Einer

Einer (Juniperus communis) i sypressfamilien (Cupressaceae) er en evviggrønn nålebusk , underarter  med varierende vekstform fra krypende avflatet og brede buskaktig til søyleformet opprett (søyleeiner). Frukten er en bærlignende kongle dannet fra sammenvokste kongleskjell først grønn og seinere blå. Vokser fra lavlandet og opp i fjellet.

Tre spisse nåler i krans. Veden med kjerneved er meget bestandig og råtner seint, men veden har ikke harpikskanaler. Frøene bestående av mørkeblå arillus som utvikles fra de øverste skjellene fra den hunnlige strobilus (konglen). Ser ut som bær, og trenger tre år på på utvikle seg."Einerbær", som ikke er bær i botanisk forstand, er brukt i matlaging blant annet i viltsaus. Krydder i gin, genever, Wacholderedelbranntwein, Steinhäger, og akevitt. 

Einer med opprett  stamme er blitt brukt til varige hersjestaur, kornstaur og gjerdestolper.  Gjerdestolper plassert i par med avstand ca. 1 meter mellom parene. I sprekken mellom to og to stolpepar ble det lagt skråstilte skier eller kløyvde stokker (fong) festet med vidjekvister (viu). En annen form for gjerde med einer var spilegard hvor einerstammer stikkes ned i jorden tett i tett og som går over og under tverrstilte stammer. Einerkvister med bar brukt som ytterkledning (brakekledning) på glisne vindutsatte vegger på uthus. Einerved ble også brukt til nagler i båtbygging, rivetinner og sælapinner. Ved lafting ble det brukt dømlinger av einer for å holde stokkene sammen. Torvholdskroker på kanten av torvtak for å holde torva på plass. Røyking av fisk eller kjøtt. Bruselåg (einerlåg) brukt til hårvask eller renhold. Sørgebar. Bruse lagt ut på golvet. Innkokte einerbær brukt som treak. 

"Op i de bratte fjælde

der enerbusken er

kan ingen andre følge 

av alle skogens trær.

Vel halvveis opi høiden

står furuen og fryser,

litt lenger op - og bjørken

av bare snue nyser"....

"Det bæver over fjældet

et lite sommersnu,

og straks igjen det evige

vinterhuttetu!

I dette står en enerbusk

med eviggrønne nåler,

og vi må undres over alt

den vesle rusken tåler.

Han blir tilslut så hård og stærk

som bare ben og brusk,

han står med bær når andre trær

er ribbet rent til skindet,

og alle bær er pyntet med

et kors i ene kindet"...

Knut Hamsun: Den siste glæde. Gyldenal Norsk Forlag 1954, s. 46.

Tilbake til hovedside

 

Publisert 20. feb. 2019 17:39 - Sist endret 8. sep. 2021 09:25