Eksempler på klatreplanter er bergflette (Hedera helix). Vanlig villvin (Parthenocissus vitaceae), klatrevillvin (Parthenocissus quinquefolia), rådhusvillvin (Parthenocissus tricuspidata) har klatreplate. Man bør være forsiktig med villvin som vokser mot trevegger, siden det gir utgangspunkt for råte og ødeleggelse av trepanelet. Vindruer (Vitis vinifera). Erter (Pisum sativum) og svartgallebær (Bryonia alba) med slyngtråd.
Klengemaure (Galium aparine) med hvite blomster er en klengeplante med krokhår på stengel og blader som virker som mothaker.
Clematis x Jackmanii er en vanlig klatreplante i hager, her på et espalier.
Klatring, greining og bladplassering - kamp om lys og plass
"Av måneskinn gror det ingenting". Torborg Nedreaas.
I kampen for plass og tilgang til mest mulig lys har flere planter tatt i bruk romlig spesialisering som klenge- og klatreteknikk eller "vokse seg høy" strategi. Klengemaure (Galium aparine) og humle (Humulus lupulus) klenger seg fast med hjelp av stive spisse krokhår i epidermis (ytterhuden). Slyngsøtvier (Solanum dulcamara) og grasstjerneblom (Stellaria graminea) klatrer også. Roser (Rosa), bringebær (Rubus idaeus) og bjørnebær (Rubus nemoralis) har grentorner som, ved siden av beskyttelse mot beiting, kan brukes til klatring. Når skuddet til en slyngplante vokser rett opp vil det ganske snart være behov for å finne en velegnet støtte. Skuddet på planten roterer i søkebevegelser (cirkumnutasjon) og leter etter et objekt å rotere rundt. Om skuddet roterer med eller mot sola er genetisk bestemt. Hos humle (Humulus lupulus) og vindelslirekne (Fallopia convolvulus) roterer skuddspissen med sola (med klokka). Åkervindel (Convolvolus arvensis) slynger seg mot sola (mot klokka). Planter i erteblomstfamilien og gresskarfamilien f.eks. gallebær (Bryonia) har slyngtråder (klatretråder) som er omdannete blad. Villvin (Parthenocissus) klatrer med en festefot som er en omdannet stengel. Blomkarse (Tropaeolum majus) bruker bladstilken til klatring. Blader i en tett rosett kan skygge vekk planter i nærheten. Misteltein (Viscum album) er en epifytt som har klatret så høyt at den ikke lenger er festet til jorda. I tropisk regnskog er det mange planter som lever som epifytter bl.a. orkidéer. En høy stamme og stor krone på et tre vil gi et konkurransefortrinn i kampen om lys og plass.
Innen økologi lærer man at for arter som konkurrerer om de samme begrensete ressurser så vil en eller noen får arter konkurrere ut de andre. Når man ser på artsrikdommen i en tropisk regnskog så synes ikke dette å stemme. Det må skyldes at det egentlig er liten konkurranse mellom underskogsartene som får lite lys. I en skogbunn vil det alltid være mulighet for solglimt når vinden rusker i og flytter på trekronene, eller når Sola flytter seg. Planter som vokser i lite lys må også beskytte investering i bladverk mot insekter, sopp og dyr som ellers ville kunne ha spist opp bladene. I underskogen i tropisk regnskog kan lysglimt som slipper ned til skogbunnen gjennom gap i vegetasjonen representere opptil 50% av tilgjengelig lys. Plantene som lever i slike miljø må ha meget rask fotosynteserespons for å kunne utnytte fotonene i lysglimtene.
Løvetann (Taraxacum) har tykke blad som vokser tett inntil hverandre og slipper igjennom lite lys. Bladrosetten skygger for andre blad og hindrer vekst under planten.