Historien om gresk naturfilosofi

Biologi  er vitenskapen om organismene, men ordet biologi ble først tatt i bruk på begynnelsen av 1800-tallet, sannsynligvis først av Gottfried Reinhold Treviranus (1776-1837) i boka Biologie oder Philosopie der Lebended Natur. I 1802 mente Treviranus at mer avanserte organismer ble dannet ved gradvis utvikling fra enklere. De opprinnelige grunnleggerene av faget biologi holdt til i det gamle Grekenland, og hadde evnen til å koble vitenskap og filosofi.   Ordet botanikk kommer fra det greske ordet botanikos eller botane som betyr plante eller urt, og boskein som betyr å spise.   Egeerhavskulturen fra før år 1000 f.kr. bestod av kultursamfunn med sentrum bl.a.  i Knossos, Faistos og Malia på Kreta, og Mykéne på Peloponnes. I dronningens palass i Knossos var det freskomalerier av blomster og dyr, bl.a. delfiner, og det berømte smykket med to veps på et bær er fra 1500 f.kr.  Bystatene Aten satset ca. 600 f.kr. på et eksportjordbruk med vin og olivenolje, og import av korn. Småbøndene fikk etter kamp mot godseierne eiendomsrett til jorda.  Ved Middelhavet vokste oliventrær og man kjente til vegetativ formering av trærne. Dadler fra daddelpalmen var næringsrike og lette å spise. Enkjønnete daddelpalmer trives i det varme klimaet, og ett hanntre kan pollinere mange hunntrær, dette var kjent av Sumererne.  Etter perserkrigene hadde Aten sin storhetstid under ledelse av Perikles fra 450 f.kr.   Gresk filosofi hadde sitt arnested i joniske byer i Lilleasia, og naturfilosofene forsøkte å finne grunnprinsippene og en fornuftig forklaring på fenomener man observerte i naturen. Det ble stilt spørsmål om tidligere oppfatninger.

Naturfilosofen Thales fra Miletos (639-544 f.kr.), grunnleggeren av jonisk naturfilosofi,  mente at liv oppstod i urstoffet vann og at "vann er alle tings opphav", inkludert luft. På den tiden trodde man at alt stoff kunne omdannes til vann. Man søkte etter opprinnelse, fornuft og orden i naturen (gr. logos - fornuft, redskap, lære). Filosofi betyr å elske visdom. I vår tid betyr filosofi hvordan forstå og leve, og omfatter logikk (definisjoner, bevis, bevisresonnement), epistemologi, etikk (godt-ondt, rett-galt), metafysikk (gud, eksistens) og estetikk (kunst, språk).

  Anaximander (611-547 f.kr.), elev av Thales, hevdet at livet bestod av luft, jord og et eterisk og evig stoff apeiron. Ifølge Anaximander var jorden tyngst, og i sentrum av verden. Vannet dekket jorden omgitt av et lag av tåke. Ilden var lettest og lå på utsiden av verden. Stjernene på himmelen trodde Anaximander var resultat av hull i rør som ilden fløt på utsiden av, og sol og måne var laget av ild. Troen var at livet kunne oppstå spontant ved omvandling. Anaximander trodde at slam kunne utvikle seg til enklere organismer og videre til høyere former for liv.  Ilden kunne virke på søle og gi tørt land og tåke. Sola varmet opp søle og ga opprinnelsen til fiskene, de første organismene på jorda. Menneskene var først som fisk, som deretter gikk opp på land.

Anaksagoras (500-428 f.kr.) fra Klazomenae mente at frøet var det første prinsipp, og at verden var spirer som ble ordnet fra et kaos. Alle ting inneholdt en del av alt, bortsett fra sinnet som var rent. Maten inneholdt frø som ga opphav til delene av kroppen, mente Anaksagoras. Evolusjonstanken dukket opp med jevne mellomrom.

Xenophanes (576-490 f.kr.) fra Kolophon, elev av Pythagoras (570-500 f.kr) fra Samos, studerte fossiler, rester av tidligere arter og ble en representant for panteisme, dvs.  Gud er i alle ting i naturen. Eller at alt i naturen har sjel (animisme), og sjelen er uforgjengelig.  Ifølge Xenophanes kom alt fra vann og jord, og fossilene viste at jorda hadde vært dekket av slam.

Pytagoreerne mente at tall og tallforhold var det innerste og fundamentale i alt vesen i universet, og de trodde på sjelens udødelighet.  Pytagoreerne oppdaget de irrasjonelle tall, f.eks. i et kvadrat med side 1 meter blir diagonalens lengde lik kvadratroten av 2.  De oppdaget  pi (π) som forholdstall mellom lengden av omkretsen i en sirkel og diameteren. "Alt er tall", sa Pythagoras. Oppbygning ifølge det gyldne snitt ble funnet i geometriske figurer og arkitektur.Sjelen kunne reinkarneres som dyr. Noen naturfolk mente at himmelen var en kuppel over den flate jord som flyter på vannet. Pythagoras mente at det var åtte himler i kosmos som gjennomsiktige skall for sol, måne, og vandrestjerner som Merkur, Mars, Jupiter, Saturn og fiksstjerner. Det var fast forhold mellom tonene i en oktav, som kunne gi en himmelsk musikk og harmoni. 

Alkmaeon fra Kroton (500 f.kr.) var elev av Pythagoras, og mente at sjelen var udødelig. Han utførte disseksjoner, og mente at mennesket forstod verden, mens dyr bare kunne se verden. Helse var en balanse mellom fuktighet og tørt, og mellom kaldt og varmt. 

Anaximenes (570-500 f.kr.) mente at luft og tåke var de primære urstoffene. Luft kunne trekke seg sammen og gi regn. Lufta var i bevegelse, alt utviklet seg fra dette, og ingen forandring skjedde uten bevegelse.

Heraklit (556-460 f.kr.) fra Efesos, "Den dunkle", mente at ild var den fundamentale enhet i alt. Ilden fortærte og ga liv. Panta rhei - alt flyter, sa Heraklit, og verden var en flytende elv. Ild var koblet til liv og helse, og vann til død og nedgang. "Det er død for sjelen å bli til vann".

Empedokles fra Agrigentum på Sicilia (494-434 f.kr) hevdet at verden besto av de fire elementene vann, luft, ild og jord.Universet svingte mellom skapelse og destruksjon, drevet av tiltrekning og frastøting.  Han var inne på tanker om evolusjon, og barnet var et produkt fra faren. Empedokles mente at først kom plantene og deretter ble dyrene utviklet fra knopper i plantene. Bare de som får avkom gir etterkommere.  Empedokles mente at plantene kom fra slam etter at jorden ble laget, og seinere ble det laget ufullkomne dyr. Først ble det laget legemsdeler som hals, hode og øyne. Det ble derfor mulig å få oksehode på en løvekropp, men slike dyr døde ut. Blodet var som tidevann og drev luft ut og inn av kroppen. Empedokles så betydningen av eksperimenter, og hadde både Pythagoras og Parmenides (515-445 f.kr.) som forbilder. Peleoponneserkrigen som startet i 431 f.kr. skulle etter hvert vise seg å være ødeleggende både for Aten og Sparta. 

Demokrit (470-380 f.kr.) fra Abera i Thrakia formulerte den første atomteori,  universet var laget av atomer og atomene (gr. atomos - udelelig) var kompakte, uendelige og usynlige, og han var inspirert av Leucippus ca. 440 f.kr.. Demokrit mente at egenskapene til tingene var et resultat av våre sanser. All sansing av objekter var ordning av atomer som kunne variere i form og størrelse. Smak, farge og lukt var ikke i gjenstandene, men de var effekter av gjenstandende på våre sanseorganer.  Sjeleatomene som var konsentrert i sjelen kunne unnslippe kroppen. Dyrene ble delt inn i blodløse (dagens invertebrater) og de med blod (vertebrater). Både Demokrit og Epikur fikk etter renessansen rett i antakelsen om at all materie er satt sammen av atomer. Demokrits atomteori var et steg på veien til Johan Daltons (1766-1844) atomteori.

Demokrit levde samtidig med Hippokrates (460-361 f.kr.). Hippokrates satte pasienten i sentrum i stedet for sykdommen. Det var fire kroppsvæsker i kroppen (humoralpatologi (l. humor - væske, chymos - saft) som man mente var koblet til temperement, sinnelag og gemytt: Svart galle (gr. melan - mørk) som var avføring og koagulert blod assosiert til melankoli, dysterhet og sorg. Rødt blod (gr. haima; l. sanguis) assosiert med sorgløshet og forventninger (sangvinsk). Gul (gr. chole) eller grønn galle fra lever (galleblæren) ble koblet til hissighet og ilterhet. Flegma (gr. phlegma) var slim  og koblet til ro og  selvbeherskelse. Ubalanse i kroppsvæskene førte til sykdom, og ved likevekt var man frisk.  Vi kan finne det igjen i uttrykk som : grønn av misunnelse, ergre seg gul og grønn, mørk til sinns. Tankegangen om kroppsvæskene ble videreført av Claudius Galenos (130-200 e.kr.). Resulterte også i bruk av årelating som behandlingsmetode, ikke særlig lurt. Hippokrates anla en skole for legekunst på den greske øya Kos. Hippokrates kjente til sykdommen kreft, som han kalte cancer, kan dannes i alle typer kroppsvev. 

Arkimedes (287-212 f.kr.) fra Syrakus  studerte oppdrift av legemer i vann (Arkimedes lov). Arkimedes var kjent for sitater som:" Gi meg et fast punkt utenfor jordkloden, og jeg skal flytte jorden!"; "Heureka"; og "Trå ikke mine sirkler". Arkimedes konstruerte taljer, trinser, vektstenger, vannskruer og et odometer til å måle avstand. Arkimedes roterende skrue ble brukt til å løfte vann fra et reservoir til et høyereliggende område. 

Agoraen, det sentrale torget var omgitt av søyleganger hvor det var undervisning mens man gikk omkring og Zenon underviste i Stoa poikile i Athen. En stoa som var en søylegang med tak.

Zenon fra Kition (334 -262 fvt) var stoiker og underviste ved søylene Stoa Poikile, en peripatetisk skole (gr. peripatein – gå omkring) Ifølge zenon var de fire negative emosjoner begjær (epithumia, frykt (phobos),vel behag (hêdonê) og smerte (lupê).Forskjellig fra de positive emosjonene vilje (boulêsis), forsiktighet (eulabeia) og glede (chara), Zenons skrifter omhandlet etikk, fysikk, logikk , væren, følelser, loven, kunst, fornuft, pytagoreiske doktriner, homeriske problemer .Begjær, redsel, sorg og sinne virker forstyrrende på den fullkomne indre ro og må kontrolleres av fornuft og intellekt. Zenon priste egenskapene utholdenhet og sparsommelighet.

En annet peripatetisk undervisningssted i Athen var Epikurs Kepos. Epikur fra Samos (ca 370 fvt.) Epikur hadde sin paripatiske skole i Aten Kepos (gr. filosofisk hage) mente, påvirket av Demokrit og hans atomlære, at mennesket var en opphopning av atomer og alt ville bli oppløst ved døden. Det var ikke noe liv etter dette, verken for kropp eller sjel, og det var ingen grunn til frykt for gudene, ifølge epikurerne.     Epikur er betraktet som både naturalist og atomist inspirert av Demokrit. Epikur var skeptiker til religion og angrep overtro og troen på gudommelig inngripen Epikur vektla sensorisk nytelse, søke middels varig velbehag  en tilstand av atarasia med sinnsro, harmoni og frihet fra frykt og aponia (fravær av kroppssmerte ), gjennom kunnskap om hvordan verden . Epikur mente at verden består av vann og tomrom. Og materien er bygget opp av atomer som kan endre form størrelse og vekt.  Den romerske filosofen og poeten  Lukrts skrev De rerurn natura (Om tingenes natur)  med formål å forklare den epkikuriske filosofien til Epikur, et poem skrevet i fdaktyliske heksameterform.

Må ikke forveksles med Zenon fra Elea (490-430 f.kr.), elev av Parmenides, som er kjent for sine paradokser, resonnmenter og argumentasjonsrekker som kunne ende i selvmotisigelser, bl.a. Akhillevs og skilpadda.  Epikurererne mente at etikkens mål var nytelse og at et godt liv ga mental ro, altså hedonisme (gr. hedone - nytelse).

  Sofistene kritiserte tidligere moralske og religiøse betraktninger, og fremmet veltalenhet, retorikk, spissfindig argumentasjon og ordkløyveri. Sofistene drev undervisning og mente at moral og religion var noe som bare var skapt av menneskene og derved ikke var allmenngyldig. Stoa a grunnlaget for stoikerne mens Kepos  for epikureerne.Seinere velkjente stoikere var Seneca og Mak Aurel Den amerikanske presidenten Thoamas Jefferson  var epikurerer.

Sokrates (469-399 f.kr.) var uenig med sofistene og mente moral var en objektiv sannhet. Det ble ført diskusjon og samtale på agoraen i Aten, og ifølge Sokrates var mennesket i sentrum (gr. antropos - menneske). Sokrates la vekt på samtalen og stilte kritiske spørsmål som gjorde samtalepartneren oppmerksom på hvor lite vedkommende hadde forstått og kunne endre standpunkt hvis argumentene var gode. Samtalen skjedde i vennskapelighet og gjensidig respekt, man lyttet til hverandre og snakket ikke i munne på hverandre. Argumenter samtale  Hva er det beste og gode liv ? dialektikk er samtaleform og viser veien til innsikt gjennom samtale.  Sokrates ble beskyldt for å være sofist og med sin ironi skaffet han seg flere fiender.  Sokrates ble anklaget for å korrumpere ungdommen i Aten, fornekte gamle guder og innføre nye, og som straff ble han dømt til døden ved å drikke et giftbeger med skarntyde. Sokrates hjalp andre til å tenke, og han hadde stor innvirkning på Platon (427 - 347 f.kr.). Platon mente at våre sanser ikke kunne gi noe klart og sant bilde av hvordan tingene virkelig er. Den sanselige verden som registreres av sansene, men Platon mente at denne var bare en skygge av idéverden som er evig og kan erfares gjennom fornuft. Det er bare  idéverden som viste tingenes sanne vesen, og vi har bare et gjenskinn av den i oss. Det er to verdener, og vår er en illusjon og ufullstendig kopi av den virkelige usynlige verden, mente Platon. Ifølge Platon var det bare to måter å finne sannhet, via logos (vitenskap, fornuft, viten) og mythos.  Både Platon og Sokrates var opptatt av moralfilosolfi. Velkjent er Platons dialoger, og Timaeus (kosmologisk verk med skapelsesmyter), Faedo og Apologin om henholdsvis Sokrates død og forsvarstaler, Protagoras om dyden, og Symposium om kjærlighet, samt Staten. Ifølge hulelignelsen i Staten sitter vi en mørk hule og ser skyggebilder av den virkelige verden. I Taimaeus fortalte Platon at verden var laget av en demiurg (gr. demiurogos – arbeide for folket). Ifølge Platon skulle vi ha minner om en føreksistensiell tilværelse (gr. anamnesis – hukommelse).

Platons fire kardinaldyder var visdom (prudentia), rettferdighet (justitia), mot (fortitudo), og måtehold (temperantia). Gregor den store utvidet disse med i tillegg tro (fides), håp (spes) og kjærlighet (caritas). Platon var læremester for Aristoteles som var elev på Platons Akademia.

 Aristoteles (384-322 f.kr.), født i bystaten Stagira i Makedonia, hvor Filip II av Makedonia var hersker., hadde sitt virke på Platons skole - Akademiet i Aten, med navn fra det greske akademeia. Akademiet var en lærdomsskole for retorikk, filosofi og naturvitenskap, og var seinere utgangspunkt for universitetene i det romerske verdensriket. Medborgere i de gamle bystatene i antikkens Hellas hadde borgerrettigheter og var en en del av «familien», men lavkaster, fremmede, innflyttere og kvinner var uten borgerrettigheter, noe som rammet Aristoteles da han kom om innflytter til bystaten Athen.   Aristoteles opprette sitt undervisningssted  Lykeion hvor det var et idrettsanlegg tilegnet Apollon Lukeios,  egentlig et fritt sted mrffellesskap, fritid og et godt liv, hvor gymnasium betyr naken og henspiller på idretten ble utført naken. Aritoteles etablerte et bibliotek, botanisk hage og en zoologisk hage. Athen og kom under makedonsk syre.

  Aristoteles var antikkens mest betydningsfulle naturforsker med kunnskaper i biologi, legevitenskap, logikk og etikk. Aristoteles gjorde skriftlige nedtegnelser på pergamentruller, gikk fra tale til skrift.  Hans teorier og observasjoner virket så fullkomne at ingen våget å utfordre dem, og de fikk derved en autoritet som varte helt fram til renessansen. I stedet for å telle hvor mange tenner en hest hadde, så gikk man til Aristoteles skrifter for å se hva han hadde sagt. Ironisk nok har vi ikke et ord etter Aristoteles, men han anses allikevel for å være en av tidenes største biologer. Oversettelser bl.a. til arabisk har gjort fragmentene av hans skrifter overførbare til vår tid. Aristoteles forsøkte å lage en teori om at alle levende organismer, -livsformer, var ordnet i en hierarkisk livstrapp- Scala Naturae, med gradvis overgang fra ikkelevende til levende, en utviklingshypotese fra det ufullkomne til det fullkomne, - fra planteriket til dyreriket og på toppen: mennesket med en rasjonell sjel. Han tilla plantene vegetativ sjel, noe som kunne forklare det ukjente. Ifølge Aristoteles i De anima (Om sjelen)  var sjelen form og essens i alt levende, og forskjellig fra kroppen.  På samme måte som Demokrit delte Aristoteles dyrene inn i dem som hadde blod og de som ikke hadde. Fugl og krypdyr, som la egg, var varme og tørre, men dyr med avkommet  innvendig i moren var varme og fuktige, og amfibiene var kalde. Jord og vann var kaldt; jord og ild var tørt; ild og luft var varmt; og luft, tåke og vann var fuktig. "Vermin", fluer og mygg ble skapt spontant.  Hannen var mest fullstendig og hunnen var bare en deformert hann. Når man gjorde disseksjoner var ikke funksjonen selvsagt ut fra strukturen. Aristoteles mente at hjernen kjølte ned blodet, og fjernet varmen som kom fra hjertet. Hjertet var stedet for sjel og intellekt. "Naturen gjør ikke noe uten hensikt", ifølge Aristoteles. Teleologi/teleonomy vil si at noe skjer med et bestemt formål eller hensikt. Naturkunnskap ble intimt koblet sammen med filosofi, og sammenhengen mellom observasjon og teori ga grunnlaget for den vitenskapelige metode.