Adsorpsjon

Adsorpsjon (l. ad - til; sorbere - suge) - Binding av gasser eller oppløste stoffer til en overflate på et fast legeme.

I jord og vann er det en rekke overflater på uorganiske kolloider, leirpartikler, metalloksider, metallhydroksider og metallkarbonater. Mange overflater kan ha funksjonelle grupper som hydroksylgruppe (-OH), sulfidgruppe (-SH), syregruppe (-COOH), aldehydgruppe (-CHO) eller fosfatgruppe (OPO3H2) Kjemiske og elektriske krefter virker på overflaten bl.a. som angitt i Coulombs lov. Van der Waalske krefter er elektrostatisk tiltrekning mellom elektroner i et molekyl og kjernen i et nærliggende molekyl. London viste i 1930 at disse kreftene (Londonkrefter) ble forårsaket av tiltrekning mellom elektriske dipoler i noen molekyler og induserte elektriske dipoler i nærliggende molekyler. Bindingsenergien for disse kreftene er i størrelsesorden 10 kJ mol-1.

 Adsorpsjon angis som isotermer som viser sammenhengen mellom konsentrasjon av stoffet i løsningen som adsorberes til overflaten (adsorbat) og mengden som er adsorbert ved en konstant temperatur. Langmuir adsorbsjonsisoterm beskriver binding av en adsorbant A til overflaten S, og viser sammenhengen mellom overflatekonsentrasjon i mol m-2 og molar konsentrasjon av adsorbant.

S + A  → SA

Freundlich isoterm er et annet eksempel. Det er en sammenheng mellom pH, overflateladning og overflatepotensial.

Publisert 4. feb. 2011 10:04 - Sist endret 21. feb. 2018 14:34