Thomas Aquinas (1225–1274) videretolket Aristoteles i Summa Theologica om at mennesket er rasjonelt, en rasjonalitet med snev av det gudommelige. Man mente at naturen var organisert med gode hensikter, forente fornuft og tro, med felles beste og felles goder (bonum commune).
Domikanermunken Albertus Magnus (St. Albert den store (1193-1280) ble kanonisert, og var opptatt av biologi med De animalibus og De Vegetabilibus et Plantis (1260), astronomi og naturrett, med sitater tilbake til Hippokrates, Empedokles og Anaxagoras.
Herbert of Cherbury (1583-1648), en av deismens grunnleggere, ønsket å skape en naturlig fornuftsreligion som alle kunne godta. I De veritate (Om sannheten,1624) redegjorde han for en slik religion basert på generelle morallover. Naturretten går ut på at det finnes en rettferdighet som finnes innebygd i menneskets vesen, og naturlige rettigheter er livet og frihet. Ifølge naturretten er kvinner likeverdige med menn. Mennesket har opprinnelige rettigheter og plikter grunnet sin natur og tilknytning til naturen
En av humanismens og naturrettens første fanebærere var Hugo Grotius (1583-1645). I Mare liberum (Fritt hav) fremmer han synet om at alle nasjoner har lik rett til å ferdes på det åpne hav, men mest berømt er De jure belli et pacis (Om krigens og fredens rett, 1625).
Grotius idéer ble videreført av Samuel von Pufendorf (1632-1694) i hans De jure naturae et gentium (Om naturens og folkenes rett, 1682). Pufendorf utga en lærebok i naturrettet: De officiis homines et cives
Ludvig Holberg (1684-1754) skrev om naturrett i Moralske kjerne: Eller Introduction til Naturens og Folkerettens Kundskab, uddraget af de fornemste Juristers, besynderlig Grotii, Pufendorfs og Thomasii Skrifter , illustreret med Exempler af de nordiske Historier og konfereret med disse rigers, saa vel gamle som nye Love (1734).
Litteratur
Wikimedia