Migrasjon hos dyr
De fleste artene har en sesongavhengig parring. Insekter, fisk, fugl og pattedyr har har periodiske og sesongavhengie vandringer (migrasjon) over lange avstander fra en lokalitet til en annen. Det er en fordel å kunne komme til et annet område som gir økt mulighet for overlevelse og reproduksjon. Fordelene kan dreie seg om klima, mattilgang, færre predatorer og sykdomsfremkallende organismer. Terrestriske dyr har ofte vintermigrasjon til varmere områder med mindre snø og flere matressurser. Migrasjonen har imidlertid kostander i tid, energi, redusert overlevelse under vandringen, men som blir oppveiet av fordelene. Parringstiden er lagt slik at ungene fødes når det er størst mulighet til å overleve og med god tilgang på mat. Dyr og planter bruker daglengden til å regulere årstidssyklus, men daglengden brukes ofte sammen med registrering av temperatur. Fuglene kan ikke vente på at det skal bli nok mat for å starte migrasjon, etablere territorium, parre seg, ruge og klekke. Ungene må være i reiret når mattilgangen er optimal. Hvis fuglene venter for lenge med å migrere om høsten kan klimaet ha blitt for kaldt til at de klarer tilbakereisen. Hos fugl er det pinealkjertelen som registrerer endringer i daglengde. Det kan være cirkaannuelle klokker for migrasjon og avslutning av indre dvale. I tillegg er det økologiske omgivelsesfaktorer som samvirker med daglengden f.eks. høy temperatur, mattilgang, og nedbør. Om våren med økt daglengde skjer det forandringer i hypothalamus i hjernen. Før migrasjonen har trekkfuglene fetet seg opp, har større energiinntak pga. økt apetitt, noe som gir fettdepot under huden, i buken og i flyvemusklene. Lyset stimulerer endringer i endogene kjertler med økt utskillelse av prolaktin fra hypofysen, kortikosteroider fra binyrene og kjønnshormoner fra gonadene. Fuglene bruker retningsorientering (kompassans) og bruker sol, stjerner, stjernekonstellasjoner og tid til navigeringen i riktig retning, samt har kartsans, kjenner terrengformasjoner og landkonturer. De magnetiske feltene brukes også under navigeringen. Rødnebbterne og låvesvale har lange vandringer, mens nøtteskrike er en stasjonær fugl. Sjøskilpadder benytter lys og magnetfelter under vandringen. Villaks kan muligens også bruke luktesans for å finne fram til elven den ble klekket. Taksis vil si å bevege seg fra eller mot et stimulus. Ørret og laks har positiv reotaksis (gr. rheein - strømme, flyte) og svømmer mot strømmen. Insekter har positiv fototaksis hvor de samler seg rundt lys. Husfluelarver har negativ fototaksis. Skrukketroll er mer aktive i tørre lite idelle leveområder enn i fuktige, og derav forblir de i fuktige og mørke områder. Monarksommerfugl (Danaus plexippus) foretar lange vandringer fra Kanada og det kontinentale USA til Mexico.
Det er døgnvariasjoner for søvn, kroppstemperatur, hormoner, og matinntak. Mange dyr er dagaktive, mens flaggermus og nattsvermere er nattaktive. Hos nattaktive dyr er syn lite effektivt, mens lukt og lyd er viktige kommunikasjonsmåter, som goså virker i lys. Månefasen styre flo og fjære og påvirker marine dyr. En biologisk klokke måler tiden for de cirkadiske rytmene som følger ca. 24-timerssyklus og klokken stilles av skumring og demring via synet. Sentralnervesystemet sender neuropeptider til pinealkjertelen som skiller ut melatonin som fremmer søvn. Klokkegener skrus av og på via proteiner.
Migrasjon av mennesker over til andre geografiske områder med større livs- og oppvekstmuligheter, men kan gi murring i den stedegne befolkningen.
Sesongmigrasjon – trekkfugler
Ved isavsmeltingen etter siste istid ble det blottlagt nye leveområder etter hvert tilgrodd og dekket med vegetasjon. Weichsel-Würm istiden varte 70 000 år fram til f12 000 år siden, men hvor det var isfrie kystområder ved Tyskland, Nederland og sørlige Danmark. De individene som fulgte etter isen nordover til nye hekkeområder fikk flere levedyktige avkom enn dem fra den stedegen populasjon. Lenger dag ga flere timer i matsøk og foring av avkom. I nye hekkeområder var det færre predatorer. Avhengig av avstand fra overvintringsområde til hekkeområde er det kortdistansetrekkfugl og langdistansetrekkfugl. Fugler kan orientere og navigere setter solhøyde og solposisjon i løpet av dagnet. Stjernehimmel og terrengformasjoner blir også brukt til i navigering er et celler med magnetittkrystaller som kan registrere Jordens magnetfelt.
Gytevandring hos fisk
Skrei
Noen a v fiskeartene har gytevandringer fra gyteområde til oppvekstområde, videre til beiteområde og tilbake igjen, for eksempel skrei og sild. Noen arter har døgnvariasjon i vandring opp og ned i vannsøylen for å unngå predatorer, ned i dypet på dagtid og opp til overflaten i ly av nattemørket for å beite planteplankton og zooplankton. Skrei er kjønnsmoden atlanterhavstorsk (Gadus morhua) som hver vinter og vår legger ut på en gytevandring fra Barentshavet til norskekysten . Skreu beitar ved Svalbard trekker mot sørligere gytefelt enn de som beiter i Barentshavet.
Skrei norr. skreið – fisk som vandrer, skrider) er kjønnsmoden 5-7 år gammel atlantisk tosk som fortar vandringer fra oppvekstområdet i Barentshavet langs norskekysten til Lofoten-Vesteraalen hvor den gyter i området mellom hav og kyst vanntemperatur 4-5oC. . Hårmote tyroksin påvirker vanringsegenskapene. Kjønnshormoner i aksen hjerne-hypofyse-gonader som styrer kjønnsdifferensiering og gyteatferd er estradiol-17β, testosteron, og11-ketotestosteron.
Ved orgasmiske muskelskjelvinger gyter hunntorsk egg som oversprøytes med melke fra hanntorsken. Befruktede egg flyter opp , klekkes og torskelarvenefølger norskestrømmen nordover. Både Saltstraumen, Moskenesstraumen og Nappstraumen bidrar til blanding og sirkulasjon av vannmassene.
Om våren når dagslyset vender tilbake det oppblomstring av planteplankton med fotosyntese og tilhørende vekst av zooplankton som er mat for torskelarvene som driver med havstrømmer opp langs norskekysten. Det er omrøring i vannmassene som bringer næringssalter til planteplanktonet opp fra dypvannet. Troskeyngelen bunnslår seg etter hver og skaffer seg næring ved havbunnen . Kysttorsk eller taretorsk er en stasjonær og stedegen del av populasjonen . Kysttorsk har gillbrun farge på oversiden, mens elagikere har mer sølvgrå farge. Undersiden er alltid hvitfarget for ikke å skape kontrast til himmelen.Henrik Mohn og Georg Ossian Sars undersøkte blant annet vandringsmønsteret til skrei i Den norske Nordhavsekspedisjon 1876–78 med DS Vøringen.Endringer i havtemperatur og havstrømmer vil påvirke gytevandringene.
Sild
Sil d (Clupea harengus) er en stimfisk og pelagiker som svømmer i de frie vannmassene. Norsk vårgytende sild er en del av den atlantoskandiske sildestammen og har gytefelt fra Lindesnes til Troms og gyter om våren februar-mars. En del av sildestammen finnes i islandsk farvenn Egg og ny klekkede larver som utvikles til småsild følger kyststrømmen langs norskekysten til Barentshavet. . Om høsten svømmer silda langs norskekysten til Lofoten og kalles vintersild,
Lodde
Lodde (Mallotus villosus) har gytevandring om våren fra Barentshavet til kysten av Nord-Norge hvor eggene legges på havbunnen med sand og grus. Eggene klekkes og larvene flyter nordover med kyststrømmen. I 1985 var det kollaps i loddebestandn, men fisket ble gjenåpnet i 2009.
Europeisk ål
Ål (Anguilla anguilla) er katadrom og har gyteområde i Sargassohavet. Egg og yngel flyter med havstrømmene nordover. Vandrer opp i lever og går inn i gulålstadiet, videre til blankål. Seksuelt umodne ål starter utvandringen av elven om høsten og starter en lang gytevandring til Sargassohavet. I navigeringen benyttes Jordens magnetfelt
Makrell
Makrell (Scomber scombrus) er en pelagiker og stimfisk som har gytevandring om våren til Storbritannia, Nordsjøen/Skagerak og den Iberiske halvøy.. Etter gyting vandrer makrell til kysten av Norge for å beite. Makrell har ikke svømmeblære, må svømme kontinuerlig, men kan raskt endre dybde i vannmassene.
Atlanterhavslaks
Atlanterhavslaks (salmo salar L.) i vandrer om våren som smolt ut fra oppvekstelven, ut fjorden og videre til havet hvor den lever 3-4 år i farvann rundt Grønland, Færøyene og Island til Barentshavet. Kjønnsmoden laks vandrer tilbake til oppvekstelven og gytingen skjer om høsten hvor hunnlaksen lager en gytegrop i elvegrusen og ghannlaks konkurrer om å sprute melke over eggene. Hunnlaksen dekker til eggene med elvegrus hvor de blir liggende til våren hvor de klekkes. Yngelen får den første tiden næring fra plommesekken. Yngelen frigir seg fra elvegrusen og danner frittsvømmende parr med striper på siden av kroppen som kamuflasje, befinner seg i elven 1-5 år før det skjer smoltifisering med fysiologiske endringer med tilpasning til saltvann og smolten i vandrer ut april-jjuni.
Hyse
Hyse (Melanogrammus aeglefinus) gyter om våren på dypt vann blant annet ved Tromsøflaket,
Næringsmigrasjon pattedyr
Store flokker med gnuer (Connochaetes) ispedd sebra og gaseller, vandrer fram og tilbake mellom Serengeti nasjonalpark i Tanzania til Masai Mara nasjonalpark i Kenya i søk etter gode beitemarker.
Knølhval (Megaptera novaeangliae) vandrer fra beiteområder i Arktis ved Svalbard og Nord-Norge om sommeren hvor den beiter på sild og lodde og til parrings- og kalvingsområder ved Karibien.
Homo sapiens og migrasjon
Arten Homo sapiens har sin opprinnelse i Afrika for ca. 300 000 år siden. Det var etter hvert store folkevandringer ut av Afrika og mennesket etablerte seg i alle verdensdelene av Jordkloden. Utvandring og migrasjon er en viktig del av menneskets historie med konfliktskapende kamp og krig om ressurser.
Deler av teksten er hentet fra Atferdsbiologi
Litteratur
Wikipedia