Historien om gresk naturfilosofi

Biologi  er vitenskapen om organismene, men ordet biologi ble først tatt i bruk på begynnelsen av 1800-tallet, sannsynligvis først av Gottfried Reinhold Treviranus (1776-1837) i boka Biologie oder Philosopie der Lebended Natur. I 1802 mente Treviranus at mer avanserte organismer ble dannet ved gradvis utvikling fra enklere. De opprinnelige grunnleggerene av faget biologi holdt til i det gamle Grekenland, og hadde evnen til å koble vitenskap og filosofi.   Ordet botanikk kommer fra det greske ordet botanikos eller botane som betyr plante eller urt, og boskein som betyr å spise.   Egeerhavskulturen fra før år 1000 f.kr. bestod av kultursamfunn med sentrum bl.a.  i Knossos, Faistos og Malia på Kreta, og Mykéne på Peloponnes. I dronningens palass i Knossos var det freskomalerier av blomster og dyr, bl.a. delfiner, og det berømte smykket med to veps på et bær er fra 1500 f.kr.  Bystatene Aten satset ca. 600 f.kr. på et eksportjordbruk med vin og olivenolje, og import av korn. Småbøndene fikk etter kamp mot godseierne eiendomsrett til jorda.  Ved Middelhavet vokste oliventrær og man kjente til vegetativ formering av trærne. Dadler fra daddelpalmen var næringsrike og lette å spise. Enkjønnete daddelpalmer trives i det varme klimaet, og ett hanntre kan pollinere mange hunntrær, dette var kjent av Sumererne.  Etter perserkrigene hadde Aten sin storhetstid under ledelse av Perikles fra 450 f.kr.   Gresk filosofi hadde sitt arnested i joniske byer i Lilleasia, og naturfilosofene forsøkte å finne grunnprinsippene og en fornuftig forklaring på fenomener man observerte i naturen. Det ble stilt spørsmål om tidligere oppfatninger. Naturfilosofen Thales fra Miletos (639-544 f.kr.), grunnleggeren av jonisk naturfilosofi,  mente at liv oppstod i urstoffet vann og at "vann er alle tings opphav", inkludert luft. På den tiden trodde man at alt stoff kunne omdannes til vann. Man søkte etter opprinnelse, fornuft og orden i naturen (gr. logos - fornuft, redskap, lære). Filosofi betyr å elske visdom. I vår tid betyr filosofi hvordan forstå og leve, og omfatter logikk (definisjoner, bevis, bevisresonnement), epistemologi, etikk (godt-ondt, rett-galt), metafysikk (gud, eksistens) og estetikk (kunst, språk).

  Anaximander (611-547 f.kr.), elev av Thales, hevdet at livet bestod av luft, jord og et eterisk og evig stoff apeiron. Ifølge Anaximander var jorden tyngst, og i sentrum av verden. Vannet dekket jorden omgitt av et lag av tåke. Ilden var lettest og lå på utsiden av verden. Stjernene på himmelen trodde Anaximander var resultat av hull i rør som ilden fløt på utsiden av, og sol og måne var laget av ild. Troen var at livet kunne oppstå spontant ved omvandling. Anaximander trodde at slam kunne utvikle seg til enklere organismer og videre til høyere former for liv.  Ilden kunne virke på søle og gi tørt land og tåke. Sola varmet opp søle og ga opprinnelsen til fiskene, de første organismene på jorda. Menneskene var først som fisk, som deretter gikk opp på land.

Anaksagoras (500-428 f.kr.) fra Klazomenae mente at frøet var det første prinsipp, og at verden var spirer som ble ordnet fra et kaos. Alle ting inneholdt en del av alt, bortsett fra sinnet som var rent. Maten inneholdt frø som ga opphav til delene av kroppen, mente Anaksagoras. Evolusjonstanken dukket opp med jevne mellomrom.

Xenophanes (576-490 f.kr.) fra Kolophon, elev av Pythagoras (570-500 f.kr) fra Samos, studerte fossiler, rester av tidligere arter og ble en representant for panteisme, dvs.  Gud er i alle ting i naturen. Eller at alt i naturen har sjel (animisme), og sjelen er uforgjengelig.  Ifølge Xenophanes kom alt fra vann og jord, og fossilene viste at jorda hadde vært dekket av slam. Pytagoreerne mente at tall og tallforhold var det innerste og fundamentale i alt vesen i universet, og de trodde på sjelens udødelighet.  Pytagoreerne oppdaget de irrasjonelle tall, f.eks. i et kvadrat med side 1 meter blir diagonalens lengde lik kvadratroten av 2.  De oppdaget  pi (π) som forholdstall mellom lengden av omkretsen i en sirkel og diameteren. "Alt er tall", sa Pythagoras. Oppbygning ifølge det gyldne snitt ble funnet i geometriske figurer og arkitektur.Sjelen kunne reinkarneres som dyr. Noen naturfolk mente at himmelen var en kuppel over den flate jord som flyter på vannet. Pythagoras mente at det var åtte himler i kosmos som gjennomsiktige skall for sol, måne, og vandrestjerner som Merkur, Mars, Jupiter, Saturn og fiksstjerner. Det var fast forhold mellom tonene i en oktav, som kunne gi en himmelsk musikk og harmoni. 

Alkmaeon fra Kroton (500 f.kr.) var elev av Pythagoras, og mente at sjelen var udødelig. Han utførte disseksjoner, og mente at mennesket forstod verden, mens dyr bare kunne se verden. Helse var en balanse mellom fuktighet og tørt, og mellom kaldt og varmt.  Anaximenes (570-500 f.kr.) mente at luft og tåke var de primære urstoffene. Luft kunne trekke seg sammen og gi regn. Lufta var i bevegelse, alt utviklet seg fra dette, og ingen forandring skjedde uten bevegelse. Heraklit (556-460 f.kr.) fra Efesos, "Den dunkle", mente at ild var den fundamentale enhet i alt. Ilden fortærte og ga liv. Panta rhei - alt flyter, sa Heraklit, og verden var en flytende elv. Ild var koblet til liv og helse, og vann til død og nedgang. "Det er død for sjelen å bli til vann".

Empedokles fra Agrigentum på Sicilia (494-434 f.kr) hevdet at verden besto av de fire elementene vann, luft, ild og jord.Universet svingte mellom skapelse og destruksjon, drevet av tiltrekning og frastøting.  Han var inne på tanker om evolusjon, og barnet var et produkt fra faren. Empedokles mente at først kom plantene og deretter ble dyrene utviklet fra knopper i plantene. Bare de som får avkom gir etterkommere.  Empedokles mente at plantene kom fra slam etter at jorden ble laget, og seinere ble det laget ufullkomne dyr. Først ble det laget legemsdeler som hals, hode og øyne. Det ble derfor mulig å få oksehode på en løvekropp, men slike dyr døde ut. Blodet var som tidevann og drev luft ut og inn av kroppen. Empedokles så betydningen av eksperimenter, og hadde både Pythagoras og Parmenides (515-445 f.kr.) som forbilder. Peleoponneserkrigen som startet i 431 f.kr. skulle etter hvert vise seg å være ødeleggende både for Aten og Sparta.  Demokrit (470-380 f.kr.) fra Abera i Thrakia formulerte den første atomteori,  universet var laget av atomer og atomene (gr. atomos - udelelig) var kompakte, uendelige og usynlige, og han var inspirert av Leucippus ca. 440 f.kr.. Demokrit mente at egenskapene til tingene var et resultat av våre sanser. All sansing av objekter var ordning av atomer som kunne variere i form og størrelse. Smak, farge og lukt var ikke i gjenstandene, men de var effekter av gjenstandende på våre sanseorganer.  Sjeleatomene som var konsentrert i sjelen kunne unnslippe kroppen. Dyrene ble delt inn i blodløse (dagens invertebrater) og de med blod (vertebrater). Både Demokrit og Epikur fikk etter renessansen rett i antakelsen om at all materie er satt sammen av atomer. Demokrits atomteori var et steg på veien til Johan Daltons (1766-1844) atomteori.

Demokrit levde samtidig med Hippokrates (460-361 f.kr.). Hippokrates satte pasienten i sentrum i stedet for sykdommen. Det var fire kroppsvæsker i kroppen (humoralpatologi (l. humor - væske, chymos - saft) som man mente var koblet til temperement, sinnelag og gemytt: Svart galle (gr. melan - mørk) som var avføring og koagulert blod assosiert til melankoli, dysterhet og sorg. Rødt blod (gr. haima; l. sanguis) assosiert med sorgløshet og forventninger (sangvinsk). Gul (gr. chole) eller grønn galle fra lever (galleblæren) ble koblet til hissighet og ilterhet. Flegma (gr. phlegma) var slim  og koblet til ro og  selvbeherskelse. Ubalanse i kroppsvæskene førte til sykdom, og ved likevekt var man frisk.  Vi kan finne det igjen i uttrykk som : grønn av misunnelse, ergre seg gul og grønn, mørk til sinns. Tankegangen om kroppsvæskene ble videreført av Claudius Galenos (130-200 e.kr.). Resulterte også i bruk av årelating som behandlingsmetode, ikke særlig lurt.  

Hippokrates anla en skole for legekunst på den greske øya Kos. Hippokrates kjente til sykdommen kreft, som han kalte cancer, kan dannes i alle typer kroppsvev. 

Arkimedes (287-212 f.kr.) fra Syrakus  studerte oppdrift av legemer i vann (Arkimedes lov). Arkimedes var kjent for sitater som:" Gi meg et fast punkt utenfor jordkloden, og jeg skal flytte jorden!"; "Heureka"; og "Trå ikke mine sirkler". Arkimedes konstruerte taljer, trinser, vektstenger, vannskruer og et odometer til å måle avstand. Arkimedes roterende skrue ble brukt til å løfte vann fra et reservoir til et høyereliggende område. 

Epikur fra Samos (341-270 f.kr.) mente, påvirket av Demokrit og hans atomlære, at mennesket var en opphopning av atomer og alt ville bli oppløst ved døden. Det var ikke noe liv etter dette, verken for kropp eller sjel, og det var ingen grunn til frykt for gudene, ifølge epikurerne.   Dette i motsetning til stoikerne, inspirert av filosofen Zenon fra Kition (335-264 f.kr), som mente at mennesket var styrt av en gudommelig makt, fornuften. Begjær, redsel, sorg og sinne virker forstyrrende på den fullkomne indre ro og må kontrolleres av fornuft og intellekt. Zenon priste egenskapene utholdenhet og sparsommelighet. Zenon underviste i Stoa poikile i Aten. En stoa som var en søylegang med tak. Må ikke forveksles med Zenon fra Elea (490-430 f.kr.), elev av Parmenides, som er kjent for sine paradokser, resonnmenter og argumentasjonsrekker som kunne ende i selvmotisigelser, bl.a. Akhillevs og skilpadda.  Epikurererne mente at etikkens mål var nytelse og at et godt liv ga mental ro, altså hedonisme (gr. hedone - nytelse).

     Sofistene kritiserte tidligere moralske og religiøse betraktninger, og fremmet veltalenhet, retorikk, spissfindig argumentasjon og ordkløyveri. Sofistene drev undervisning og mente at moral og religion var noe som bare var skapt av menneskene og derved ikke var allmenngyldig.

Sokrates (469-399 f.kr.) var uenig med sofistene og mente moral var en objektiv sannhet. Det ble ført diskusjon og samtale på agoraen i Aten, og ifølge Sokrates var mennesket i sentrum (gr. antropos - menneske). Han ble beskyldt for å være sofist og med sin ironi skaffet han seg flere fiender.  Sokrates ble anklaget for å korrumpere ungdommen i Aten, fornekte gamle guder og innføre nye, og som straff ble han dømt til døden ved å drikke et giftbeger med skarntyde. Sokrates hjalp andre til å tenke, og han hadde stor innvirkning på Platon (427 - 347 f.kr.). Platon mente at våre sanser ikke kunne gi noe klart og sant bilde av hvordan tingene virkelig er. Det er bare  idéverden som viste tingenes sanne vesen, og vi har bare et gjenskinn av den i oss. Det er to verdener, og vår er en illusjon og ufullstendig kopi av den virkelige usynlige verden, mente Platon. Ifølge Platon var det bare to måter å finne sannhet, via logos (vitenskap, fornuft, viten) og mythos.  Både Platon og Sokrates var opptatt av moralfilosolfi. Velkjent er Platons dialoger, og Timaeus (kosmologisk verk med skapelsesmyter), Faedo og Apologin om henholdsvis Sokrates død og forsvarstaler, Protagoras om dyden, og Symposium om kjærlighet, samt Staten. Ifølge hulelignelsen i Staten sitter vi en mørk hule og ser skyggebilder av den virkelige verden. I Taimaeus fortalte Platon at verden var laget av en demiurg (gr. demiurogos – arbeide for folket). Ifølge Platon skulle vi ha minner om en føreksistensiell tilværelse (gr. anamnesis – hukommelse).

Platons fire kardinaldyder var visdom (prudentia), rettferdighet (justitia), mot (fortitudo), og måtehold (temperantia). Gregor den store utvidet disse med i tillegg tro (fides), håp (spes) og kjærlighet (caritas).

 Aristoteles (384-322 f.kr.), født i Stagira i Makedonia, hadde sitt virke på Platons skole - Akademiet i Aten, med navn fra det greske akademeia. Akademiet var en lærdomsskole for retorikk, filosofi og naturvitenskap, og var seinere utgangspunkt for universitetene i det romerske verdensriket.  Aristoteles var antikkens mest betydningsfulle naturforsker med kunnskaper i biologi, legevitenskap, logikk og etikk. Hans teorier og observasjoner virket så fullkomne at ingen våget å utfordre dem, og de fikk derved en autoritet som varte helt fram til renessansen. I stedet for å telle hvor mange tenner en hest hadde, så gikk man til Aristoteles skrifter for å se hva han hadde sagt. Ironisk nok har vi ikke et ord etter Aristoteles, men han anses allikevel for å være en av tidenes største biologer. Oversettelser bl.a. til arabisk har gjort fragmentene av hans skrifter overførbare til vår tid. Aristoteles forsøkte å lage en teori om at alle levende organismer, -livsformer, var ordnet i en hierarkisk livstrapp- Scala Naturae, med gradvis overgang fra ikkelevende til levende, en utviklingshypotese fra det ufullkomne til det fullkomne, - fra planteriket til dyreriket og på toppen: mennesket med en rasjonell sjel. Han tilla plantene vegetativ sjel, noe som kunne forklare det ukjente. Ifølge Aristoteles i De anima (Om sjelen)  var sjelen form og essens i alt levende, og forskjellig fra kroppen.  På samme måte som Demokrit delte Aristoteles dyrene inn i dem som hadde blod og de som ikke hadde. Fugl og krypdyr, som la egg, var varme og tørre, men dyr med avkommet  innvendig i moren var varme og fuktige, og amfibiene var kalde. Jord og vann var kaldt; jord og ild var tørt; ild og luft var varmt; og luft, tåke og vann var fuktig. "Vermin", fluer og mygg ble skapt spontant.  Hannen var mest fullstendig og hunnen var bare en deformert hann. Når man gjorde disseksjoner var ikke funksjonen selvsagt ut fra strukturen. Aristoteles mente at hjernen kjølte ned blodet, og fjernet varmen som kom fra hjertet. Hjertet var stedet for sjel og intellekt. "Naturen gjør ikke noe uten hensikt", ifølge Aristoteles. Teleologi/teleonomy vil si at noe skjer med et bestemt formål eller hensikt. Naturkunnskap ble intimt koblet sammen med filosofi, og sammenhengen mellom observasjon og teori ga grunnlaget for den vitenskapelige metode.

Da Platon døde i 347 f.kr. dro Aristoteles på flere studiereiser langs Middelhavets kyster. Seinere returnerte han til Aten hvor han grunnla den første botaniske hagen vi kjenner til.  Aristoteles mente at plantene fikk all sin næring tilberedt ut fra jorda via røttene. Derfor gir de ingen ekskrementer fra seg, fordi jorden og den varme som er i den tjener dem som mage.   "Moder jord", et begrep som har holdt seg opp til vår tid. Røttene tilsvarte munnen hos dyrene, mente Aristoteles. Plantene ble oppfattet som dyr som stod på hodet, og røttene var et mellomledd mellom planten og næringen i jorda. Alle dyr behøver to deler, en hvor de kan ta opp næring, og en hvor de kan føre ut ekskrementer. "Fordi uten næring kan de verken eksitere eller vokse. Men plantene har ingen steder for den unyttige rest. Fordi av jorden tar de næringen tilberedt og avsetter i stedet for den frø og frukter." Aristoteles mente altså at siden det ikke var noen ekskrementer fra plantene kunne ikke næringen bli omdannet i plantene. Det måtte skje i jorden, plantenes mage. "Fostrene betjener seg av livmoren liksom plantene av jorda". Ernæringsteorien til Aristoteles ble beholdt i lang tid. Linné skriver i Philosophia botanica 1751: "Plantarum ventriculus est terra - jorden er plantenes mage". 

    Aristoteles etterfølger var Theophrastus (371-286 f.kr.) fra Eresus som overtok den botaniske hagen, den peripatetiske skole (gr. peripatos - søylegang, vandregang) i Lykeion og biblioteket.  Theophrastus, som opprinnelig kom fra Lesbos, hadde en rekke elever bl.a. Eudemos (350-300 f.kr.) fra Rhodos. Theophrastus skrev mer enn 200 bøker, hvorav to botaniske verker har blitt overlevert til vår tid Historia plantarum (Plantenes historie) - 9 bøker, og De causis plantarum (Om plantenes årsaker) - 6 bøker. Theophrastus la grunnlaget for faget botanikk og innførte en botanisk terminologi.  Botaniske studier omfattet morfologi og geografisk botanikk.  Det fantes kunnskap om vegetativ formering av trær, busker og urter fra frø, rotknoller, avleggere, samt ved poding. Det ble gjort studier av vekst og reproduksjon, vær, jord og plantesykdommer. En egen yrkesgruppe, kalt rhizotomer, hadde til oppgave å samle inn røtter og planter til medisinsk bruk. Theophrastus innførte inndeling i enfrøbladete og tofrøbladete planter, og han brukte begrepene perikarp om fruktvegg og metra om sentrum i en stamme. Myrra og røkelse kunne samles inn etter snitt i barken på utvalgte busker. På den tiden skjønte man at høyere planter kom fra frø, men lavere planter trodde man oppstod spontant ved omvandling. Generelt trodde de greske filosofene på abiogenese - at alle levende organismer ble utviklet fra ikkelevende stoff.

Teksten er hentet fra Biologiens historie

Tilbake til hovedside

Publisert 25. jan. 2019 09:42 - Sist endret 27. apr. 2020 11:12