Insektene er den mest artsrike av alle klassene av dyr med mange millioner arter spredd over hele jordkloden. Studiet av insekter kalles entomologi (gr. entomon - insekt; logos - læren om), og en insektforsker kalles entomolog. Insektene har vanligvis 3 par bein og fra null til to par vinger. De lever på land og i ferskvann, men få lever marint. Insektene er plantesugere, predatorer eller de kan suge blod, og det finnes en rekke spesialiseringer. Insektene er omgitt av et hardt beskyttende eksoskjelett bestående av plater (skleritter) laget av skleroprotein og kitin. Sett fra menneskets side deles insektene inn i:
1) Skadeinsekter som bærer og overfører sykdomsfremkallende virus, bakterier eller parasitter, eller er selv parasitter hos husdyr og mennesker. Insektene spiser nytteplanter, ødelegger matvarelagre, plager og stikker, og spiser opp treverk, skinn og ull. I kampen mot skadeinsektene har mennesket tatt i brukt kjemiske stoffer (insekticider) som gir stor skade på artene i økosystemet. Jfr. DDT og Rachel Carsons bok Den tause våren (The Silent Spring). Bredspektrete insektisider dreper både nytteinsekter og skadeinsekter, og bruken av bekjempningsmidler virker som en seleksjonsmekanisme og frembringer resistente skadeinsekter. Insektene spiller en vital rolle for plantene ved krysspollinering og befruktning. Vi oppfatter mange insekter som skadeinsekter som skader landbruksvekster og avlinger. Mange insekter er blodsugende og sprer parasitter f.eks. malariamyggen Anopheles. Lus kan spre tyfus og tsetse fluen kan spre afrikansk sovesyke. Blodsugende insekter som Rhodnius kan overføre Chagas sykdom.
2) Nytteinsektene pollinerer blomster slik at det blir produsert frukt og frø. Rovinsekter gjør nytte ved å spise andre skadeinsekter. Andre nyttige insekter er skjoldlus som brukes til å produsere fargestoffer eller lakk. Det samme gjelder silkesommerfuglen (Bombyx mori) hvor larven spinner natursilke. Mange insekter, blant annet sommerfugler, er vakre og gir en estetisk nytelse.
Ytre bygning
Kroppen hos insekter er delt i tre deler hode, bryst og bakkropp:
1) Hodet (caput, l. caput - hode) er bevegelig. På hver side er det festet et relativt stort ustilket sammensatt øye (fasettøye). I tillegg finnes det punktøyne (ocelli), vanligvis 3 stykker. Hodet har foran bevegelige antenner (følehorn) bestående av mange korte ledd. Følehornene kan være kølleformet (barkbiller, marihøner, vannkjær, klannere); knebøyd (snutebiller og maur); fjærformet (fjærmygg); trådformet (løpebiller, planteveps og teger). På hodet sitter munnen omgitt av munndeler. Munnen og munndelene er forskjellig utformet. Munnen består av overleppe (labrum), et munnskjold (clypeus) over labrum, kjeve (mandibel), underkjeve (maxille), kjevepalper (maxillepalper), underleppe (labium), og leppepalper (labialpalpe). Tungen (ligula), også kalt hypopharynx er en utvekst på underleppen (labium). Bitemunnen er den mest opprinnelig og finnes hos urinsekter, biller, hoppere, øyenstikkere, kakkerlakker, saksedyr, maur, støvlus og årevinger. Sommerfuglene har sugemunn med sugesnabel. Nebbmunner, trips og lus har stikkende og sugende munn, mens biller, humler og flere tovinger har slikkende og sugende munn.
2) Brystet (thorax, gr. thorax - bryst) har 3 ledd (somiter) forbryst (prothorax), mellombryst (mesothorax) og bakbryst (metathorax), mer eller mindre sammenvokst. Det er ett par bein for hvert brystledd, og siden bakkroppen mangler bein har insektene 3 par bein (ialt 6). Det er vanligvis to par vinger festet til 2. og 3. brystledd. Mange har imidlertid bare ett vingepar. Vingene er kutikulautvekster fra brystveggen, og bevegelsen styres av flyvemuskler. Hos fluer og mygg er det bakerste vingeparet omdannet til svingkøller som tjener som balanseorgan. Døgnfluer mangler det bakre vingeparet. Hos viftevinger mangler hannen det fremre vingeparet, og hunnen er uten vinger. Hos frostmåler er hunnen uten vinger. Maur og termitter får vinger under svermeperioden. Vingene hektes ofte sammen og beveges indirekte (direkte hos øyenstikkere). Hos nettvingene har vingen et nettverk av ribber. Hos gulløye er ribbene gaffeldelt i ytterkant. Biller har harde dekkvinger som inneholder mye kitin og som beskytter bakvingene (flyvingene). Vårfluene har hårete og klare vinger. Trips har fjær og frynseformete vinger. Årevingene har gjennomsiktige vinger med et mindre årenett. Sikadene har takstilte vinger. Tegene har halvdekkende vinger, fremst læraktig og bakerst membranformet. Vingene er vanligvis tynne og gjennomsiktige og består av to lag kutikula. Vingene hos biller og sommerfugl bevares lenger tid og er mer komplekst bygget. Frekvensen av vingeslagene varier mye fra ca. 10 per sekund hos dagsommerfugl til 200 per sekund hos bier og opptil 1000 per sekund hos mygg. Et elastisk protein, resilin, ved vingefestet kan lagre engergi som brukes til neste vingeslag. Vingene gir løft både på opp- og nedslaget
Beinet består av av to korte ledd: hofte (coxa), hoftering (trochanter), etterfulgt av lengre lår (femur), skinnbein eller legg (tibia) og en flerleddet fot (tarsus). Foten kan ha bevegelige klør ytterst. Beina kan ha forskjellig utforming. Løpebein (løpebiller), hoppebein (gresshopper), bein til innsamling av pollen (bier og humler), gravebein (tordivler), og svømmebein (buksvømmer, ryggsvømmer, vannkalv).
3) Bakkropp (abdomen) har vanligvis 9-11 ledd som er bevegelig festet til hverandre. 12 ledd finnes bare hos urinsektene, og oftest er de to bakerste ledd forsvunnet. Primitive insekter kan ha halebørster (halenokker) (cerci, entall: cercus, gr. kerkos - hale). Siste ledd bærer genitialia. Hos snylteveps er eggleggingsrøret (ovipositor; l. ovum - egg; ponere - plassere) svært langt. Leddene er dorsalt kledt av en ryggplate (tergum, l. tergum - bak) og ventralt av en bukplate (sternum, gr. sternon - bryst). Mellom rygg- og bukplate kan det være sideplanter (pleura). Bakkroppen er vanligvis uten lemmer, men larvene hos sommerfugl og bladveps kan ha gangvorter på bakkroppen. Generelt kan nymfer og larver ha forskjellige abdominalvedheng.
Insektene er dekket av en flerlaget kutikula som inneholder kutin. Kroppsformen varierer fra tykke og klumpete f.eks. biller, til tynne vandrende pinner. Farger skyldes interferens i overflaten. Fargene kan være beskyttelsesfarger, mimikry eller varselfarger. Kjertler kan munne ut på overflaten og skiller ut vond lukt eller voks. Mange insekter bruker vond smak eller lukt, utskillelse av giftige stoffer som ledd i kjemisk krigføring.
Maur og veps kan ha aggressiv atferd. Gjødseltrillebiller ruller en ball med møkk som de graver ned og legger egg i. Sosiale insekter som bier og maur kan ha en dans i 5 vendinger i sekvens som viser i hvilken retning det finnes mat. Det meste av atferden er instinktiv, men det er også mulighet for læring. Insekter kommuniserer med hverandre via kjemiske stoffer kalt feromoner. Feromoner skilles ut fra ett individ og påvirker atferden hos andre individer fra samme art. Feromoner brukes bl.a. til å tiltrekke det motsatte kjønn, alarmsignal, artsidentifisering. Gresshoppesang hos hannen kan tiltrekke hunner, og kan samtidig virke som et aggresjonssignal. Berøringskommunikasjon skjer ved at insektene berører hverandre med antenner eller bein. Ildfluer og St.Hans orm er eksempler på insekter som sender ut lys via bioluminiscens (luciferin/luciferase).
Mage- og tarmsystem
Tarmsystemet består av fortarm som starter med munnhulen, svelg, midttarm og endetarm. Munnhulen har muskler som er viktig for innpumping av væske i sugesnablen. Tarmen er festet til kroppsveggen med trakéer. Spiserøret kan utvides til en kro til fordøyelse, og fortarmen kan inneholde en muskelmage (proventriculus). Midttarmen, som kan ha blindsekker, slynger seg, før den går over i endetarmen som avsluttes av en ringmuskel. Tynne lange Malpighiske rør munner ut i baktarmen og skiller ut salter og avfallsprodukter, bl.a. uløselig urinsyre. Uskillelsen skjer ved en osmotisk mekanisme, ikke ultrafiltrering som ellers er vanlig hos dyr. Insekter har ikke lever, men spyttkjertlene er velutviklet. Noen insekter kan sprøyte både gift og spytt inn i byttedyr. Termitter har flagellater i tarmen som fordøyer cellulose. Noen insekter dyrker sopp som de lever av. Biller og larver fra mange insekter lever som saprofytter på døde dyr. Noen insekter er predatorer som fanger andre insekter, andre er parasitter på fugl og pattedyr.
Respirasjon
Respirasjonsorganet består av et ånderørsystem for luft, kalt trakéer, som forgreiner seg i hele insektet. Trakéene kan ha utposninger i form av luftsekker og innsnevringer som tynne trakéoler. Trakéene munner ut i åndehull på overflaten (spirakler, l. spiraculum - luftehull), vanligvis 9-10 par, fordelt med 2 på bryst og 7-8 på bakkroppen. Spiraklene kan være et åpent hull, men kan være dekket av en klaff for å redusere vanntap. Veggene i trakéene er forsterket med spiralfortykkelser kalt taenidier (gr. tainia - ribber; eidos - form). Gassutveksling skjer ved diffusjon og ved mekanisk ventillasjon. Insekter i vann som nymfene til steinfluer og døgnfluer kan ha trakégjeller. Noen edderkoppdyr kan ha en bokgjelle eller boklunge. Rygg- og buksvømmer kan ta med seg en luftboble under vingene hvor oksygen kan diffundere inn i trakéene.
Insekter er vekselvarme (poikilotherme). Muskelbevegelser f.eks. vingeslag kan gi varmeproduksjon. Grad av utlufting gjennom trakésystemet vil også påvirke kroppstemperaturen.
Hjerte og blodkar
Blodkarsystemet er åpent og lite utviklet, sannsynligvis pga. et velutviklet trakésystem. Blodet (hemolymfe) sirkulerer i kroppshulen (hemocoel), og blodtrykket er lavt. Hjertet i en hjertesekk er dorsalt plassert i bakkroppen, og har aorta fremst som går fram til hjernen i hodet. Blodet er fargeløst eller gulgrønt. Bare larver av fjæremygg har hemoglobin. Blodet inneholder også immunceller (amøbeocyter).
Ekskresjon
Ekskresjonsorganene er Malpighiske rør med utløp ved midtendetarmen. Det skilles ut urinsyre, salter og eventuelt ammoniakk.
Nervesystem og sanseorganer
Nervesystem med en stor hjerne. Et ventralt ganglie i hodet har greiner til munnen. Deretter er det 3 gangliepar, ett for hvert brystledd og bakerst 8 ganglier i bakkroppen. Gangliene kan sammensmeltes slik at det blir færre. Neurosekretoriske celler i hjernen har en endokrin funksjon i hudskifte og metamorfose. Lukt registreres av antenner med fine hår eller utvekster. Mange insekter finner mat vha. kjemoreseptorer for lukt eller smak. Luktorganet brukes av hannen til å lokalisere hunnen. Smaksorganer finnes på føtter og munndeler. Når føttene kommer i kontakt med sukker rulles sugesnabelen raskt ut. Det sitter små føleorganer (hår; sensilla) på overflaten som bl.a. reagerer på vibrasjoner. Kan ha kompliserte høreorganer (tympanalorgan, gr. tympanon - tromme) f.eks. gresshopper som registrerer lydbølger. Markgresshoppen har et hørselorgan på hver side av første ledd på bakkroppen. De er bygget opp av en tynn kutikula som trommehinne og under denne ligger det chordotonalorganer og en trakéblære. Chordotonalorganer (gr. chorde - streng ;tonos - tone; scolopidier; gr. skolops - stake) er saneorganer spent mellom to punkter i kroppsveggen. Løvgresshoppen har hørselorgan på beina. Insekter som lager lyd har vanligvis også tympanalorganer. Synet registreres av fasettøyne som kan dekke store deler av hodet, bestående av enkeltøyne (ommatidier), eller stilkøyne.
Reproduksjon
Hunnen har to ovarier med flere eggrør (ovarioler, l. ovum - egg), og to eggledere (ovidukter, l. ducere - lede). Eggrørene kan være med eller uten næringsceller mellom folliklene Egglederne forenes i en eggang tilknyttet et sædgjemme/spermathek (receptaculum seminis, l. recipere - motta, receptaculum - reservoir, l. semen - frø; gr. sperma - frø; theca - beholder) og kjertler. Hunnen kan ha kjønnsåpningen koblet til en leggebrodd eller leggerør. Eggene er dekket av et skall bestående av protein. Hannen har to testikler med follikler som danner sædceller, hvorfra det går to sædledere som utvides til en sædblære (vesiculae seminales) hvor sæden oppbevares. Parringsapparatet består av en penis på 9. bakkroppsledd, ductus ejaculatorius, og kjertler. Sæden oveføres ved kopulering eller som en spermatofor.
Insektene har vanligvis sekundære kjønnskarakterer (kjønnsdimorfi). Hannen oppsøker hunnen ved parringen og er derfor rikt utstyrt med sanseorganer. Partenogenese ("jomfrufødsel") finner hos bladlus, skjoldlus, galleveps og snutebiller. Noen insekter har heterogoni hvor det er skifte mellom en generasjon med partogenese, og en med gamogenese f.eks. bladlus og galleveps. Det finnes vivipare insekter hvor eggutviklingen skjer inne i moren.
Sosiale insekter
Sosiale insekter f.eks. bier har polymorfi hvor det finnes normale hanner og hunner, og i tillegg sterile hunner som fungerer som "arbeidere". Det finnes en seksuell hunn som er dronningen, et stort antall sterile hunner som virker som arbeidere og seksuelle hanner kalt droner. Dronningen og arbeiderne dannes fra befruktede egg og er diploide. Det er bare hunner som fores opp på "dronninggele" som blir til dronninger (Jfr. novelle av Roald Dahl). Feromoner fra dronningen hindrer at arbeiderene utvikler seg til dronninger. Dronene dannes ved partogenese fra ubefruktede egg og er derfor haploide. Eggene legges i sekskantede celler dannet av voks. Arbeiderne samler nektar, pollen og insekter. Noen individer vokter inngangen til kuben og noen ventilerer kuben ved kontinuerlig å så med vingene.
Noen insekter har lysorganer som sender ut lys som f.eks. St.Hansorm og "ildfluer". Lysutsendelsen (bioluminiscens) baserer seg på luciferin/luciferase.
Vekst og utvikling
Urinsektene har direkte utvikling, hvor de unge er lik de voksne, men i en mindre utgave. Stadiene er egg - juvenil - voksen. De andre insektene har forvandling kalt metamorfose (gr. meta - forandre; morphosis - form). Et ferdig utviklet og kjønnsmodent insekt med vinger kalles imago (fl.t imagines; l. imago - bilde). Larvestadiet mangler velfungerende vinger. Insekter med ufullstendig forvandling (hemimetabole; gr. hemi - halv) har utviklingstrinnene egg - larve - nymfe - imago. Det unge insektet kalles nymfe. I denne gruppen er det mange forskjelige typer utvikling avhengig av insektart. Insekter med fullstendig forvandling (holometabole; gr. holo - fullstendig; metabole - forandre), de fleste, går igjennom utviklingsstadiene: egg - larve - puppe - imago. Hos disse er det stor forskjell mellom larve og imago, og de konkurrerer ikke om samme type næring. Larven har reduserte bein, antenner og vinger. En larve helt uten lemmer kalles en maddik. Larven kan ha gangvorter. Når larven vokser skifter den hud flere ganger. Stadiene mellom larvenes hudskiftene kalles instar (l. instar - form). Hudskiftene induserer av hudskiftehormonet ecdyson. Corpus cardiacum nær hjernen, skiller ut et hormon i blodet som aktiverer et hudskifte prehormon fra prothoraxkjertelen. Når preecdyson kommer til epidermis blir det omdannet til ecdyson og cellene stimuleres til å dele seg. Larvestadiet med myk, tøyelig kutikula beholdes pga. juvenilt hormon som skilles ut fra en kjertel i hodet (corpus allatum). I seinere instars skiller corpus allatum ut stadig mindre juvenilt hormon og larven omdannes til en puppe. Puppene (chrysalis; gr. chrysalis - gylden ting), som er et hvilestadium hvor insektet for det meste er ferdig utviklet, har forskjellig utforming. Larvene kan spinne et silkenett omkring seg selv som blir til en kokong. Tønnepupper hos fluene, mumiepupper hos sommerfugler og frie pupper hos biller og hymenoptere. Puppene kan overvintre. Når puppen klekkes strekkes de rynkete vingene ut og blir deretter herdet.
De fleste insekter går igjennom et hvilestadium hvor omgivelsesfaktorene er ugunstige. Både egg, larve, puppe og voksne kan ha et slikt hvilestadium. Et varig hvilestadium indusert av endring i fotoperiode og/eller temperatur kalles en diapause (gr. dia - dele i to; pausis - stoppe).
Insekter er de minste av de flyvende dyrene, noe som gir spesielle aerodynamiske forhold sammenlignet med en fuglevinge. Insektvingen er ikke homolog med vingene hos fugl og flaggermus, men de er eksempel på analoge organer.
Antropogen utryddelse og nedgang i bestanden av insekter
For en som har levet en stund husker jeg fra min barndom at hvis man kjørte bil ble frontrute og lykter fullstendig dekket av ihjelkjørte insekter, men slik er det ikke lenger. Et "moderne" arealkrevende og effektivt land- og hagebruk med monokulturer basert på massiv bruk av pesticider, inkludert insekticider og mineralgjødsel har redusert bestandene av insekter og fugler. Økende urbanisering, lysforurensning som tiltrekker seg insekter, endringer i habitater og driftsformer gir reduserte leveområder for insektene, medfører populasjonsnedgang og i mange tilfeller ekstinksjon. Mange arter fugler lever av insekter, og pollinerende insekter er fundamentalt viktige for reproduksjon av mange plantearter. Økologisk landbruk og miljøvennlige driftsformer, blomstereng istedet for kortklipt gressplen, mindre veibygging, samt la eldgamle trær bli stående igjen i skogen er noen av strategiene som kan benyttes for å hindre ytterligere nedgang. Klimaendringer gjør at insektene endrer utbredelsesområder.
Nytteinsekter og skadeinsekter
De fleste insekter har en funksjon i økosystemet, som pollinatorer, mat for andre arter eller mellomvert for parasitter. Noen av dem blir av menneskene betraktet som skadeinsekter, innendørs eller utendørs. Monokulturer i land- og hagebruk med arter med få resistensgener gjør at insektene selekteres og oppformeres i stort antall. Barkbiller og gransnutebiller gir skade i skog. Frøbiller skader frøavlinger. Bladlus på åker, blomster og frukttrær. Blodsugende og stikkende insekter utendørs (mygg, knott, blinding, klegg, tuneflue, stikkveps). Gulrotflue, kålsommerfugl, veksthusspinnmidd, trips, Stokkmaur, husbukk, stripet borebille, skjeggkre, veggdyr, hårmidd. Nytteinsektene er pollinatorer (humler, veps, bier, blomsterfluer), rovbiller, rovteger, ....
Lukt- og giftstoffer fra insekter
Insekter kan inneholde toksinproteiner. Noen av disse er peptider som blokkerer ionekanaler. . Ptu1 toksin fra Peirates turpis. Noen insekter er giftige ved å ta opp alkaloider fra planter Noen insekter inneholder cyanogene glykosider. Blodsugende insekter kan ha giftig spytt, i tillegg til å spre virus, bakterier og protozooer.
Billen Lyttia vesicatoria) er en art i orden plasterbiller (oljebiller) (Meloidae) brukt oppmalt som en ingrediens i «spansk flue», tidligere brukt som afrodisiakum, og som inneholder giftig cantharidin, gr. kantharis – bille). Plasterbiller skiller ut et oljeaktig illeluktende sekret som forsvar mot forstyrrelser.
Breiteger (Pentatomidae) er teger, også kalt bærfis, stinktege i orden nebbmunner med sugende munndeler, brede med et trekantet skutellum og en stinkkjertel med utløpshull på bakkroppen. Bærtege (Dolycoris baccarum) suger plantesaft, blant annet fra blåbærplanten og ripsbusker; grønn stinktege (Palomena prasina), brun marmorert stinktege (Halyomorpha halys) er et skadedyr i amerikansk landbruk, også funnet i Europa. I parringsperioden skiller hannen ut feromoner og lavfrekvente seismiske vibrasjoner i kommunikasjon med hunner.
Insektsamling
Det er flere metoder som blir brukt i innsamling av insekter for artsbestemmelse og utbredelseskart (UTM-koordinater, dato, stedsangivelse, biotop). Insekthov, lysfelle, berberfelle (fallfelle) for insekter som går på bakken, vindusfelle og malaisfelle for flyveinsekter, fargefeller f.eks. gul farge med limstoff. Små insekter kan suges opp med en ekshauster (insektsuger).
Etter avliving i dreperglass kan sommerfugler spennes opp på et spennbrett oppbevart som tørrpreparat. Insektene monteres med insektnåler på isopor i insektkasser
Teksten er hentet fra leddyr