppblomstring langs norskekysten, og har skilt ut toksin som har drept fisk og invertebrater. Prymnesium parvum har med et galaktolipidtoksin drept fisk i oppdrettsanlegg. Haptofytter kan være mat for marint zooplankton. Calcidiscus; Calciosolenia; Calyptrosphaera; Chrysochromulina; Coccolithus; Discosphaera; Emiliania; Gephyrocapsa; Hymenomonas; Isochrysis; Ochrosphaera; Pavlova; Phaeocystis; Pleurochrysis; Pontosphaera; Prymnesium; Rhabdosphaera; Syracosphaera.

Divisjon Cryptophyta - cryptomonader/svelgflagellater

(gr. kryptos - skjult; phyton - plante, Cryptomonada).

Kryptomonadene ligner på euglenoider. Fotosyntetiske og heterotrofe encellete organismer i kaldt, dypt vann og fuktige omgivelser. To flageller i front som sitter i et hulrom (krypt). Ved konvensjon kalles den delen som er rettet forover i svømmeretningen for foran (anterior, apikalt), mens motsatt ende bak kalles posterior (antapikal). Den ene flagellen er stiv og den andre gir algen framdrift ved propellbevegelser. Flagellene kommer fra en fordypning kalt vestibulum som kan lukkes ved hjelp av proteinet centrin som kan trekke seg sammen ved oppkveiling. Flagellene har lange hår kalt mastigonemer. Ved basis av flagellen en samling med mikrotubuli kalt rhizostyle. Noen har mer komplisert utformet basis av flagellen bestående av mikrotubuli og stripete muskellignende strukturer. Cryptomonader kan være ubevegelige omgitt av palmella. Kan danne tykkeveggete hvilecyster. Fagotrofe arter spiser gjennom krypten og de har ejectosomer (trichocyster) som dreper bytte i vestibulum. Har kontraktile vakuoler. Periplastplater under plasmamembranen. Plastider fra sekundær endosymbiose. Har øyeflekk og nukleomorf. Plastidene hos fotosyntetiserende arter inneholder klorofyll a og c₂ og fykobiliproteiner (enten fykocyanin eller fykoerythrin, ikke begge samtidig, og heller ikke i form av fykobilisomer som hos rødalger og blågrønnbakterier. Er istedet plassert i lumen i plastidene). De mangler zeaxanthin, men inneholder a-karoten, b-karoten, cryptoxanthin og alloxanthin. Variasjon i pigmentsammensetningen gir stor fargevariasjon i cryptomonadene. Skiller seg fra euglenoidene ved å lagre stivelse i stedet for paramylon, og at det mangler euglenoide peristaltiske bevegelser. Cryptomonader trenger å få tilført vitamin B₁₂ og thiamin. Formering aseksuelt ved celledeling. Ingen seksuell aktivitet er kjent, men finnes sannsynligvis. Kan danne hvilecyster omgitt av en tykk matriks. Cyanophora paradoxa inneholder blågrønnbakterier som endosymbionter. Cryptomonadene spises av zooplankton. Chroomonas lacustris i vann i antarktis. Chilomonas; Chroomonas; Copromonas; Cryptomonas; Cyanomonas; Cyanophora; Cyathomonas; Goniomonas; Hemiselmis; Hillea; Nephroselmis; Rhodomonas.

Discomitochondria (flagellater, zoomastigoter, zooflagellelater)

Omfatter bl.a. euglenophytter og parasitter som Trypanosoma som gir sovesyke. Har mitokondrier med diskosformede cristae.

Divisjon Euglenophyta - euglenoider

40 slekter med 1000 arter euglenoider. Encellete alger som finnes i fuktige områder med tilgang på dødt organisk materiale fordi de trenger å få tilført vitamin B₁ og B₁₂, og de tar også opp sukker, korte fettsyrer og andre organiske stoffer. Organiske partikler kan tas opp ved fagotrofi. Noen har grønne plastider, noen har plastider uten farge og enkelte andre fargeløse mangler plastider. Diskformede cristae i mitokondriene. To flageller som kommer fra cytoplasma via en lomme (reservoir) i det indre av organismen. Lommen mulige rester fra en cellemunn. Forflytning via flagellbevegelser eller ved peristaltiske bevegelser i cytoplasma (euglenoidbevegelse). Kontraktile vakuoler. Øyeflekk. Opplagsnæring som paramylon (beta-1,3-glukan).

Kloroplast med klorofyll a, b og karotenoider (b-karoten, alloxanthin, anteraxanthin, astaxanthin, cantoxanthin, neoxanthin, diadinoxanthin, diatoxantin). Plastidene kan inneholde pyrenoid. Både paraflagell-legeme ved basis av flagell (registrerer blått lys) og den oransje- røde øyeflekken kan registrere lys. Den røde farge kommer fra astaxanthin eller echinenon. De mangler cellevegg, men har et tynt proteinlag på utsiden av plasmamembranen (pellikula). Kan skille ut et karbohydratslim (polysakkarider og glykoproteiner) via mukocyster. Et ubevegelig stadium av algen omgitt av slim kalles palmella (gr. palmos - skjelve). Hos noen slekter er karbohydratslimet impregnert med mineraler (jern og mangansalter) og kalles lorika. Seksuell reproduksjon forekommer sjelden, men de har hvilestadium i form av hvilecyster hvis lav næringstilførsel eller ugunstige miljøforhold. Ukjønnet formering ved lengdedeling. Kan under visse forhold danne cyster (overlevelsesorganer). Kjernen inneholder karyosomer (endosomer) hvor det lages ribosomalt RNA. Kromosomene permanent i kondensert stadium og kjernemembranen brytes ikke under mitose. Euglena som inneholder mange kloroplaster, kan i mørke overleve uten fotosyntese og leve heterotroft. Euglena vokser i næringsrike områder, og kan forandre utseende. Phacus vokser i myrhull og gjødselvann. Slekter: Ascoglena; Astasia; Colacium; Entosiphon; Euglena; Eutreptia; Peranema; Petalomonas; Phacus; Strombomonas; Trachelomonas.

Divisjon Chrysophyta - gullalger

(gr. chrysos - gull, gylden; phyton - plante)

Vanlig i ferskvann, men finnes også i saltvann som silikaflagellater. Encellete, men kan også danne kolonier. Ferskvannsformer overlever vinter og eventuell tørke som statocyster hvor celluloselaget på utsiden cellemembranen innsettes med silisium eller jern. Statocysten inneholder fettløselige stoffer i en organelle kalt leucosin (gr. leukos - hvit). Chrysofytter har en lang flagell (undulipodium) med hårete utvekster (mastigonemer) og en kort flagell. Heterokont vil si to flageller med ulik lengde. Kalles også stramenopiler (l. stramen - strå; pileus - hatt) pga. mastigonemene festet til flagellen. Kloroplasten inneholder gylden-gule pigmenter med bl.a. klorofyll a og c og er omgitt av en plastide endoplasmatisk retikulum. Chrysofyttene deles i tre klasser. Chrysophyaceae hvor de fleste hører hjemme og Pedinellophyceae og Dictyochophyceae (silikaflagellater) med slektene Chattonella; Chromulina; Chrysobotrys; Chrysocapsa; Chrysosphaerella; Dictyocha; Dinobryon; Echinocrysis; Epipyxis; Gonyostomum; Hydrurus; Mallomonas; Merotricha; Monas; Nematochrysis; Ochromonas; Phaeothamnion; Raphidomonas; Reckertia; Rhizochrysis; Sarcinochrysis; Synura; Thallochrysis; Thaumatomastix; Trentonia; Vacuolaria.

Chrysophyta kan inngå i Ochrophyta (okeralger) og omfatte klassene Chrysophyceae, Raphicophyceae, Synurophyceae og Eustigmatophyceae.

Klasse Chrysophyceae - gullalger

Encellete eller i kolonier. Heterokonte. Miksotrofe (autotrofe og heterotrofe (bakterivore). Gyldenbrun plastide med klorofyll a og c og fucoxanthin. Hvilecelle (stomatocyste, gr. stoma - munn) omgitt av kiselvegg fra aseksuell og seksuell reproduksjon. Chromulina; Chrysamoeba; Chrysocapsa; Chrysonephele; Chrysostephanosphaera; Cyclonexis; Dinobryon; Lagynion; Ochromonas; Paraphysomonas; Uroglena; Uroglenopsis;

Rhizochromulina.

Klasse Raphidophyceae - nålflagellater (gr. rhaphis - nål, pinne)

Chloromonader. Encellete heterokonte flagellater i ferskvann og saltvann. Nakne celler uten cellevegg og skall. Ingen øyeflekk. Noen har trichocyster og kan skille ut slim. Flere diskosformede kloroplaster per celle. Chatonella; Fibrocapsa; Gynostomum; Heterosigma; Haramonas; Merotricha; Olisthodiscus; Vacuolaria.

Klasse Synurophyceae

Ligner på Chrysophysae, men mangler klorofyll c₂. Har kiselskall. En eller to plastider Synura kan gi usmak på drikkevann. Chrysodidymus; Mellomonas; Synura.

Klasse Eustigmatophyceae (gr. eu - ekte; stigma - punktformet merke; phyton - plante). Eustigmatophyta. Enkeltceller oftest i ferskvann. Obligat fotoautotrofe. Har øyeflekk på utsiden av plastide. En flagell rettet forover med mastigonemer. En lang plastide kalt xanthoplast omgitt av kloroplast endoplasmatisk retikulum, men er ikke koblet til kjernemembranen. Inneholder klorofyll a, men ikke klorofyll c og fucoxanthin. Violaxanthin som aksesorisk pigment. Chlorobotrys; Ellipsoidion; Eustigmatos; Monodopsis; Nannochloropsis; Pleurochloris; Polyedriella; Pseudocharaciopsis; Vischeria.

En annen gruppering fra Chrysophyta i Ochrophyta er klassene Pelagophyceae, silikaflagellater (Dictyochophyceae) og Pedinellophyceae. Alle inneholder arter som kan gi marin masseoppblomstring.

Klasse Pelagophyceae (gr. pelagos - hav)

Med og uten flageller. Aureoubria; Pelagococcus; Pelagomonas.

Sarcinochrysidales er en orden hvor zoosporene skiller seg fra det man finner hos brunalger. Er bidragsyter til fossil olje. Slekter: Ankylochrysis; Nematochrysopsis; Sarcinochrysis; Pulvinaria.

Klasse Dictyochophyceae - silikaflagellater

Orden Dictyochales. Heterokonte. Flere stadier i livssyklus: enkjernet, flerkjernet, kiselskjelett, nakne. Alle har stadium med et ytre ikke oppdelt kiselskjelett. Mange fossile. Dictyocha; Pelagomonas.

Klasse Pedinellophyceae

Encellete flagellater med en flagell. Dekket av organisk skall ikke innsatt med mineraler. Har i framenden ved flagellen trådlignende utvekster fra cytoplasma kalt rhizopodier (tentakler, gr. pous - fot; rhiza - rot). Apedinella; Mesopedinella;

Divisjon Xanthophyta - gulalger

(gr. xanthos - gul; phyton - plante)

Gulgrønnalger. Xanthophyceae. Tribophyceae. Encellete organismer som også kan danne kolonier. Vanlige i ferskvann og jord. Mange vekstformer fra flagellater til filamenter. Gulgrønn kloroplast omgitt av kloroplast endoplasmatisk retikulum. Den kalles kalt xanthoplast med klorofyll a, c₁ og c₂ og karotenoider (b-karoten, cryptoxanthin, eoxanthin, diadinoxanthin, diatoxanthin, heteroxanthin. Mangler fucoxanthin. Flere diskosformede plastider per celle. Gulgrønnfarge gjør det vanskelig å se forskjell på gulalger og grønnalger. Mangler stivelse, og lagrer fotosynteseprodukter som fettdråper. Chrysolaminarin kan finnes. Cellulosevegg med pektin som kan være dekket av små skall. To flageller med forskjellig lengde. En lang vendt forover og med hårete mastigonemer og en kort glatt flagell som slepes etter, begge festet til kinetosom. Lager også heterokonte zoosporer. Har vært delt i fire klasser: Heterochloridales, Heterococcales, Heterotrichales og Heterosiphonales. Vaucheria vokser på fuktig jord ved salt-/ferskvann, med lange eller korte sidegreiner, og har ikke cellevegg i det vegetative stadiet. Slekter: Botrydiopsis; Botrydium; Botryococcus; Centritractus; Characiopsis; Chlamydomyxa; Chloramoeba; Chloridella; Heterodendron; Mischococcus; Myxochloris; Ophiocytium; Rhizochloris; Stipitococcus; Tribonema; Trypanochloris; Vaucheria.

Orden Chrysomeridales

Usikker plassering, men kan henføres til brunalger og gulalger. Giraudyopsis er et flercellet prostrat (l. pro - før; stare - stå) og opprett filament (heterotrik, gr. heteros - andre; thrix - hår) som ligner på brunalger, men mangler alginater i celleveggen. Har VAZ-syklus. Slekter:

Antarctosaccion; Chrysoderma; Chrysomeris; Chrysonephos; Chrysowaernella; Giraudyopsis; Phaeosaccion; Rhamnochrysis.

Klasse Phaeothamniophyceae

Slekter: Chrysapion; Chrysochlonium; Chrysodictyon; Phaeobotrys; Phaeothamnion; Selnophaea; Stichogloea; Tetrachrysis.

Divisjon Bacillariophyta - diatomeer, kiselalger

(l. bacillus - liten stav; gr. phyton - plante).

Hører med til Divisjonen Ochrophyta (okeralger), men skiller seg fra disse ved gametisk meiose og ved å ha kisel i skallet. Artskarakteristisk ornamentikk på skallet. Enkeltceller, filamenter eller kolonier i saltvann og ferskvann. Vokser planktonisk, bentisk, perifytisk på planter eller alger, epizooisk på krepsdyr og hval, endozooisk i foraminiferer. Deles i sentriske og pennate (avlange). Pennate diatomeer vokser i sjøis i Antarktis. Vokser både autotroft og heterotroft. Diatomeer finnes i to hovedformer:

1) Radiærsymmetriske (centriske) som har mange diskosformede plastider.

2) Bilateralt symmetriske med fjærformet ornamentikk (pennate, l. penna - fjær) som vanligvis har to store plateformede plastider. Pennate har gametangiogami. Skallet består av pektin og silisium i opalform.

Diatoméskallet (frustul, l. frustulum - stykke, del) er satt sammen av to halvdeler: en øvre epitheca (epivalv + epicingulum) og en nedre hypotheca (hypovalv + hypocingulum). Både de to cingula (l. cingulum - kjede, belte) og lokkene har mange porer kalt areoler (l. areola - lite åpent rom). Diatomeene kan gli og bevege seg på polysakkarider utskilt via en spalte (rafe) mellom to de halvdelene av skallet. Kloroplast (xanthoplast) med klorofyll a og c, b- karoten og xanthofyller (fucoxanthin, luetien, diathoxanthin). Fotosynteseprodukter lagres som chrysolaminarin. Kloroplasten med kloroplast endoplasmatisk retikulum. Mitokondrier med tubulære cristae. Deling ved mitose og avkommet får et av skallene fra opphavet og lager selv det andre. Det betyr at gjennomsnittsstørrelsen på diatomeene minker etter hvert som populasjonen øker i antall. De vegetative cellene er diploide, men lager haploide gameter. Den haploide gameten har en flagell plassert anterior og inneholder plastide. Fusjon av gameter lager en zygote som kan utvikle seg til en auxospore. To klasser: Coscinopiscophyceae (Centrales) er sentriske diatoméer med radialsymmetri og Bacillariophyceae (Pennales) er fjærformede (pennate) med billateral symmetri. Kiselskall vil sedimenteres på havbunnen slik som coccolitter. Diatomeer kan samles ved hjelp av planktonnett med maskestørrelse ca. 25 mm. Slekter: Achnanthes; Amphipleura; Arachnoidiscus; Asterionella; Asteromphalus; Biddulphia; Chaetoceros; Cocconeis; Coscinodiscus; Cyclotella; Cymatopleura; Cymbella; Diatoma; Diploneis; Epithemia; Eunotia; Fragilaria; Gomphonema; Gyrosigma; Hantschia; Licmophora; Melosira; Meridion; Navicula; Nitzschia; Pinnularia; Planktoniella; Pseudo-ntizschia; Rhizosolenia; Rhopalodia; Skeletonema; Stauroneis; Stephanodiscus; Surirella; Synedra ; Tabellaria; Thalassiosira; Thalassionema; Thopalodia; Triceratium.

Divisjon Phaeophyta - brunalger

(gr. phaios - brun; phyton - plante)

250 slekter med 1500 arter brunalger. Omtrent alle er marine, vanlige i tidevannssonen og de kan danne store tareskoger. Vekst som filamenter eller thallus. Algebladet kalles thallus og gametofytten har fertile ender av thallus kalt receptakel. Det diploide thallus består av et blad (lamina), en stengel kalt stipe med et festeorgan (hapter). Thallus som er satt sammen av filamenter kalles pseudoparenkym. Forskjellige typer meristem bestående fra en til flere celler i apikale meristem. Noen har trichotallisk meristem. Tare vokser med interkalære meristem mellom stipe og lamina, og har også overflatemeristem (meristoderm). Cellevegg av cellulose med alginater (polymer av mannuronsyre og guluronsyre) i midtlamellene, og sulfaterte polysakkarider (fukaner som er polymerer av fukose). Uronsyrene i alginatene binder vann og virker som ionebyttere. Anatomien er ikke så kompleks som hos høyere planter, men noen kan danne silvev. De hannlige gametene har to flageller. En rettet forover med mastigonemer og en glatt som slepes etter. En til flere plastider per celle. Periplastisk endoplasmatisk retikulum henger sammen med kjernemembranen. Opplagsnæring i form av laminarin. Inneholder også mye mannitol. Cellene kan inneholde fysoder (gr. physa - blære) med garvestoffer og terpener som virker som antibeitestoff. Cellene henger sammen med plasmodesmata. Kjernemembranen vanligvis intakt under celledelingen. Centrioler. Under reproduksjonen er det 3 typer cller med flageller (unntatt Fucus): gameter, meiosporer og aseksuelle zoosporer. Gametofytten lager gameter i gametangier (plurilokulare gametangier, l. plus - flere; loculus - liten plass). Gametangiene kan i noen tilfeller lage aseksuelle zoosporer (meiosporer). Gameter kan også utvikle seg til thalli uten å fusjonere, en form for partogenese. Svømmeretningen for celler med flageller bestemmes av utskilte feromoner. En zygote utvikler seg til en flercellet sporofytt. Sporofytten lager zoosporer i unilokulare sporangier. Brunalgene har vanligvis heteromorf generasjonsveksling hvor sporofytten er større enn gametofytten. Fucus har ikke generasjonsveksling, men har gametisk meiose. Slekter: Alaria; Ascophyllum; Chorda; Chordaria; Cutleria; Cytoseria; Dictyosiphon; Dictyota; Durvillaea; Ectocarpus; Fucus (tang); Himanthalia; Ishige; Laminaria (tare); Macrocystis; Nereocystis; Notheia; Pelagophycus; Pelvetia; Sargassum; Seirococcus; Tilopteris; Zanardinia. Brunalgene Laminaria og Undaria kan brukes til mat. Laminaria kalles kombu og Undaria blir kalt wakame i Japan. Brunalgene kan deles i flere ordener:

Orden Ectocarpales: Greinete eller ugreinete filamenter, ofte i dusker eller dotter. Brunsli (Ectocarpos) vokser på stein og andre alger. Slekter: Streblonema; Ralfsia.

Orden Chordariales: Tangle (Elachista fucicola) vokser som dotter på Fucus, og har unilokulære sporangier mellom assimilasjonstråder. Strandtagl (Chordaria flagelliformis). Slekter: Analipus; Chordaria; Eudesme; Leathesia.

Orden Scytosiphonales: En plastide i hver celle. Scytosiphon.

Orden Sphacelariales: Skolmetufs (Sphacelaria bipinnata) kan vokse som epifytt på skulpetang (Halidrys siliquosa). Den er fjærformet og det finnes unilokulære sporangier med tykk vegg festet til korte stilker. Har toppcellevekst.

Orden Dictyotales: Isomorf generasjonsveksling. Slekter: Dictyota; Padina; Zonaria.

Orden Sporochnales:Pseudoparenkym. Heteromorf generasjonsveksling. Sporochnus.

Orden Desmarestiales: Pseudoparenkym. Heteromorf generasjonsveksling. Desmarestia.

Orden Laminariales: Tare. Sporofytt med thallus (“blad”/lamina), greinet eller ugreinet stilk (stipe) og festeorgan (hapter). Stor forskjell mellom sporofytt og gametofytt, hvor gametofyttene er mikroskopiske. Kan ha flyteblærer (pneumatocyster, gr. neuma - luft, puste) som inneholder luft. Meristoderm hvor epidermisceller kan dele seg. Medulla med ledningsvev (silelementer). Stortare (Laminaria hyperborea) har flerårig stilk (stipes) med vekstsoner (årringer) og ytterst en cortex med slimkanaler. Lamina kastes av hvert år, og det er en vekstsone mellom stipes og lamina. Slekter: Alaria; Costaria; Egregia; Ecklonia; Hedophyllum; Laminaria; Macrocystis; Nereocystis; Postelsia.

Orden Fucales: Tang. Har parenkym. En diploid generasjon. Dioik, oogami, heterothallisk ikke generasjonsveksling og ikke gametofytt. Gametisk meiose. Gameter i gametangier plassert i receptakler i rom kalt konseptakler (l. concipere - unnfange) som er nedsenket i forhold til overflaten. Konseptaklene har en åpning (pore, ostiol) mot overflaten. Konseptakler som lager sperm (anteridium) og egg (oogonium) kan være på samme eller atskilte thallus. Polar celldeling av zygoten. Fucus har receptakler med gruber i enden av lamina. I grubene er det konseptakler med oogonier eller anteridier. Blæretang (Fucus vesiculosus) er dioik og har flyteblærer, vekst mellom flyteblærene tilsvarer ett år. Sagtang (Fucus serratus) er dioik med receptakler i enden av sagtannet thallus. Spiraltang/kaurtang (Fucus spiralis) kan assimilere selv om den er tørrlagt, og tåler store endringer i saltholdighet og temperatur. Har ikke flyteblærer og er monoik. Grisetang (Ascophyllum nodosum) med flyteblærer, dioik og reseptakler som sitter som klaser på stilk. Slekter: Ascophyllum; Fucus; Hormosira; Sargassum.

Orden Durvillaeales: Annen voksemåte enn Fucales. Durvillaea.

Divisjon Rhodophyta - rødalger

(gr. rhodos - rød; phyton - plante)

Ca. 600 slekter med inntil 10.000 arter rødalger. Encellete, filamenter og plateformer (Porphyra). Noen kan ha kalsiumkarbonat i celleveggen. Pseudoparenkymatiske former finnes hvor sammenvevde filamenter danner strukturer. De ytterste cellene i filamentene har fotosyntese. Ingen stadier i livssyklus med flageller, alt er ubevegelig. Vesentlig i marine miljøer, men finnes også i ferskvann. Noen er epifytter på alger og marine dyr. Noen er parasitter på andre rødalger. Alle rødalger har kjønnet formering ved oogami med fusjonering mellom hannlige gameter (spermatier) og en hunnlig gamet (karpogonium, oogonium). Generasjonsveksling mellom to frittlevende og uavhengige gametofyttgenerasjoner kalt gametofytt og tetrasporofytt, og en tredje karposporofytt som vokser på den hunnlige gametofytten. Spermatider fra den hannlige gametofytten slippes ut like ved halsen til hunnen (trichogynen) og festes der og beveger seg ned til egget. Meiose skjer rett etter befruktning og det dannes haploide sporer. Hvis meiosen utsettes lages det diploide karposporer, som også kan finnes i en cystokarp. Karposporer utvikles til en karposporofytt med tetrasporangier. Den flercellete og vanligvis frittlevende tetrasporofytten lager tetrasporer i tetrasporangier. Meiose skjer da i tetrasporangiene og tetrasporer slippes fri og spirer til haploide thalli med oogonier og antheridier. Filamenter med karposporangier kalles gonimoblaster. En karposporofytt sammen med det omkringliggende gametofyttvevet kalles cystokarp. Har ikke centrioler. Cellene kan inneholde en eller flere cellekjerner (endoreduplisering). Plastider kalt rhodoplaster med fykobiliproteiner (fykocyanin, fykoerythrin og allofykocyanin) organisert i fykobilisomer på utsiden av thylakoidmembranene. Thylakoidmembranene er ikke organisert i granastabler som hos plantene. Rhodoplastene inneholder i tillegg klorofyll a, a- og b- karoten, lutein og zeaxanthin. Floridestivelse (a-1,4-glukan) i granuler på utsiden av plastidene. Anatomisk er rødalgene omgitt av pericentralceller atskilt av et aksialfilament, begge koblet sammen i porer. På samme vis som pektin hos plantene ligger agar og carrageenan mellom celler og virker som et fykokolloid. Agarkolloidene er polymere av gallaktose og anhydrogalaktose som er sulfatert og metoksylert. Karbohydratslim på overflaten er polymerer av glukose, galaktose, xylose og glukuronsyre. Overflaten kan være dekket av et uløselig proteinlag. Rødalger med skorpeaktig vekst har vegger med kalsiumkarbonat, calcit, og kan danne rhodolitter. Rødalger i strandsonen kan være utsatt for uttørking ved fjære sjø og inneholder sorbitol, dulcitol og digeneasid som kan regulere osmotiske forhold i cellene ved endret ytre saltholdighet. Rødalgene deles vanligvis i to klasser: Bangiophyceae og Florideophyceae.

Klasse Bangiophyceae

Encellete eller filamenter, som oftest ugreinet, med vanligvis en plastide i hver celle. Primitive med enkle former for formeringsorganer. Karpogoniet blir liggende i filamentet/tråden og lager karposporer som vokser opp til nye alger. Zygoten virker direkte som karposporangium. Det kan også skje vegetativ formering fra sporer fra hann- eller hunntråd, som kan vokse opp til nye tråder.Kan deles i 5 ordener: Bangiales ; Compsopogonales; Erythropeltidales; Porphyridiales; Rhodochaetales. Slekter: Bangia; Boldia; Cyanidium; Glaucosphaera; Porphyra; Porphyridium;

Klasse Florideophyceae

Omfatter de fleste artene. Kan deles i følgende ordener: Acrochaetiales; Batrachospermales; Ceramiales (med slektene Caloglossa, Ceramium (rekeklo), Dasya, Polysiphonia (røddokke/tangdokke); Corallinales (med slektene Corallina, Lithothamnion, Lithotrix); Gelidiales (med slektene Gelidium, Pterocladia); Gigartinales (med slektene Chondrus, Eucheuma, Gymnogongrus, Hypnea, Mastocarpus, Mazzaella); Gracilariales; Hildenbrandiales; Palmariales (med slektene Devaleraea, Halosaccion, Palmaria); Rhodymeniales (med slektene Botryocladia; Rhodymenia). Eksempler på andre slekter er: Agardhiella; Antithamnion (havdun); Amphiroa; Batrachospermum; Callophyllis; Chantransia; Delesseria (fagerving); Erythrocladia; Erytrhotrichia; Goniotrichum; Gracilaria; Lemanea; Lithothamnion (vorterugl); Nemalion; Porphyra; Rhodymenia. Kommersielt dyrket Porphyra tenera kalles nori i Japan og brukes til sushi. Rødsleipe (Nemalion helminthoides). Slinke/perlebåndsalge (Batrachospermum). Strømtråd (Lemanea). Krasing (Corallina officinalis). Krusflik (Chondrus crispus). Rekeklo (Ceramium rubrum) med små barkceller utenpå en midtcelle, og vokser som gaffelgreinet epifytt på Fucus. Eikeving (Phycodrys sinuosa). Fagerving (Delesseria sanguinea). Draugfjær (Ptilota plumosa) som vanlig fjærformet rødbrun epifytt på stilken av stortare. Batrachospermum er forgreinet og lever i ferskvann og bekker.

Divisjon Gamophyta (gr. gamos - ekteskap; phyton - plante)

Konjugerende grønnalger. (se Zygnematales under Chlorophyta). Grønnalger i ferskvann som mangler flageller i alle stadier av livssyklus. Ved kjønnet formering legger to haploide filamenter seg inntil hverandre og de kobles sammen og innholdet fra den ene flyter over i den andre og det lages en zygote som kan utvikles seg til en zygospore. Lang, ofte spesielt utformet kloroplast i plate eller spiralform. Inneholder klorofyll a og b. Bambusina; Closterium; Cosmarium; Cylindrocystis; Desmidium; Genicularia; Gonatozygon; Hyalotheca; Mesotaenium; Micrasterias; Mougeotia; Netrium; Penium; Spirogyra; Staurastrum; Temnogyra; Zygnema; Zygogonium.

Divisjon Chlorophyta - grønnalger

(gr. chloros - grønn; phyton - plante)

Klorofytter. 500 slekter med 16.000 arter grønnalger. Encellete med eller uten flageller, og flercellete alger som lever i ferskvann, saltvann, terrestrisk og i snø. De fleste er autotrofe. Ikke alle har grønn farge f.eks. noen med grønnfarget flagellatstadium og rødfarget cystestadium: Chlamydomonas nivalis som gir rødfarget snø, Haematococcus som gir rødfarge på vanndammer og fuglebad, og Trentepholia som gir rødfarge på stein og bark på trestammer. Kloroplasten hos grønnalgene med dobbel membran som inneholder klorofyll a og b i thylakoidmembraner. Stivelse som opplagsnæring og i motsetning til andre alger hvor opplagsnæringen ligger i cytoplasma lagrer grønnalgene stivelse i plastidene. Kan lage zoosporer eller gameter med to flageller med lik lengde. Gruppe som har gitt opphav til landplantene. Seksuell formering fra isogami til oogami. Mange grønnalger deler seg ved at det dannes delingsfure og en samling av mikrotubuli legger seg parallelt med delingsplanet og kalles fykoplast. Hos noen alger dannes det en form for fragmoplast (celleplate) ved delingen hvor mikrotubuli står normalt på delingsplanet og cellene henger sammen med plasmodesmata. Noen grønnalger lever i symbiose med lav (Coccomyxa, Trebouxia, Trentepholia). Chlamydomonas, Chlorella, Acetabularia og Volvox har blitt mye brukt som modellorganismer for studier av genetikk, fysiologi og differensiering. Volvox som vokser i ferskvann består av en kule med enkeltceller med flageller og kulen kan bevege seg og dreie, altså en synkron bevegelse av flagellene gjennom plasmabroer. Kransalgene Chara og Nitella har blitt mye brukt til elektrofysiologiske studier på grunn av store internodieceller. Protococcus viridis vokser på trestammer, barnåler, blomsterpotter og stein, enkeltceller og ikke tråddannende. Grønnalgene bruker enzymet glykolat dehydrogenase for å bryte ned glykolat som dannes under fotorespirasjonen, mens kransalgene bruker glykolat oksidase i peroksisomene analogt som hos plantene. Grønnalgene deles inn i heterogene algelinjer i klassene: Prasinophyceae, Ulvophyceae, Trebouxiophyceae, Chlorophyceae og Charophyceae.

Klasse Prasinophyceae - olivengrønnalger (gr. prasinos - grønn)

Flagellater i saltvann som kan ha ubevegelige stadier. Noen få i ferskvann. Kan ha trichocystelignende ekstrusomer. Vanligvis en plastide per celle og det kan finnes øyeflekk inne i plastiden. Prasinoxanthin kan virke som aksesorisk pigment. Artskarakteristiske skjell festet til cellemembranen. Slekter: Halosphaera; Mantoniella; Micromonas; Nephroselmis; Petrosperma; Prasinopapilla; Pyramimonas; Tasmanites; Tetraselmis.

Klasse Ulvophyceae

Encellete uten flageller, greinete eller ugreinete filamenter eller bladformet thallus. De fleste i saltvann, men noen i ferskvann. Omfatter bl.a. tarmgrønske (Enteromorpha), havsalat (Ulva lactuca) og grønndusk (Cladophora rupestris). Grønndusk er mørk grønn av farge og vokser ved toppcellevekst. Det er forskjellige typer planter (+)- og (-)-individer, og formeringsorganene finnes i toppcellene. Noen arter kan felle ut kalsiumkarbonat på overflaten av thallus. Protosiphon er coenocytiske med mange kjerner i en stor celle (sifonøse - gr. siphon - rør). Coenocytiske alger ser imidlertid ut som en flercellet organisme. Ulva (havsalat) har en haploid gametofytt og en diploid sporofytt som er like av utseende. Havsalat er festet til bunnen og har to cellelag. Fra overflateceller lages gameter med 2 flageller som ved befruktning danner den diploide havsalatsporofytten. Meiose i overflateceller på sporofytten danner sporer med 4 flageller som vokser opp til nye gamtofytter. Ulvophyceae deles i følgende ordener:

Orden Ulotrichales: Har et klubbeformet hvilestadium med tykk vegg festet til et substrat og som produserer zoosporer (meiosporer) som kan vokse opp til et nytt filament eller thallus. Grønskedott (Spongomorpha pallida) 1-2 cm høy på fjell aller andre alger. Sporangiene med zoosporer finnes interkalært på thallus. Slekter: Acrosiphonia; Codiolum; Monostroma; Spongomorpha; Ulothrix; Urospora.

Orden Ulvales: Isomorf generasjonsveksling. Diploid sporofytt og haploid gamtofytt, men polyploidi kan forekomme. Tarmgrønske (Enteromorpha). Havsalat/sjøsalat (Ulva lactuca). Slekter: Enteromorpha; Percursaria; Ulva; Ulvaria.

Orden Trentepohliales: Terrestre former. Greinete filamenter. Noen i symbiose med lav. Oransjerød farge skyldes b-karoten. Fiolstein (Trentepohlia jolithus) er rødfarget, og det avgis fiolduft hvis steinen fuktes. Noen arter av slekten Trentepholia fra tropene kan vokse på trestammer, blad etc. Slekter: Cephaleuros; Phycopeltis; Trentepholia.

Orden Siphonocladales (Cladophorales): Vegetative celler med flere kjerner, men thallus er oppdelt av skillevegger (septa). Grønndusk (Cladophora rupestris). Slekter: Anadyomene; Basicladia; Chaetomorpha; Cladophora; Dictyosphaeria; Pithophora; Rhizoclonium; Siphonocladus; Valonia.

Orden Caulerpales: Sifonøse. Vegetative celler med flere kjerner. Mosefjær ( Bryopsis plumosa) med en kjempecelle uten tverrvegger. Pollpryd (Codium) som en celle med mange kjerner, og har formeringsorganer ved basis av klubbene. Slekter: Bryopsis; Caulerpa (sjødruer); Codium; Derbesia; Halimeda; Penicullus; Udotea.

Orden Dasycladales: Slekter: Acetabularia; Batophora; Cymopolia.

Klasse Trebouxiophyceae

Vokser i ferskvann, og terrestrisk på jord eller trestammer. Metasentrisk spindel. Noen i symbiose med lav.

Slekter: Chlorella; Eremosphaera; Golenkinia; Microthamnion; Prasiola; Prototheca; Stichococcus; Trebouxia.

Klasse Chlorophyceae

Forekommer i som encellete med eller uten flageller, i kolonier eller frittlevende; eller som greinete eller ugreinete filamenter. Det finnes coenocytiske sifonøse former. Noen danner veldefinerte kolonier (coenobium) f.eks. Volvox. Morfologien er den samme som man finner i de andre algegruppene, altså en evolusjonær morfologisk tilpasning. De finnes i ferskvann og terrestrisk på jord, stein og trestammer. Noen finnes også i brakkvann og saltvann.

Det dannes seksuelt hvilezygoter med tykk vegg (zygosporer, hypnozygoter, gr. hypnos - sove). Aseksuelt kan det dannes andre typer sporer (ubevegelige aplanosporer, zoosporer med flageller eller autosporer uten flageller). Inndelingen i ordener er basert på nukleotidsekvensdata og hvordan flagellene er utformet. Chlamydomonas reinhardtii er en mye brukt modellorganisme i biologisk forskning. Den er eukaryot, haploid, vokser raskt og lett å holde i kultur. Den vokser autotroft, men kan også vokse heterotroft på acetat i mørke. Det finnes en rekke mutanter. Veksten kan synkroniseres og seksuell reproduksjon kan induseres. Celleveggen inneholder ikke cellulose, men glykoprotein som inneholder mye av aminosyren hydroksyprolin og glaktose, arabinose, mannose og glukose. Flagellene kommer ut foran gjennom porer i veggen og gir algen en spiralformet fremdrift. Den piskeformede crawlebevegelsen av flagellen skyldes samvirke mellom dynein og mikrotubuli koblet til hydrolyse av ATP. Cellene har fototaksis og kan svømme mot eller fra lyset avhengig av lysintensitet. Fotoreceptoren sitter i plasmamembranen i nærheten av øyeflekken og inneholder rhodopsin. Hvis vanntilgangen blir liten kan flere celler som mister flagellen slå seg sammen i kolonier og omgis av et slim (palmelloid stadium, gr. palmos - skjelve, dirre). C. reinhardtii kan formere seg aseksuelt ved longitudinell mitotisk deling ved at det dannes en delingsfure. Foreldrecellene kan i 2-16 avkom. Avkommet slippes fri ved at celleveggen oppløses av lyttiske enzymer (autolysiner). Blir næringstilgangen dårlig f.eks. lite nitrogen påbegynnes seksuell reproduksjon hvor det dannes gameter med flageller. Agglutininer (glykoproteiner) i overflaten på flagellene kobler sammen i par gameter fra forskjellige krysningsvarieteter (maketyper + og -). Gametene blir hengende sammen i intimkontakt i flagellenes hele lengde. Cellemateriale overføres og det dannes en bevegelig planozygote som etterhvert omgis av en hard vegg og danner en ubevegelig hypnozygote. Etter en hvileperiode kan hypnozygoten danne nye celler ved meiose. Synkronisering av en algekultur kan skje via lys. Dagformen er en bevegelig, encellet og fotosyntetiserende, men om natten forsvinner flagellene og det skjer en mitotisk deling ved avsnøring hvor algene med vegg er omgitt av den opprinnelige celleveggen. Når lyset skrus på skilles det ut proteaser som bryter ned veggen og frigir celler som får flageller. Innen Volvocales (Eudorina; Gonium; Pandorina; Platydorina; Pleodorina; Volvox) dannes det bevegelige svømmende kolonier. Volvox er en kuleformet svømmende koloni med tusenvis av Chlamydomonas-lignende celler omgitt av slim. Finnes i ferskvann. Størrelsen gjør at den blir mindre utsatt for beiting fra zooplankton. Kolonien er polar og gonidier uten flagell som dannes ved assymetrisk celledeling har stor betydning for den kuleformede koloniorganiseringen av vegetative celler. Kolonien kan bevege seg, dreie seg, ved synkron bevegelse av flagellene. Har små og store øyeflekker. Oedogonium med oosporer lange algefilamentet. Slekter: Ankistrodesmus; Apiocystis; Boryococcus; Bracteacoccus; Bulbochaete; Chaetophora; Characiosiphon; Chlamydomonas; Chlorococcum; Coelastrum; Dictyosphaerium; Dimorphococcus; Draparnaldia; Dunaliella (salttolerant, lager mye glycerol og b-karoten); Dysmorphococcus; Eudorina; Fritschiella; Gonium; Haematococcus; Hydrodictyon (vann-nett); Oedogonium; Microspora; Pandorina; Pediastrum; Photosiphon; Platydorina; Pleodorina; Scenedesmus; Selenastrum; Sphaerocystis; Sphaeroplea; Stephanosphaera; Stigeoclonium; Tetracystis; Tetraedron; Tetraspora; Uronema; Volvox.

Klasse Charophyceae

Omfatter mikroskopiske desmoide former (gr. desmos - bånd) (Zygnematales) i sure myrtjern til makroskopiske kransalger (Charales). Kransalgene ligner på landplantene og har samme type celledeling hvor det dannes en fragmoplast, istedet for sammensnøring av den ytre veggen (fykoplast) som er typisk for Chlorophyceae. Kransalgene er festet med rhizoider og har greiner som går ut fra en sentral akse. Chlorokybus, Klebsormidium og Mesostigma anses å være evolusjonsmessig mer primitive former som mangler plasmodesmata. Innen ordenen Zygnematales er det arter som ikke har flageller og centrioler, men har seksuell formering ved konjugasjon i en kopulasjonskanal. Mougeotia har skalariform konjugasjon (stigeformet) hvor zygoten dannes i kopulasjonskanalen. Konjugasjon finnes også hos pennate diatoméer. Encellete eller ugreinete filamenter med slimskjede i ferskvann. Glidebevegelser i utskilt slim. Cellevegg med cellulose og pektin. Aseksuell reproduksjon ved fragmentering av filamenter. Tykkveggete hvilesporer (akineter, aplanosporer). Plastidene er stjerne-, plate- eller spiralformet.

Orden Zygnematales: Zygnema med stjerneformet kromatofor og Mougeotia med plateformet. Det kan dannes kopulasjonskaneler mellom algefilamenter. Slekter: Bambusina; Closterium; Cosmarium; Cosmocladium; Cylindrocystis; Desmidium; Euastrum; Gonatozygon; Hyalotheca; Mesotaenium; Micrasterias; Mougeotia; Netrium; Onychonema; Pleurotaenium; Spirogyra; Spirotaenia; Spondylosium; Staurastrum; Triploceras; Xanthidium; Zygnema.

Orden Coleochaetales - Coleochaete og Chaetosphaeridium er festet til neddykkete deler av vannplanter (perifyton) i surt vann. Zoosporer med 2 flageller.

Orden Charales (kransalger) - Nærstående til landplantene. Oppreiste greinete filamenter som lever bentisk. Kan bli opptil 1 meter lange. Festeorganer, men ikke røtter og ledningsvev. Kalsifiserte med kalsiumkarbonat, hvit til lysgrønn farge. Toppcellevekst. Store langsgående internodieceller med mange kjerner, en midtcelle dekket av mange barkceller. Mange kloroplaster per celle. Plasmamembranen har inbuktninger kalt charasomer. Avanserte formeringsorganer i form av gametangier. Hannlige oransjefargete (karotenoider) anteridier som lager mange spermatozoider med to flageller og hunnlige oogonier med ett egg i hver. Hos monoike er anteridier og oogonier festet til samme nodium. Anteridier utvikles på korte greiner i en anteridestand festet til nodiene. I anteridiestanden danner 8 celler et skjold festet til en stilkcelle som strekker seg og danner et "håndtak" (manubrium) og nederst 8 hodeceller. Fra hver av hodecellene går det lange celletråder som er oppdelt i en masse celler og i hver av disse lages det en spermatozoid. Oogonier dannes fra nodieceller hvor 5 celler danner skrueformede rørceller (skjedeceller) som dekker egget og som ender i en til to kroneceller. Etter befruktning omdannes egget til en mørkfarget zygote. Kalsifiserte skjedeceller og zygoter i oogoniet kalles gyrogonitter. Zygoten spirer ved meiose til et fargeløst filamentformet protonema. Protonema er festet med rhizoider og deler seg og danner celler med kloroplaster. Alle er haplonter, og ingen generasjonsveksling. Slekter: Chara; Nitella.

Labyrinthula (l. labyrinthulum - liten labyrint) - Gjennomsiktige masse av celler (kolonier) i et matriks av slim som vokser på marine gras f.eks. ålegras (Zostera marina) og på alger. De spiser bakterier osmotrofisk. Labyrinthula.

Litteratur: Graham, L.E. & Wilcox, L.W.: Algae. Prentice Hall 2000.

Tilbake til hovedside