Virvelsøylen ender i halevirvler
Ryggsøylen har sin opprinnelse fra ryggstrengen hos ryggstrengdyr. Virvelsøylen (ryggsøylen, ryggraden (columna vertebralis) er en fleksibel bøyelig struktur med stor styrke- og bærevne, og satt sammen av knokler (virvler) bestående av bein og bundet sammen av bindevev og muskler. Virvlene har tappeformete utvekster (knokkelframspring) kalt tagger eller tapper (processus, apofyse) som leddtapp (leddtagg (processus articulares), tverrtapp eller tverrtagg (processus transversi), samt torntapp eller torntagg (processus spinosus). Virvelsøylen består av 7 halsvirvler (nakkevirvler, cervikalvirver, l. cervix -nakke (7)) uansett hvor lang halsen er, og disse holder hodet på plass. De to øverste halsvirvlene er utviklet til atlasvirvel og tappvirvel (epistropheus, gr. epistrophe – vende, snu) som gir stor bevegelighet or kraniet. I brystregionen (thorax) er det 11-23 brystvirvler (thorakalvirvler (12)) som fester ribbeina. I bukregionen (abdomen) er det 2-8 lumbarvirvler ((l. lumbus – loin, stykke mellom ribbein og pelvis) lendevirvler, bukvirvler (5)). I bekkenregionen (pelvis) det 1-9 sakralvirvler (korsbeinvirvler, korsvirvler, bekkenvirvler (5). Bakerst er det et stort varierende antall (2-49) kaudalvirvler (l. cauda – hale, halevirvler (4-5) ) som danner halen. Tallene i parentes viser antallet virvler hos menneske, til sammen i alt 33-34).
Menneske og menneskeapene har 3-5 reduserte kaudalvirvler kalt coccyx (gr. kokkyx – gjøk9. Hos mennesker er halebeinet coccyx festet til bekkenet (pelvis) satt sammen av fire virvler ved basis av ryggsøylen. Korsbeinet (os sacrum) i enden av ryggsøylen er dannet fra sammenvoksing av de bakerste bekkenvirvlene og de fremste halevirvlene kobler sammen hoftebeina og halebeinet via en symfyse (sacrococcygeal symphysis)
Hver virvel har et styringsledd som gir sidebevegelse. Skulderbladene er ikke festet til virvelsøylen. Dyr på land krever annen bruk av ryggsøylen kontra dyr i vann. Hos mennesket med oppreist gange med to bein fikk ryggsøylen S- form, med tilhørende mulige ryggproblemer. Inne i virvlene et gjennomgående hull til ryggmargen. Sacrum
Hestetagl lange hår som vokser ut fra halebeinet.
Fiskehale
Fisk er vannlevende virveldyr vor ryggsøylen er dannet av en øvre og nedre bue. Hos primitive fisk er chorda omgitt av en øvre og nedre bue sammen med intercalaria (l. intercalaris – innsatt), men ikke tydelige virvler. Hos fisk og noen krypdyr har bukvirvlene også ribbein. Halen ender i en halefinne. Fiskehalen brukes til framdrift i vannet, og utformingen varierer mellom de forskjellige fiskearter.
Hos bruskfisk e.g. hai er enden av ryggraden bøyd oppover og går ut den øvre delen av halefinnen. Hos hai er halefinnen skjev og asymmetrisk (heterocerk), og siden hai mangler svømmeblære bidrar den skjeve halefinnen til å holde kroppen i balanse i vannmassene. Hos beinfiskene er den delen av ryggsøylen som vender opp meget kort eller fraværende slik at halefinnen vanligvis ikke inneholder bein. Beinfiskene (Teleostei) har homocerk halefinne. Halefinnen gir fisken framdrift (propulsjon) ved å bevege den fra side til side. Ål og havslanger beveger seg ved å bukte seg slangeaktig fra side til side.
Krypdyrhale
Krypdyrene har et varierende antall halsvirvler hvorav noen av dem har korte ribbein, etterfulgt av brystvirvler med ribbein. Lendevirvlene og halevirvlene har ikke ribbein, men hos slanger som ikke har lemmer har alle virvlene ribbein, unntatt de to første (atlas og ringvirvel) som fester hodet. Noen firfisler kan slippe den bakerste delen av halen (autotomi, gr. autos – selv; tome –kutte, selvamputering) hvor det er spalter med bindevev mellom virvlene hvor halen kan ryke på tvers, en forsvarsmekanisme. Halen blir seinere regenerert. Bekkenet hos krypdyr er satt sammen av skambeinet (pubis) og setebein (ischium) med en åpning imellom, festet til hoftebeinet (Ilium) som en del av leddskålen til lårbeinfeste. Slangene har ikke bekken, men det kan finnes rudimenter av bekkenet hos kvelerslanger. Hos øglene blir halen brukt til støtte, balanse og styring. Hos de store dinosaurene virket sannsynligvis halen som balanseorgan som deltok i vektfordelingen av kroppen.
Amfibiehale
Salamandere har en velutviklet hale. Frosk i larvestadiet (rumpetroll) har en hale uten virvler. Hos frosk blir halevirvlene omdannet til en lang knokkel og halebein (urostyle, gr. oura- hale; stylos –pillar, søyle), men halebeinet er ikke synlig på utsiden av kroppen.
Pattedyrhale
Hos pattedyrene er oppbygningen virvelsøylen temmelig lik den hos krypdyrene. Ryggvirvlene er flate uten leddforbindelse, men mellom dem er det tykke mellomvirvelskiver (disci intervertebrales) med brusk og virker som elastiske støtdempere og gjør ryggsøylen bøyelig. I midten av bruskskivene er det et geleaktig materiale (nucleus puposus) som er rester fra ryggstrengen (chorda, l. chorda – streng). Hos mange av pattedyrene er halen redusert i tykkelse, og er tydelig atskilt fra kroppen, Hos noen er det bare rester (rudimenter) igjen av den opprinnelig halen. Bekkenet hos pattedyrene utviklet seg forskjellig fra krypdyrene ved at beina hos pattedyrene ikke lenger gikk ut til siden, og at halen ble redusert. Pattedyrhalen har balansefunksjon ved løp, hopp hos ekorn, kattefamilien og kenguruer.
Beverhale slå i vannet for å varsle fare.
Hunder har hale satt sammen av bein. Hunder, ulv og hyener bruker halen til å angi rang i flokken, og i kommunikasjon av følelser avhengig av posisjonen til halen. Halen brukt som signaler for å uttrykke følelser kan man også observere hos katter og ekorn
Hjortedyr har en hvit hale som de kan vise fram. Gressende dyr kan bruke halen til å feie vekk insekter. Hos hesten vokser det ut lange hår fra halen (hestetagl), tilsvarende oksetagl eller kutagl hos storfe. Mennesket har et sammenvokst halebein, men i tidlig embryostadium er det en halelignende struktur. Det er mindre energibruk ved å bevege seg på to bein og halen fikk ikke under evolusjonen noen funksjon.
Grisen har en krøllet hale som signaliserer velvære, men i tette bestander kan de være utsatt for halebiting.. Tidligere ble halen amputert, kupering (dokking) nå forbudt i Norge, hos katter, hunder, sau, griser og hester.
Langhalet pangolin (Phataginus tetradactyla) pangolinskjell av keratin, samme type stoff som danner fingernegler.
Sjøpattedyrhale
Marine pattedyr (hval, delfiner, manater) bruker halen til fremdrift. Halen hos hval og delfiner er tverrstilt til forskjell fra fisk og gir fremdrift ved raske bevegelser opp og ned.
Alle sjøpattedyr er avhengig av luft og må med jevne mellomrom opp til overflaten for å puste, og å kunne bevege halen opp og ned og viktig når de bryter vannoverflaten. Halen er uten bein og muskler. Hval kan bruke halen til signalkommunikasjon ved å slå den den i havoverflaten.
Fuglehale med halefjær
Fuglestjert. Hos fugler er de en til tre bakerste brystvirvlene, lendevirvlene , bekkenvirvlene og noen av halevirvlene vokst sammen og danner et korsbein (os sacrum), en knokkel som er festet til bekkenet. Halen hos de nålevende fugler er kort og består av 6-8 frie halevirvler, men den bakerste er dannet fra sammensmelting av noen av halevirvlene til en flat knokkel (pygostyle, gr. pyge – rumpe; stylos - kolonne) med en oppstikkende del. Det er bare de utdødde urfuglene e.g. Archaeopteryx som hadde en lang hale bestående av mange virvler.
Halen hos fugl ender med tverrgående rekke med halefjær (styrefjær) brukt til manøvrering og balanse. Halefanen kan være utformet forskjellig hos hannfugl og hunnfugl og kan brukes til artsidentifisering. Hos hannene av paradisfugl, kalkun, orrfugl, og tiur blir utspredning av halefjærene i en vifte (halefane) brukt i parringsritualet, Halefjærene er ekstra stive hos hakkespetter som bruker den til støtte kroppen mot trestammen når den hakker.
Gripehale
Gripehale (prehensil hale, l. prehendere – gripe, holde fast) finnes hos pattedyr, krypdyr, fisk og amfibier.
Det er vanligere at de treboende (arborikole) primater fra Sør-Amerika, den nye verdens aper, har gripehale, sammenlignet med arter fra Afrika (Den gamle verdens aper) eller SØ-Asia. Det skyldes muligens at tresjiktet har vært tetter i Sør-Amerika. Gripehalen hjelper dem å finne og spise. Familien klamreaper (Ateliadae) har hale som brukes til å gripe, henge, klatre eller holde, e.g. klamreaper (Ateles), brølaper (Alouatta), og edderkoppaper (Brachyteles).
Noen arter opossum, i familien opossum (Didelphidae), et pungdyr (marsupial), har gripehale.
Binturong (Arctictis binturong) er et rovdyr i snikekattfamilien (Viverridae) lever i SØ-Asia. Kinkajou (Potos flavus) er en frugivor art i familien halvbjørner (Procyonidae) lever i Mellom- og Sør-Amerika.
Hos noen krypdyr kan noen arter kameleoner og slanger ha gripehale
Klatresalamandere (Aneides) er amfibier i familien Plethodontidae.
Sjøhester i familien nålefisker (Syngnatidae) har gripehale som fester dem til alger, sjøgress o.l.
Hale hos invertebrater
Krepsdyr som kreps og reker og krepsdyr har en bakkropp (abdomen) med en fleksibel halestruktur (telson) og avsluttende vifte som de kan slå under seg for raskt kunne slippe unna en predator. Hunner kan ha en bredere hale enn hannen for å kunne lagre egg. Skorpionhale metastoma, telson, gr. skorpios – kutte med giftkjertel. Spretthaler (Collemboler) har en spretthale (fulcra, l. fulcrum - søtte) på fjerde abdominalsegment holdt på plass av et retinaculum på tredje segment, men som kan utløses som en katapult.
Myter og hale
I fabler og overtro. Hulder med hale. Huldra tilhørte de underjordiske, haugfolket. Hun var vakker og fristet menn, men det var først at når man oppdaget at hun hadde hale at det var huldra som var på ferde.
Havfrue med vakker kvinneoverkropp og fiskehale, til forskjell fra den mindre pene margygre. Najader (ferskvannsnymfer) i ferskvann og okeanider i havet.
Annet
Haleheng, innpåsliten klikk eller flokk som dilter med. Henspiller på en hund som følger med eieren overalt
Å stikke halen mellom beina. Resultat av en pinelig, flau og dum handling
Henge med halen. Trist og nedfor
Bite seg selv i halen. Sirkelagrument hvor man "møter seg selv i døren".
Vifte med halen. Kry
Hans Christian Andersen: Den lille havfrue (eventyr)