Amfibier

Amfibier (Amphibia, gr. amphi - to, dobbel; bios - liv, eng. amphibians)

Amfibier nedstammer sannsynligvis (difyletisk) fra kvastfinnefisk (Crossopterygii). Kvastfinnefiskene hadde beinvev i finnene, og lunger hvor det kunne finnes indre neseåpning, slik at de kunne puste med lukket munn. Ett par indre neseåpninger er viktig for virveldyr på land, som gjør at de kan puste gjennom nesen, mens fisk har bare ytre nesebor uten forbindelse til munnhulen. Et liv på land krevde at innåndingsluften ble fuktet og at det ble minst mulig vanntap via utåndingsluften. I tillegg krever et liv på land tilpasning til 20% oksygen, mer velutviklet skjelett med sterke lemmer, temperaturregulering, øre tilpasset lydbølger i luft, snute med luktorganer tilpasset luftbårne luktmolekyler, og tilpasning til mange forskjellige habitater. Alle tetrapodene har dobbelt sirkulasjonssystem, ett lungesirkulasjonssystem og ett systemisk for resten av kroppen. Ichthyostega er en ca. 400 millioner år gammel fossil amfibie funnet på Grønland  av svenske forskere i 1897. Dagens Grønland tilhørte i tidligere tider superkontinentet Pangea og lå i tropiske strøk. Ichthyostega lignet på kvastfinnefisk og hadde gjellelokkbein som forbandt gjellelokk og kjeve. Et liv på land satte større krav til en bærende ryggrad. Diadectus, Eyrops og Mastodonsaurus er eksempler på amfibier som ble svært store. Lissamfibiene var en utviklingslinje som førte fram til dagens tre hovedgrupper med amfibier: frosk og padder (Anura/Salientia), salamandere (Caudata/Urodela) og ormepadder (Apoda/Gymnophiona).

   Amfibiene (gr. amphibios - dobbeltliv, på land og i vann) danner overgang mellom vannlevende og de første landlevende virveldyr, og har en reproduksjon som er avhengig av vann. De fleste legger egg i vann og larvene ånder med gjeller og ligner på mange måter på fisk. Det skjer en metamorfose hvor gjellene forsvinner, og lungene aktiveres for respirasjon. Voksne individer er mindre knyttet til vann, ånder med lunger, og har lemmer utviklet som gangbein. Noen salamandere mangler fullstendig metamorfose og beholder larvestadiet i vann, noen lever bare på land og mangler det akvatiske larvestadiet.

Hud (integument) og farge

   Huden er tynn, inneholder kjertler og er avhengig av fuktighet for ikke å tørke ut. Frosk med giftig hudsekret kan ha kraftige varselfarger. Huden på voksne terrestre dyr er ytterst dekket av en overhud (epidermis) med en bløt keratin og som skiftes periodisk. Innenfor epidermis er det en svampet lærhud (dermis/corium). Lærhuden inneholder slimkjertler, og i noen tilfeller giftkjertler med et giftig sekret. Parotoider på hodet til ildsalamander og padder (Bufo) har giftkjertler. Lærhuden inneholder greinete pigmentceller( kromatoforer). Det er flere typer pigmentceller. Ytterst røde, oransje og gule xanthoforer. Innenfor disse sølvaktige iridoforer som reflekterer lys og innerste mørkefargete melanoforer med melanin. Mange frosk kan justere fargen etter bakgrunnen og bruke den som kamuflasje. Grønn farge kan skyldes samvirke mellom iridoforer som reflekterer og sprer blått lys, det blå lyset filtreres av overliggene gule xanthoforer og det ser grønt ut for oss.  De mangler vanligvis klør. 

Skjelett

Amfibier har to par bein.   Primitivt skjelett med mange like virvler. Padder og frosk mer spesialisert i levevis og har skjelett konstruert for hopping.  Muskelaturen hos salamandere er primitivt og segmentert som hos fisk. Salamandere og ormepadder svømmer med sidebevegelser i kroppen, omtrent som fisk, mens frosk svømmer med bakbeina. Amfibier på land beveger seg ved å flytte kroppen fra side til side, og musklene har blitt modifisert. Ormpadder lever i jord og mangler bein.

Skjelettet er av bein, men i hodet kan det være en del brusk. Notochord er ikke varig. Har ikke eksoskjelett. Antall ryggvirvler varierer. Salamandere har opisthocoele virvler hvor virvelleget er hvelvet på forsiden og uthulet på baksiden. Ryggsøylen er stivere hos amfibier enn hos fisk. Hos fisk skiller man mellom kropps og halevirvler, men hos amfibier kan man se flere hals-, kropp- og halevirvler. Frosk har bare 9 ryggvirvler og en stavformet urostyle (gr oura - hale; stylos - pillar) dannet fra flere sammenvokste halevirvler. Halsvirvelen har to leddflater som passer inn i nakkeleddknutene fra kraniet. Bekkenvirvlen henger sammen med bekkenet. Ribbeina er ikke forbundet med brystbein. Ribbeina er korte, eller kan mangle, og hos noen er ribbeina vokst sammen ved ryggvirvlene. Hos larven er hjernekassen av brusk, og den inneholder også mye brusk hos det voksne individ. På baksiden av hjernekassen er det et nakkehull. Tinningtaket er bare sammenhengende hos ormepadder og noen slekter springpadder. Hos salamandere er tinningtaket rudimentært. Kraniet har foran et par små mellomkjevebein (praemaxillaria) og noe lengre overkjevebein (maxillaria) som henger sammen med hjernekassen. Tungebein og gjellebein danner skjelett i strupen. Skulderbelte med flere beindannelser.  Skulderbelte består av et skulderblad (scapula) som går over i coracoid. På utsiden av disse ligger leddskålen til overarmen.  Forlemmene er likt bygd som hos andre tetrapoder delt i tre deler (hofte/kne/ankel eller skulder/albue/håndrot). Forlemmer med et langt overarmsbein (humerus) festet til skulderbeltet. Underarmen består av spolebein (radius) og albuebein (ulna). Deretter følger håndroten (carpus) med sine brusk- og beinstykker, etterfulgt av mellomhåndsbein (metacarpalia) og vanligvis fire fingre, hver med tre fingerbein. Bekkenet består av en stor bruskbue. De to halvdelene av bekkenet henger sammen, og nede bak ligger setebeinet (ischium). Setebeinet er av brusk, men kan forbeines og danne skambein (pubis). Hoftebeinet (ilium) er langt hos frosk. Bekkenet danner på undersiden en skive med hofteskål (acetabulum) hvor lårbeinet (femur) er festet. Deretter følger skinnebein (tibia) og leggbeinet (fibula) som har vokst sammen hos frosk, og fotroten (tarsus). Deretter følger mellomfotbein og tåbein. Foten er vanligvis pentadaktyl, mens forlemmene har fire. Overarm og lår er i rett vinkel mot kroppen. Underarm og underbein går skrått nedover. Generelt er ryggmargen mer utviklet ved skulder og hofte, noe som henger sammen med økt bevegelighet av beina.

Fordøyelse og ekskresjon

Amfibiene er karnivore og spiser insekter, edderkoppdyr, snegler og mark.  Tungen festet langt framme og har viktig funksjon ved drikking og kan brukes til fangst av byttedyr. Tenner brukes til å holde fast byttet. Kort spiserør og direkte åpning til svelget, og med åpning til nese og tårekanal. Larvene er vanligvis herbivore. Frosk har ekskresjon med ett par mesonefriske nyrer, og nitrogen skilles ut som urea.

Hjerne

Hjernen hos amfibier er liten. Forhjernen er størst og delt i to hemisfærer. Bakhjernen er lite utviklet. Hos amfibifer, krypdyr, fugl og pattedyr blir den sensoriske delen av forhjernen mer utviklet og øker i omfang i forhold til spinalganglier som bare styrer stereotyp refleksatferd. Forhjernen telencephalon (gr. telos - ende; kephale - hode) i fronten behandler lukt og assosiasjoner og er delt i en fremre luktsenter (luktlapp) og resten danner storhjernen (cerebrum). Storhjernen har liten betydning hos amfibier. Midthjernen mesencephalon (gr. mesos - midten)/ diencephalon (gr. dia - mellom) behandler synsinntrykk, og bakhjernen (rhombencephalon; gr. rhombos - rombe) behandler hørsel, balanse og sensorisk informasjon. Bakhjernen er delt i en fremre lillehjerne (cerebellum) og en bakre medulla og er lite utviklet hos amfibier. Cerebellum blir mer utviklet hos fugl og pattedyr som har et mer komplekst og raskt bevegelsesmønster. Medulla er en forstørret fremre del av ryggmargen. Det trykkfølsomme sidelinjeorganet finnes bare i larvestadiet. Amfibier har 10 par kranialnerver. Luktorganet (et primitivt Jacobsonsk organ) finnes i to nesehuler som går fra utsiden av hodet inn til to indre nesebor (choanae) i munnhulen.

Øye

For voksne dyr på land er det dannet øyelokk som kan beskytte øyet, øyekjertler (Hardersk kjertel) og tårekanal som kan holde øyet fuktig. Øyet hos amfibier er tilpasset å se på lang avstand og linsen flyttes forover for å fokusere på nære objekter. I motsetning til beinfiskene hvor øyet er tilpasset å se på nært holdt og linsen må flyttes bakover for å se lenger unna. Retina inneholder både tapper og staver. Iris har muskler som kan trekke sammen eller utvide pupillen (aperturen) for å tilpasse seg varierende lysforhold. Det øvre av øyelokket er fast, men den ndre delen er foldet i en gjennomsiktig blinkhinne som kan bevege seg over øyeoverflaten. Frosk og padder er avhengig av godt syn for å kunne flykte unna farer.

  Det finnes et hudsanseorgan (sidelinjeorgan) som kan reagere på trykkforskjeller. Det finnes berøringsfølsomme og kjemiske reseptorer på huden.

Respirasjon

Amfibier har gjeller på larvestadiet og lunger som voksne. Rumpetroll ånder med gjeller. Eldre larver har indre gjeller, yngre har ytre. Lungene er tynne og sekkeformete, ufullstendig utviklet med ribber som forstørrer overflaten. Hudåndedrett mer vanlig. Lungene hos frosk har lunger som ender i små luftkammere kalt alveoli. Alveoli er store slik at den respiratoriske overflaten blir liten. Mangler mellomgulv, og frosk presser luft inn i lungene, i motsetning til undertrykksystemet hos amniote. Luften trekkes inn gjennom neseborene, samtidig som gulvet i munnen senkes. Deretter lukkes neseborene, gulvet i munnen heves og luften presses inn i lungene. Lungene tømmes ved sammentrekning av kroppsveggen.

Lydytringer

Strupehodet hos frosk kan produsere lyd. Utposninger fra den bakerste delen av munnhulen danner lydblærer (strupesekker) som brukes til å forsterke lyden (kvekking) som kommer fra stemmebåndene. Luften går fra lungene forbi stemmebåndene og ut i lydblærene og derfra tilbake til lungene. Dette gjentas og gir en kvekkende lyd. Salamandere som mangler stemmebånd kan også lage lyd. Lyden registreres av trommehinner bak øynene. Lydbølgene overføres fra trommehinnene til et væskefylt hulrom med høreorganer (amfibiepapille og basilarpapille). Bevegelser har flimmerhår overføres til nerveimpulser.  Hos øret hos frosk er mellomøret lukket av en trommehinne (tympanmembran) og inneholder en stigbøyle (stapes) tilsvarende høreknokkelen (columella) hos krypdyr som overfører lydbølgende til det indre øret. Det indre øret inneholder et labyrintorgan med en utriculus hvorfra det går tre halvsirkulære kanaler kalt sacculus med en divertikel kalt lagena. Lagena er delvis dekket av en tektorialmembran med en finstruktur som ligner litt på den mer avanserte cochlea hos pattedyr.  Øret er mest følsomt for lavfrekvent lyd mindre enn 4.000 Hz.

Hjerte og blodkarsystem

Amfibier har lukket blodkarsystem med arterier (pulsårer), vener og kapillarnett analogt som hos fisk. Fisk har todelt hjerte, amfibier har tredelt  med venstre og høyere forkammer (atrium) atskilt av en tynn vegg, samt ett hjertekammer (ventrikkel).  Metamorfose gir radikal forandring av blodkarsystem, bl.a. hvor 6. aortabue omdannes til en ny lungearterie som gir blod til lungene. Dessuten holdes lungesirkulasjonen atskilt fra resten av kroppssirkulasjonen, hvor oksygenrikt blod fra lungene skal ut i kroppen og oksygenfattig blod fra venene i kroppen skal til lungene. Dette kan løses med en dobbeltpumpe, en for hver krets, som hos fugl og pattedyr, men amfibier og de fleste krypdyr har atskilte hjertekammer. Hjertet består av muskler som rytmisk kontinuerlig trekker seg sammen og avslappes. Oksygenrikt blod fra lungene går til venstre forkammer (atrium). Blod fra kroppen går kommer først inn i et stort kammer sinus venosus som presser blodet inn i høyre forkammer.  Mellom forkammer og hjertekammer er det klaffer. Begge forkammerene trekker seg sammen omtrent samtidig og presser blodet inn i forkammeret. Selv om forkammeret ikke er delt blandes ikke oksygenfattig og oksygenrikt blod og de går ut i hver sin krets hjulpet av en spiralventil. På høyre side av hjertekammeret er det en velutviklet hjertekjegle/hjertekone (conus arteriosus). Det går flere korte arteriestammer (truncus arteriosus) fra hjertekjeglen. Embryonalt er det seks par arteriebuer, hvor de to første etterhvert blir redusert.

Forplantning

Ytre befruktning hos frosk og padder eller indre befruktning hos salamandere og ormpadder. Hos salamandere overføres spermiene til hunnen via spermatoforer som tas opp i kloakken. Spermiene kan også bli lagret i spermatheca til seinere bruk. Frosk og primitive salamandere har ytre befruktning, hvor hannen sitter fast på ryggen til hunnen med forbeina i en prosess kalt amplexus (l. amplexus - omfavne), og avgir spermiene mens hunnen legger egg i store mengder. Etter befruktning tar eggene opp vann og sveller. De fleste amfibier legger egg (ovipare), men noen kan føde levende unger (ovovivipare). Eggene mangler skall og tørker raskt ut i luft. Tropiske frosk kan vispe et fuktig skum rundt eggene som motstår uttørking. Eggene kan beskyttes av foreldrene, hvor foreldre inkuberer eggene i munnen, magen eller på ryggen. De fleste er ovovivipare, men noen er vivipare. Noen tropiske arter legger i et reir av skum som hindrer uttørking av eggene.  Eggene i ferskvann er omgitt av et geléaktig lag. Zygoten starter straks med celldeling og utvikling. Larvene kalles rumpetroll, har gjeller, samt munn med kjever på ventralsiden av hodet. Rumpetrollet spier planter. Bak munnen er det en festeskive. Utvekster på hver sin side av hode gir ytre gjeller, som seinere omdannes til indre gjeller og blir dekket av en hudfold (operculum) med en liten åpning (spiraculum) som vannet kommer ut av etter å ha vært tatt inn gjennom munnen. Deretter skjer det en metamorfose (forvandling) til voksent individ hvor baklemmene dannes først, mens forlemmene ligger dekket av operculum. Halen og gjellene blir resorbert, gjellespaltene forsvinner og lungene utvikler seg. Fordøyelsestrakten blir korter siden de voksne er karnivore, det utvikles stor munn og tunge.  For amfibier som legger egg på land er det ikke noe larvestadium. Metamorfosen er styrt av hormoner. Prolactin fra hypofysen og tyroxin fra skjoldbruskkjertelen. Noen salamanderlarver kan beholde larvetrekk (paedomorfose) som voksne f.eks. Necturus

Mange amfibier er truet av nedgående bestander, og det er flere hypoteser om hvorfor. Det kan bl.a. skyldes menneskelig aktivitet via miljøgifter, ødeleggelse av habitater, chytridesopp eller UV-stråling pga. redusert tykkelse av ozonlaget.

Underklasse Urpadder (Stegocephala/Ichthyostegalia)

Utdødde amfibier. Ichthyostega. Labyrinthodontia.

Underklasse Anthracosauria

Saymouria.

Underklasse Temnospondyli

Underklasse Lissamphibia (gr. lissos - glatt)

Alle nålevende amfibier

Orden Salamandere/halepadder (Urodela/Caudata) (gr. oura - hale; delos - synlig; l. caudatus - med hale; eng. salamanders, newts, mud puppies)

Salamandere har beholdt en velutviklet hale, som kan ha en kam, og har lang kropp med to par bein. Fra 30-100 virvler i ryggraden. Ofte finner, men mangler finnestråler. For- og baklemmene står i rett vinkel på kroppen, likt og svakt utviklet, eller redusert. Mange av beina i kraniet har tenner som hos fisk. Larvene bare med ytre gjeller. Mange mangler lunger. Lever av insekter, snegler og mark. 250 arter i tempererte strøk, få i tropene. Metamorfose, men mange beholder larvetrekk hele livet (neoteniske; gr. neos - ung; teinein - utvide), f.eks. ytre gjeller, et fenomen også kalt paedomorf utvikling (gr. pais - barn; morphe - form). Eksempler på en art med permanente gjeller er Necturus maculosus. Ambystoma mexicanum har permanente gjeller inntill dammen den lever i tørker ut, og da gjennomgår den metamorfose, mister gjellene og utvikler lunger. Denne metamorfosen kan fremkalles kunstig med thyroxin (T4), Gjelleformene av Ambystoma kalles axolotl, et aztekisk navn som betyr vannets tjener. Terrestre former har direkte utvikling. Parringslek og indre befruktning hvor eggene blir befruktet i hunnens kloakk. Kan ha parotoidekjertler med giftig/illeluktende sekret. Gr. salmandra - ildøgle

Familien Armssalamandere (Sirenidae)

Familien Axoloter (Ambystomatidae)

Familien Hulesalamandere (Proteidae/Necturidae)

Familien Kjempesalamandere (Cryptobranchidae)

Familien Lungeløse salamandere (Plethodontidae)

Familien Salamandere/bergsalamndere/ildsalamandere (Salamandridae)

Vannsalamander (Triturus) med flattrykt hale med finne. Finnen går fram til ryggsiden og er kraftig utviklet hos hannen i parringstiden, som også har parringsdrakt med guloransje og blå farger. Larvene kleber seg til vannplanter via utvekster under hodet. Klebeorganet forsvinner etterhvert og det utvikles forlemmer og baklemmer. Forvandling om høsten. Liten vannsalamander (Triturus vulgaris) med glatt hud og er vanligst forekommende. Stor vannsalamander (Triturus cristatus) har ikke glatt hud og finnes på Øst- og Sørlandet. Fjellsalamander (Triturus alpestris). Liten salamander (Triturus vulgaris).

Ålesalamandere (Amphiumidae)

Orden Ormepadder/lemmeløse amfibier (Gymnophiona/Apoda) (gr. gymnos - naken; ophioneos - av en slange; a - uten; pous - fot; eng. caecilians)

Ormepadder er langstrakte dyr uten lemmer, og med liten hale. Ca. 150 arter.  Lemmene er mistet sekundært.  Lever i jorda i tropiske strøk, i S-Amerika lever noen i ferskvannsdammer. Huden med furete ringer slik at de ligner meitemark. Lærhuden kan inneholde beinskjell. Øynene er rudimentære. Hannen har utkrengende kloakk som kan brukes som parringsorgan. Mangler skulderbelte og bekken. Hunnen legger egg som hun vikler seg omkring og passer på. Gjellene blir borte før de kommer ut av egget. De søker til vann og ånder via luft, men har i tillegg åpne gjellespalter.

Massivt primitivt kranium. Halen er redusert. Opptil 250 virvler i ryggraden. Gravende former.  Voksne har tentakler ved munnen som kjemisk sanseorgan.  Familiene Caeciliidae; Ichthyophiidae; Rhinatrematidae; Scolecomorphidae; Typhlonectidae. Noen slekter: Caecilia; Gymnopsis; Idiocranium; Ichthyophis; Typholonectes.

Orden Haleløse padder/springpadder (Anura/Salientia) (gr. an - uten; oura - hale; eng. frogs/toads)

Frosker og padder, de fleste lever i tropene både i vann og på land. Voksne frosk og padder mangler synlig hale, noe som gjør det lettere å hoppe,  men rumpetrollene har hale. Ingen tydelig hals. Halebein inne i kroppen dannet fra sammenvokste halevirvler. Hodet går rett over i bred kropp. Lange baklemmer som springbein/hoppebein, svømmebein med svømmehud mellom tærne, eller gravebein med utvekster. Ryggsøylen har 8-9 frie virvler. Underkjeven uten tenner. Larvene har 2-3 ytre gjeller på hver side, og 1-2 sugeorganer som de kan feste seg til planter. I starten lever de av plommen. Deretter utvikles munn og gatt. Det vokser ut et gjellelokk fra tungebuen som dekker indre gjeller på 4 gjellebuer. De ytre gjellene forsvinner. Klebeorganet forsvinner. De lever nå av planteføde og har hornkjever med horntenner. Etterhvert utvikles lemmer. Forlemmene har ligget skjult i gjellehulen. Ved metamorfosen (forvandlingen) kommer lemmene fram, det dannes ekte tenner, øyelokk osv. Tar opp oksygen gjennom lungene og  en fuktig hud med blodkar. Kjertler som produserer slim gjør at dyret blir glatt og kan skli unna predatorer. Slimet kan også inneholde giftstoffer.  Har store øyne med bevegelig øyelokk. Noen går i vinterdvale. Egg legges i vann eller i skum. De har mange fiender, er ofte forsvarsløse, men kan flykte ved å hoppe. Tropiske former kan ha aggresiv atferd og i tillegg være giftige.

Underorden Archaebatrachia

Familien Halefrosk/Ny Zealand-frosker (Leiopelmatidae)

Familien Skivetungefrosker (Discoglossidae)

Underorden Aglossa

Familien Pipafrosker/tungeløse frosker (Pipidae)

Mangler tunge og øyelokk. Lever bare i vann. Svømmehud på baklemmene. Pipa; Xenopus.

Underorden Rhinophrynoidea

Familien Nesepadder (Rhinophrynidae)

Underorden Pelobatoidea

Familien Løkfrosker/paddefrosker (Pelobatidae)

Underorden Neobatrachia

Familien Australtannpadder (Myobatrachidae)

Familien Egentlige frosker (Ranidae)

Glatt hud. Egg i klumper. I tropiske områder lever flere i tilknytning til vannreservoirer i krukker laget av bladrosettene i ananasfamilien (Bromeliaceae). Noen legger egg på blader som først faller ned i vannet ved klekking. Derved reduseres muligheten for at eggene skal bli spise opp av fisk og andre predatorer. Trelevende frosk kan ytterst ha et beskyttende fettlag som beskytter mot transpirasjon og vanntap. Vanlig frosk (Rana temporaria) med synlig tromhinne. Mest vanlig i Norge. Overvintrer og livsprosessene senkes under hiberneringen. Hannen ofte innefrosset og kommer derved raskere ut i vannet om våren. Glycerol og glukose i kroppsvæsken hindrer at det dannes iskrystaller. Klumper av egg synker for deretter å flyte opp. Spissnutet frosk (Rana arvalis) finnes omkring Oslofjorden. På innsiden av fotroten en hard knute. Levevis som frosk. Eggene flyter ikke opp. I S-Sverige flere arter.

Familien Egentlige padder (Bufonidae)

Bakbeina korte. Eggene legges i snorer. Padde (Bufo bufo) med parotidekjertler. Tykk vortete hud. Giftkjertler i huden. Mer landdyr. Lever av insekter. Overvintrer på land under steiner. To lange bånd med egg. Rumpetrollene med klebeorganer til vannplanter. Kjønnsmodne 3 år gamle. Kan bli opptil 36 år gamle. Strandpadde (Bufo calamita).

Familien Glassfrosker (Centrolenidae)

Familien Gullpadder/kortskallepadder (Brachycephalidae)

Familien Løvfrosker (Hylidae)

Hefteskiver på tær og fingre. Fargeskifte. Løvfrosk med reir i stubber/trær som fylles med regnvann. Hudfold på ryggen med egg. Fødselshjelperfrosk. Saken Dr. Kammerer.

Familien Paradoksfrosker (Pseudidae)

Familien Pilgiftfrosker (Dendrobatidae)

Pilegiftfrosk har få egg og yngelpleie, og i tillegg har de nervegifter i huden bl.a. batrachotoksin i slekten Phyllobates. Dendrobates pumilio er rødfarget og giftig.

Familien Seychellfrosker (Sooglossidae)

Familien Snabelfrosker (Rhinodermatidae)

Familien Spøkelsesfrosker (Heleophrynidae)

Familien Trangmunnfrosker (Microhylidae)

Familien Trefrosker (Rhacophoridae)

Familien Vestlige trefrosker/siv-/buskfrosker (Hyperoliidae)

Fødselshjelperpadden (Alytes obstetricans), dens brunstvorter, det tragiske selvmordet til biologen Paul Kammerer, er en historie beskrevet i boka Saken Dr. Kammerer av Arthur Koestler.

Teksten er hentet fra Deuterostomia

Tilbake til hovedside

Publisert 15. jan. 2019 14:08 - Sist endret 15. jan. 2019 14:08